Lønnsforhandlingene i staten er preget av uklare fullmakter, politiske føringer og rigide, sentralistiske avtaler. En oppmykning truer ikke velferden. Statlige ledelse er i dag preget av myndighetslekkasje og dårlig målstyring.

Fjorårets lønnsoppgjør gikk dårlig. Ikke økonomisk, der var resultatet bra. Men prosessen var særdeles dårlig med hakkete meklinger, en kommunesektor som ventet på staten og unødvendige streiker. Akademikerne deltok ikke i streikene. Vi vil ha et nytt system der vi ikke krangler så mye om fordeling av oppgjøret sentralt, men bruker lønn som virkemiddel lokalt for å gjøre staten i stand til å rekruttere de beste fagfolkene og forbedre tjenestene. Det er en utfordring i staten at så stor del av arbeidsstokken er akademikere, - nesten halvparten, mens lønnsmodellen er tilpasset helt andre grupper. Disse kommer dermed godt ut i hvert oppgjør, men akademikerne sakker stadig lenger akterut i forhold til funksjonærene i næringslivet. Kulturen i staten er en utfordring. 22. juli-kommisjonen har satt fokus på dette. Rektor på BI, Tom Kolbjørnsen, peker på noen utfordringer: Blir lojalitet til underdanighet? Blir forsiktighetskultur til handlingsvegring? Blir god forvaltningsskikk til prosessfiksering? Mange rapporteringsmål tåkelegger det egentlige formålet med virksomheten. Hvordan endrer vi dette? Kan lønnssytemet endre dette? I aller høyeste grad! Med større fullmakter til ledelsen når det gjelder det viktigste personalmessige virkemiddel, nemlig lønn, vil dette bidra til bedre ledelse og bedre målstyring. Ansvaret blir plassert i førstelinjen. Lønnsforhandlinger er selvsagt bare en del av lederes ansvar, men ledelse i staten er preget av myndighetslekkasje. Lederne i staten bestemmer lite. Mål og virkemidler er bestemt av andre enten i Storting, departement og direktorat. Det er lite ledelse igjen å utføre for lederne i staten. Betyr dette noe for folk flest? Absolutt! Staten må rekruttere de beste fagfolkene for å sikre effektivitet og gode tjenester. Offentlig sektor kan ikke bli en arena for fordelingspolitikk mellom akademikere og andre grupper. Statlige ledere må få større direkte ansvar for egen virksomhet og med det må det følge myndighet til å organisere virksomheten, lønne medarbeidere og styre etter overordnede mål basert på faglighet. Personaldirketøren i staten, Merete Foss Liverud, innrømmer at staten har utfordringer med å rekruttere gode fagfolk. De redder seg på det interessante faglige innholdet i statlige stillinger. Det er patetisk når hun derfor ikke vil fokusere på lønn som virkemiddel. Hun er nok offer for myndighetslekkasje. Hun er bundet på hender og føtter av Regjeringen som ikke vil endre lønnssystemet. Hva har staten å tape på å endre lønnssystemet? Kommunene har innført et system som er mer fleksibelt enn statens og det fungerer utmerket! Regjeringen og LO må tørre å ta noen skritt bort fra dagens foreldede og sentralistiske modell. Akademikerne vil ikke ødelegge den nordiske modellen. Vi kan leve godt med en sentral ramme og en forbedret frontfagmodell. Det er et rettferdig krav at vi får fordele våre medlemmers andel av potten lokalt.

For 25 år siden presenterte Gro Harlem Brundtland ”bærekraft” som et nytt nøkkelbegrep i miljøkampen. I dag er misbruken av begrepet så utbredt at det er i ferd med å tape sin verdi fullstendig.

Med rapporten ”Vår felles framtid”, presentert av den Brundtland-ledete FN-kommisjonen for miljø og utvikling i 1987, kom begrepet inn i vår dagligtale. Det forsterket seg ytterligere gjennom Rio-konferansen i 1992. Hvilken plass får det på Rio +20 får vi se nå.

Stadig er både rapporten og begrepet like aktuelt. Mange vil mene at flere av verdiene vi legger i begrepet er innbakt i den norske folkesjela; vi skal gi mer til neste generasjon enn det vi fikk selv, gården skal overleveres i bedre stand til neste generasjon enn da vi overtok.

