Men da er det forutsetningen at man ikke leser det følgende.
Den 16.februar 2001 ble det for første gang satt på trykk i et offisielt dokument at Norge ikke er forpliktet til å bygge opp egne nasjonale bestander av store rovdyr. Men det som var enda viktigere: Dommeren ble samtidig forledet - ved en spesiell finesse i norsk rettspraksis - til å lansere den fundamentalt feilaktige påstand at dette ikke var noe nytt, for dette hadde norske myndigheter bestandig ment!
Hvordan kunne det skje?
Det kunne skje fordi Regjeringsadvokaten, på vegne av Miljøverndepartementet, fant det nødvendig i sin prosedyre for retten å knytte levedyktighetsbegrepet til en videre bestand enn de ulvene som for øyeblikket befant seg på norsk territorium. For ellers hadde han ikke dekning i norsk lov for det vedtak om felling som saken dreide seg om. Og samtidig tillot han seg den freidighet å påstå at dette synspunktet var gammelt nytt og ikke produsert for anledningen. Han kunne til og med vise til belegg i stortingsdokumenter med oppgitte sidetall - riktignok uten direkte sitater, naturlig nok.
Men dette er ikke noen fullstendig forklaring på hvorfor retten tok påstanden til følge. Dommeren kunne jo ha slått opp og kontrollert "opplysningene". Hvorfor skjedde ikke det? Det er her finessen kommer inn.
Det er praksis i norsk rett at en påstand fra en av partene som motparten lar være å bestride, blir lagt til grunn av retten.
De tre organisasjonene som hadde anket vedtaket om felling, var Norges Naturvernforbund, WWF Norge og Foreningen Våre Rovdyr. Som hovedtalsmann i retten stilte de med medietalsmannen for den siste, Viggo Ree. Han hadde ufortrødent gjennom 15 år hevdet at Norge var forpliktet ved sin undertegning av Bernkonvensjonen til å bygge opp egne levedyktige bestander av store rovdyr. Han hadde med god grunn gjentatte ganger uttalt at han hadde direktorat og departement på sin side og visste at det regjeringsadvokaten sa om norske myndigheters tolkning av Bernkonvensjonen, var feil.
Jeg tror at han ikke protesterte fordi det ville ha gjort saken enda verre fra saksøkernes synspunkt. Nå gjaldt det bare en flokk ulver. En protest mot regjeringsadvokatens historieframstilling ville uvegerlig ha rettet oppmerksomheten mot selve grunnlaget for norsk rovviltforvaltning - dvs mot Stortingets behandling av rovviltmelding nummer to i 1997.
Kampen om fortolkningen av Bernkonvensjonen var uansett tapt. Nå gjaldt det å berge hva berges kunne: Hovedlinjene for forvaltningen.
Det gikk over all måte godt. Nå ble det bare skred i en grøft og flom i et fat. Mediene rapporterte bare om det forferdelige at ulveflokken skulle skytes. At norske myndigheter hadde snudd 180 grader i sitt syn på Norges "forpliktelser" ble ikke nevnt!
Dermed kunne Børge Brende to år senere legge fram sin nye rovviltmelding med budskapet om at "hovedlinjene ligger fast". Og da en ny regjering i 2005 lanserte sitt "Soria Moria", var det med formuleringen "levedyktige bestander i
Først ved en halvhemmelig proklamasjon fra Miljøverndepartementet under Erik Solheim - etter påtrykk utenfra - ble det presisert at "i Norge" skulle leses som "i Sør-Skandinavia".
Feigheten? Den deles likelig mellom norske politikere og avisredaktører som velger å snakke om noe annet.