Begrepet har blitt brukt i varierende grad, med varierende hell. Og det brukes flittig. Stadig oftere brukes det som en egenmelding på egen virksomhet. Det er riktig, vakkert og uangripelig. Det formidler at vi er på rett vei og tilsynelatende ansvarlige, at vi mener godt og at vi ikke gjør noe galt. Ingen kritiserer vel noe ”bærekraftig”?

Jo, faktisk. Når begrepet brukes som ideologisk krykke for mer eller mindre gode mål og saker, mister det sin verdi. Det blir forslitt og mislikt. Dessverre.

”Bærekraft” er like godt og aktuelt i dag som for 20 år siden. Naturvitere har brukt mye tid på å diskutere begrepet og eventuelt finne en erstatning for det. Vi har ikke funnet noe. Derfor vil vi jobbe for at bærekraft forstås bedre av alle. Både biologer, teknologer, økonomer og samfunnsvitere må bli flinkere til å forstå begrepets fulle betydning. Det handler til slutt om forståelse på tvers av fagretninger.

I sin bærekraftrapport om oljesandsproduksjon i Canada hevder Statoil at de ikke skal slippe ut giftige stoffer til luft, jord, vann. Forbruket av vann er stort ved slik produksjon og giftige stoffer slipper ut. De lover å redusere CO2 utslippet med 25 % innen 2020. Utgangspunktet er fortsatt høyt, men utslipp er utslipp. De skal sette skogen i stand etter bruk, men før Statoil kom var skogen urørt med lang kontinuitet for spesielle arter, kontra et tilplantet sandtak. Det er ikke biologisk bærekraftig. Sosialt satser Statoil med en rekke tiltak for lokalsamfunnene. De kjøper seg sosial bærekraft. Det kan gjøres, men da må det gjøres riktig. Det har vi sett få tilfeller av. Tjæresand er en klimaversting med store utslipp under produksjonen. Statoil lykkes ikke med bærekraft i Canada.

Bærekraft betyr å gjøre beslutninger i dag som ikke ødelegger framtidige generasjoners muligheter.

Begrepet er bygd opp av tre elementer: Biologisk, sosial og økonomisk bærekraft. Alle disse tre må være tilstede for å oppnå bærekraft.

Biologisk bærekraft innebærer at biologisk mangfold ikke skal forringes. Mangfoldet av arter og genetiske ressurser skal opprettholdes og styrkes. Alt liv har egenverdi, men i tillegg vil stabile økosystemer gi større trygghet for menneskene og sikre økosystemtjenester som rent vann, ren luft, stabilitet mot naturkatastrofer. De kystområdene som hadde intakte mangroveskoger fikk langt mindre skader under tsunamien i Indonesia i 2004. Vi vet at områder med intakte våtmarker er mer robuste mot flom. Og flom blir det definitivt mer av, etter hvert som klimaendringene blir sterkere.

Økonomisk bærekraft betyr at bedrift og samfunn har en grunnleggende verdiskapning. Det vi driver med må lønne seg, eller gi en samfunnsnytte vi er villige til å betale for. Velferd blir aldri løsrevet de økonomiske realitetene. Dette forstod Brundtland-kommisjonen. Det hjelper ikke alltid å verne noe hvis det ikke finnes et lønnsomt alternativ for de som berøres av vernet, enten det er en bedrift i utkant-Norge eller en fattig bondefamilie i den tredje verden. Derfor ble vekst en del av bærekraftbegrepet.

Økonomisk bærekraft fordrer langsiktighet. Det vil lønne seg å ta avgjørelser om bedre ressursutnytting og fordeling av goder mellom verdensdelene før høye råvarepriser eller sosial uro tvinger oss til det. Hvor mye har ikke finanskrisen kostet oss? Det er dyrt å tenke kortsiktig. Bærekraftbegrepet ser lenger enn til kortsiktig gevinst, og griper i større grad enn bedriftsøkonomiske analyser det langsiktige perspektivet, uten at behovet for morgendagens inntjening tapes av syne. Vi tømmer naturressursene for fort. Utfordringen ligger derfor i å finne nye metoder for ressursutnyttelse. Resirkulering og ny teknologi er avgjørende for å få dette til.

Et verneområde opprettet for å ivareta biologisk mangfold er ikke bærekraftig hvis man ikke sikrer grunneiere og lokalbefolkning et levebrød og et sted å bo. På sikt vil vernet av det biologiske tape, hvis man ikke har sikret økonomi og sosial bærekraft.

Sosial bærekraft er ofte underkommunisert. Hvis vern går på tvers av kulturelle verdier eller ikke bidrar til sosial status, vil det bli svekket. Sosiale strukturer trues hvis naturressursene som er grunnlag for bosted og mat ødelegges. Derfor må de fattige sikres leveområder og mat. Samfunnet med velferd og verdiskapning trues om økonomien svekkes for mye. Man bruker ofte urbefolkningsrettigheter som eksempel på dette. Men sosial bærekraft gjelder alle grupper, enten det er indianere i Amazonas eller lokalsamfunn i distrikts-Norge. Det vi driver med må være sosialt akseptabelt. Etikk er derfor en viktig del av bærekraftbegrepet.

"Vi har en plikt ovenfor framtidige generasjoner til å gjøre det riktige", sa Sveriges tidligere statsminister Göran Persson.

Bærekraft er et begrep på tvers av fagfelt og politikkområder. Et av Gros virkelige sannhetsord er at ”Alt henger sammen med alt”. Derfor er det viktig med horisontalt samhandling mellom de ulike fagområder og departementer. Det er bra at finansdepartementet er departementet for bærekraft, men deres samfunnspolitiske regnestykker tar på ingen som helst måte hensyn til den langsiktighet og den tverrfaglighet som er nødvendig for å få gjennomført bærekraft i praksis.

Under lønnsoppgjøret blir myter om offentlige ansatte presentert som fakta. De er ueffektive, uoppsigelige og har gullpensjon. Dette er feil. Utfordringene i offentlig sektor må løses med god ledelse.

I forbindelse med tariffoppgjøret i vår har det igjen framkommet ulike myter om offentlige ansatte.

Offentlig ansatte har gullpensjon. Dette er en grov overdrivelse. I Aftenposten nylig, viste NHH-professor Terje Hansen hvor mye pensjonen i stat og kommune koster arbeidsgiverne. Svaret ble 12 % sammenlignet med privat innskuddspensjon. Det er ikke stort, og betyr at en offentlig ansatt med 500 000 kroner i lønn, må få 560 000 kroner i det private for å ha samme ytelse totalt på lønn og pensjon. Faktum er at mange høyt utdannede tjener langt bedre enn det i det private. For eksempel i bygg og anlegg, tjener en person med mer en 4 års utdannelse etter videregående i følge SSB 750 000 kroner i året. Innskuddspensjon på 750 000 kroner kan fort bli mer enn ytelsespensjon på 500 000 kroner. For høyt utdannede betyr ikke en ytelsespensjon på 67 % nødvendigvis en stor livslønn inklusiv pensjon.

Det er umulig å si opp offentlige ansatte. Det er feil. Vi har stillingsvern både i det private og i det offentlige. Den viktigste loven som regulerer stillingsvern er arbeidsmiljøloven, og den gjelder for alle sektorer. Det offentlige forsøker som det private og ta ut overtallighet gjennom naturlig avgang, omplasserring og ansettelsesstopp. Slike raske nedbemanninger som man ser i det private er sjeldenhet i det offentlige, men det har skjedd, bl.a. i forsvaret. Det er fullt ut mulig, og ikke vanskelig å si opp offentlige ansatte om det foreligger saklig grunn. Stortingets aversjon mot raske endringer sørger for at det sjeldent blir aktuelt.

Effektivitet. Det er sikkert noen offentlige ansatte som kunne vært mer effektive. Slike arbeidstakere finnes i alle sektorer, også privat næringsliv, og det er lite som tyder på at de er overrepresentert i offentlig sektor. Offentlig sektor kan derimot effektiviseres gjennom bedre organisering, og det skjer også. Mange offentlige etater effektiviserer mye, men det finnes alltid noen eksempler å harselere over av komikere i radio, tv og trykte medier. Den viktigste faktoren man kan gjøre offentlig sektor bedre på, er bedre ledelse. Offentlige ledere mangler flere viktige virkemidler som det private har:

1.      Man rår ikke selv over det viktigste: lønnsutvikling. Offentlige ledere har liten påvirkingskraft på medarbeideres lønn. Det er ufornuftig. Gode medarbeidere kan ikke lønnes bedre og man kan ikke gi ekstra til verdifull kompetanse man ønsker å beholde. Det er fullt mulig å endre dette uten å gå ut over fornuftige sentrale rammer. Det handler om fordeling. Akademikerne vil forhandle på egen lønnsmasse lokalt. Det er ansvarlig og kan gjennomføres som en kombinasjon av kollektive og individuelle forhandlinger.

2.      Videre vil ikke en offentlig etat eller avdeling som effektiviserer, få lov til å beholde gevinsten. Eventuelt underforbruk av budsjettmidler blir glatt dratt tilbake av gjeldende departement og overforbruk for ikke alltid konsekvenser.

3.      Organisering og omorganisering blir oftest initiert ovenfra. Med vikarierende motiver. Mulighet til å organisere egen virksomhet er begrenset. Alt skal være likt. Kanskje skal vi ikke organisere oss likt i Sogn og Fjordane og Oslo?

Dette er en stor mangel ved offentlig forvaltning i Norge. Som sjef har du dermed få, om ingen, insentiver for å spare penger eller drive effektivt.

Tre myter; gullpensjon, stillingsvern og effektivitet. To av dem er avlivet og en foreslått imøtegått ved større fullmakter og spillerom for lokale ledere.

Bård Vegard Solhjell blir i dag utnevnt til ny miljøvernminister etter Erik Solheim. Han har mange utfordringer.

Som ny, fersk minister må han nå raskt etablere en miljøpolitisk plattform som er troverdig. Utfordringene er mange. Jeg vil fokusere på tre av dem: energi, klima og biologisk mangfold. Innen disse tre områdene må beslutningsgrunnlaget være kompetanse og kunnskap. Vi trenger kompetente saksbehandlere og best mulige saksopplysninger.

Energi

Norge trenger en overordnet energipolitikk. Målet må være at all energi skal være fornybar. Vi må velge fornybar energi hver gang vi skal ta en beslutning fra nå av.

Konsesjonsbehandlingen for vindkraft og småkraft må skje etter en overordnet plan slik at det blir forutsigbart for aktørene hvilke rammebetingelser man må forholde seg til.

Et godt distribusjonsnett er meget viktig i denne sammenheng. Ikke minst overføringskapasitet til utlandet.

Klima

Klimameldingen lar vente på seg. Vi forventer nå at Solhjell tar fatt i denne og setter fokus på kretsløpstankegang, fornybar energi, samferdsel og ikke minst klimatilpasning. All energi skal være fornybar. Forvaltningen av fotosyntesen i Norge vil bidra med store positive bidrag både med å lagre CO2 og å levere fornybar energi i form av flis eller biogass. KLimemeldingen må også inneholde en stor satsing på tog. Det vil være positivt for klimaet i tillegg til å være et bidrag til velferd og verdiskapning.  Norge er i dag ikke tilpasset dagens klima. Det koster mye å la være. Når vi vet at klimaet endrer seg til det verre, sier det seg selv at utfordringene er store.

Erik Solheim etablerte Arbeidslivets miljø- og klimapolitiske råd mellom arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgivere. Klimaspørsmålet er meget viktig for utviklingen av velferd og verdiskapning. En viktig arena for gjennomføring av klimatiltak er arbeidslivet. Helt selvfølgelig vil noen mene fordi alt skjer i en virksomhet enten den er privat eller offentlig. Arbeidslivets parter er helt avgjørende for å få en god klimapolitikk. Både på innhold og forankring.

Biologisk mangfold

Norsk natur, naturtyper og arter må sikres et godt vern. Da trenger vi et godt kunnskapsgrunnlag. Vi trenger kompetanse i forvaltningen, særlig i kommunene. Her mangler det mye. Bare 10 % av kommunene har slik kompetanse i dag. Spesialkompetanse er enda sjeldnere.

Legitimiteten til naturvernet er viktig for å sikre et godt vern. Enten det er snakk om rovdyr eller kulturlandskap. Folk må føle at de kan leve med vern. Miljøvernarbeidet kan ikke bare være krig om restriksjoner og båndlegging. Det må også være et bidrag til velferd og livsglede. Riksrevisjonen viste at biologisk mangfold går tapt i naturreservater. Tanken om bruk og vern er meget viktig i denne sammenheng. Vi vet at mange arter og naturtyper er avhengig av bruk. En tilpasset bruk naturligvis, men likevel. Skal vi kombinere bruk og vern trengs god kompetanse. Den finnes bare i begrenset grad. Ikke bare i forvaltningen, men også i forskning og på universitetene. Her må det satses enda mer enn det MD har gjort siste år.

Artsdatabanken og artsprosjektet må sikres fortsatt gode rammebetingelser for å forbedre kunnskapsgrunnlaget om arter og naturtyper. Artsdatabanken har etablert seg som en nøytral aktør som leverer kvalitetssikrede data. Det er avgjørende for troverdigheten. Ikke bare til Artsdatabanken, men også til de tiltak som blir foreslått med grunnlag i disse data fra miljøforvaltningen.

Naturviterne ønsker Bård Vegard Solhjell  lykke til med miljøarbeidet i Regjeringen. Vi håper at miljøvernet og klimaarbeidet gjenspeiles i alt Regjeringen gjør.

Arbeiderpartiet vil eie kunnskapssamfunnet. Jeg håper de lykkes. Da må de kvele forakten for kunnskap som gjennomsyrer samfunnet. Denne forakten er en av hovedårsakene til at vi har høy sosial reproduskjon i Norge.

Ap vil satse på kunnskap sier Trond Giske som leder Arbeiderpartiets programarbeid om kunnskapssamfunnet. Det er bra! Hvorfor har ikke kompetanse blitt en sak AP eier? Ap har jo vært fanebærere for kunnskapsbasert forvaltning; Et godt prinsipp som gjør politiske vedtak sterkere: det blir vanskelig å argumentere mot en politikk som finner støtte for sine mål og virkemidler i forskningen og etablert kunnskap. Fordi man har vært fanebærer for kunnskapsbasert forvaltning som prinsipp, burde dette være et særlig ansvar for Arbeiderpartiet.

 

Ap har en annen utfordring som henger sammen med kunnskapsproduksjon: Reproduksjon av sosiale strukturer skjer fortsatt i Norge til tross for mange år med sosialdemokratisk politikk med grunnskole, ungdomsskole, videregående skole for alle og større produksjon av studenter fra universiteter og høyskoler enn noen gang, og i alle landsdeler.

 

Til tross for høyere utdanningsnivå enn før blir det likevel slik at man tar samme utdanning som foreldrene. Eller enda verre: man tar ikke utdanning, akkurat som foreldrene. Barn av arbeidsledige blir selv arbeidsledige. Barn av uføretrygdede blir uføretrygdede. Barn av Akademikere tar utdanning på universitetet.

 

Utdanning skulle gjøre klassereisen enklere og føre arbeiderklassens barn inn i Akademiske yrker og dermed utviske klasseskillene. Dette har bare skjedd i begrenset grad.

 

Grunnen er enkel: utdanning, særlig akademisk sådan, er fortsatt lite verdsatt i samfunnet. Akademiker blir fortsatt brukt som eksempel på upraktisk tulling uten betydning i "det virkelige liv". Eller: "en med utdanning er en som har lest seg til det andre vet" Fortsatt kan vi se kritikk av Arbeiderpartiets politikere som har akademisk bakgrunn. Dette er hovedgrunnen til at Arbeiderpartiet ikke har fått eierskap til utdanning og kunnskap. Her har sosialdemokratiet feilet. Det er en forakt mot kunnskap i Norge og Arbeiderpartiet har ikke greid (villet?) gjøre noe med det.

 

Skal Arbeiderpartiet ta tilbake akademia, må man gjøre slik kunnskap attraktivt i forvaltning og næringsliv. Man må stimulere til bruk av akademisk arbeidskraft i innovasjon og verdiskapning. Det er faktisk slik at god teori og god praksis henger sammen. Begge deler vil bringe samfunnet videre og gi økt velferd og trygghet.

 

Vi må akseptere forskjeller i kunnskap. Noen er flinkere enn andre. Det er greit. Akkurat som noen tjener mer enn andre, eller går fortere på ski. Det betyr ikke at vi andre skal slutte å tjene penger eller gå på tur. Alle skal fortsatt bli så flinke de kan. Så må vi fordele kunnskapen og fruktene av den akkurat som vi omfordeler inntekt. Forskningens siste landevinninger og den flinkeste eleven i kassen vil begge bidra til at samfunnet blir bedre om vi legger til rette for det. Dette må til for at Arbeiderpartiet skal eie kunnskapspolitikken.

 

Jernbane er dyrt. Nå må vi bygge en infrastruktur for framtiden. Bare jernbane kan driftes klimanøytralt. Vi må raskt øke tempoet på utbyggingen og få en langsiktig finansiering.

Rapporten til Jernbaneverket om lyntog er lagt fram denne uka. Skal alt som foreslås realiseres, blir regningen på utrolige 1000 milliarder kroner. Det er mye penger. Alternativ bruk er mange. Hva ville du brukt 1000 000 000 000 kroner på? Vi har pengene, men det er spørsmål om prioritering.

 

Utredningen inneholder mye interessant. De positive først:

 

Markedet for hurtigtog er godt. Kundene vil strømme til de nye togene. Vi vil få større regionale ringvirkninger enn mange trodde på forhånd. Presset på sentrale strøk blir mindre fordi man kan bo lenger bort og jobbe i storbyene. Dette er meget positivt for distriktene. Jernbaneutbygging i Norge vil stimulere distriktene mer enn man trodde. Det blir mer attraktivt å bo og drive næring enn før.

 

Hvis staten tar regningen for investeringene, slik de gjorde med flytoget, er driften av høyhastighetstog bedriftsøkonomisk lønnsomt. Det er en positiv overraskelse.

 

Videre er det praktisk mulig å bygge høyhastighetstog. Det er også positivt.

 

Det tar lang tid før utbyggingen gir reduserte klimautslipp. Grunnen er store utslipp tunellene fører til. tuneller skal drives med dynamitt og maskiner på diesel, de skal kles med betong på innsiden. Når opptil 60 % av strekningene må legges i tunell, blir regnestykket stygt. Etter lang tid er regnskapet gjort opp. Opp til 60 år. Likevel har vi da en transportvei som drives klimanøytralt. Det er det ingen andre som kan vise til.

 

Utbygningen er ikke samfunnsøkonomisk lønnsomt. Skuffende selvfølgelig, men det er mye vi bruker penger på som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Ingen vil fjerne flytoget, men det er hevet over tvil at det viste oss hvordan tog kan være, og representerer det beste vi har på skinner i Norge i dag. Jeg vil ha slike raske tog på alle strekninger.

 

 

Det viktigste nå er å sørge for to ting:

 

Vi må bygge en infrastruktur for framtiden: den må inneholde jernbane. I motsetning til alle andre transportmetoder er jernbane den eneste som kan bli klimanøytralt på sikt, selv om det tar tid. Jernbanen vil være et godt alternativ til transport drevet av fossile brennstoff. Strøm kan lages av flere fornybare kilder: biogass, flisfyrte varmekraftverk, vindkraft og vannkraft. Vi beholder fleksibilitet ved å basere oss på strøm og vi kan transportere mange mennesker meget raskt på de nye høyhastighetstogene.

 

Vi må øke utbyggingshastigheten slik at prisen pr meter blir lavere og nytten kan realiseres tidligere. Slik vil man gi innbyggerne tillit til utbyggingen slik at de stoler på tog som transportmetode når de planlegger bolig og arbeid i framtiden. Dette krever en ny finansieringsmetode som går over flere budsjettår. Om dette skal være bompenger, fondsavsetninger eller prosjektfinansiering spiller mindre rolle. Beslutningen må tas nå.

 

Jeg mener man må begynne med en strekning, for eksempel til Kristiansand. Da vil man få erfaringer vi kan bygge videre på. Dobbeltspor for høye hastigheter må bygges i pendlertriangelet. Tempoet må økes kraftig. Uansett må togtilbudet mellom de store byene opprettholdes og da må sporene moderniseres til dagens standard. Det er minst 250 km/t. Hurtigtog vil være et godt alternativ.

Det viktigste med hurtigtog lyser i mot oss: det går raskt. Bilen vil ikke kjøre i 250-300 km/t. Tog er også meget sikkert med få skadde og drepte pr passasjerkilometer. Hurtige tog er framtiden.

I Norge har vi egen lov om samvirke og lang erfaring med de positive sidene ved samvirke. Organisering i samvirke er et godt prinsipp for å gi mange små makt som en stor, akkurat som fagforeninger. Samvirke er en del av den norske modellen.

2012 er FNs samvirkeår. Samvirke betyr å jobbe sammen for felles mål. Det er et godt prinsipp.

I Norge har vi lang og bred erfaring med samvirke. Coop, eller samvirkelaget, er kjent for alle. Mange er medlem i et lokalt boligbyggerlag, en fin måte å komme seg inn på boligmarkedet. Gjensidige forsikringsselskap er eid av forsikringstakerne og overskuddet går ikke til eksterne eiere som bare er opptatt av å samle kapital.

En fordel med samvirkeorganisasjoner er at de har et tydelig oppdrag fra eierne og et tydelig samfunnsoppdrag. Kontrakten mellom samfunnet og det enkelte foretak er faktisk formulert i lover og forskrifter. Samvirke er basert på fellesskapsansvar. NBBL skal skaffe billige og gode boliger for alle. Norsk landbrukssamvirkes mange organisasjoner som Tine, Nortura, skal sørge for trygg og sikker mat, de har en viktig rolle som markedsregulator, de bidrar med mange arbeidsplasser. Landbrukssamvirke har mottaksplikt; dvs de må kjøpe råvarer av medlemmer og de har leveringsplikt til forbrukerne og industrien.

Samvirke innebærer stordriftsfordeler samtidig som man har medlemsdemokrati. Det er en særlig god kombinasjon.

Landbrukssamvirke er en selskapsform som har bred tilslutning i Distrikts-Norge og som er viktig for norsk industri. Norsk landbrukssamvirke med sine råvareprodusenter og industri utgjør 50000 eiere med 53000 årsverk, 75 milliarder kroner i omsetning og 16000 industriarbeidsplasser. Dette er profesjonelle bedrifter med krav til å tjene penger i tillegg til å levere et konkret samfunnsoppdrag. Det er ikke lite! De må tenke langsiktig i tillegg til å tjene penger i dag.

Samvirkebedrifter har også kapasitet til å bygge opp viktig kompetanse for medlemmene. Et eksempel er skogsamvirke som nå har en meget høy kompetanse på biologisk mangfold og registrerer dette i forbindelse med skogsdrifter. Tines rådgivere vet masse om foring av melkekuer som bonden nyter godt av for å optimalisere produksjon og dyrevelferd.

Regjeringen har nå lagt fram sin melding til Stortinget om landbruk og matpolitikken. Samvirke har en sentral plass som markedsregulator. Det er en stor oppgave å kombinere mottaksplikt over hele landet med kravet til lønnsom produksjon. Et eksempel: Nortura produserer alle grillpølsene på en maskin,50 tonn i døgnet, og alle pålegg på en fabrikk. Kravet til dyrevelferd og maksimale transportavstander begrenser hvor langt det kan være mellom hver fabrikk, men kravet til lønnsomhet gir en fordel for få og store anlegg. I Europa har næringsmiddelindustrien langt større markeder i umiddelbar nærhet og får lavere enhetskostnad.

Jeg tror vi får flere saker der produksjonsanlegg i kjøtt- eller meieribransjen er truet av nedleggelse for å sikre lønnsomhet. Det er her målet om spredt bosetting møter eiernes krav til lønnsomme samvirkebedrifter. Vil landbrukssamvirke klare å finne en ny balanse mellom rasjonell drift og distriktspolitikk?

I landbruksmeldingen blir det klart at bøndene ikke kan regne med økt budsjettstøtte. Brekk peker på kompetanse som redningsplanke. Landbrukskompetansen er imidlertid i ferd med å dø ut

Regjeringen har lagt fram ny melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikken. Mange har ønsket seg et nytt opptrappingsvedtak og nye, friske penger inn i landbruket slik det skjedde etter Hitra-opprøret og Stortingsmelding 14 i 1976. De blir skuffet.

I kampen om pengene i Regjeringen er det ikke friske midler til økt landbruksstøtte. Helse, omsorg og infrastruktur er blant de tingene som er viktigere for Norge akkurat nå. Landbruket må ta inn over seg at alle kjemper om samme potten. Om Stoltenberg har 30 milliarder til overs, så bruker han ikke de på landbruk. Budsjettet til LMD øker mindre enn prisstigningen. Det er en nedprioritering i forhold til statsfinansiert pengebruk.

Statsråd Brekk er en fornuftig og pragmatisk mann. Han vet hvor han vil med landbruket og han vet hvilket spillerom han har. Denne kunnskapen har sikkert framkommet ved harde forhandlinger i Regjeringen. Jeg tror Brekk har gjort en god jobb for å sikre landbruket best mulige rammebetingelser.

Matproduksjon og bosetting er strategisk viktige politikkområder som må sees i et overordnet perspektiv. Derfor er det legitimt å føre en politikk med subsidier og tollvern i kombinasjon med lovreguleringer. Likevel må vi nå fokusere sterkere på bonden som næringsdrivende. Det betyr at vi skal tillate at de beste blir bedre, utvider og tjener gode penger. Det er det næringsdrivende driver med. Dette betyr at noen blir større – og det er greit. Det betyr at volumproduksjonen i landbruket konsentreres om de beste dyrkeområdene i Trøndelag, Rogaland og på Østlandet - det må vi akseptere. Det betyr at regionene må få større frihet til å prioritere virkemiddelbruken - det er fornuftig og helt i tråd med det Naturviterne og Akademikerne mener: lokale løsninger er en fordel i fordelingen av virkemidlene gitt i en sentral ramme.

De virkemidlene Brekk vil bruke på landbruket i framtiden er kompetanse og forskning. Det er jo gledelig at Statsråden ser verdien av kunnskap, og at den skal brukes lokalt slik Naturviterne har sagt i årevis. I dag bygges denne kunnskapen ned fordi landbruket, kommunene og staten betaler for dårlig. Søkningen på høyere landbruksutdanning på universitetene er katastrofalt dårlig. Saksbehandlere blir vanskelige å få tak i og arbeidsgiverne må senke kravene til formell og relevant utdannelse for å få tak folk. Det er uholdbart og ikke i tråd med meldingens intensjon om å satse på kunnskap. Jeg er spent på hvordan næringen og statsråd Brekk skal møte den utfordringen.

Klimaforhandlingene i Durban vil ikke lede fram til forpliktende avtale. Kyotoavtalens prinsipp må videreføres fordi den forplikter. Klimaet vil bli verre før vi rekker å sette inn tiltak som monner.

Klimaforhandlingene i Durban startet på mandag. Det er den 17. ministerkonferanse i FNs klimakonvensjon. Troen på en ny forpliktende klimaavtale er ikke stor. Heller ikke andre positive effekter av forhandlingene ventes. Det sier ganske mye, noen vil ikke bli enige. Vi får håpe at de i det minste kan bli enige om å fortsette. Saken er for alvorlig til å ignoreres.

Kyotoavtalen er ikke spesielt viktig i forhold til mengden av utslipp som den omfatter. Da den ble inngått omfattet den 30 % av utslippene i verden. Nå omfatter den langt mindre. Europas utslipp utgjør bare 13 % av verdens totale utslipp. Utviklingsland som India, Kina og Brasil har økt sine utslipp og USA vil ikke være med. Mange som var med på Kyoto vil ikke forplikte seg videre hvis ikke USA og Kina blir enige. De som har høy levestandard fra før vil ikke redusere sitt forbruk og utviklingslandene vil øke sin levestandard til vestlig nivå, forståelig nok.

Det er viktig å ha en internasjonal forpliktende avtale. Derfor bør Kyotoavtalen videreføres. Prinsippet om at verdens stater blir enige om forhold som omfatter absolutt alle, er et godt prinsipp. Problemet nå er at man bruker forhandlingene til å forhindre avtale. Det er ikke konstruktivt.

Klimaet vil endres. FNs klimapanel er enige om at klimaeffekten finnes og hvor stor den vil være i forhold til utslippene våre. Man har snakket om 2 graders målet. Det innebærer et utslipp pr innbygger på 2 tonn innen 2050. I dag slipper nordmenn ut ca 10 tonn pr hode.

Akkurat nå befinner vi oss langt over dette målet. Det vil at det med stor sannsynlighet blir uopprettelige skader og vi vil få gjennomsnittstemperaturer som stiger med over 6 grader.

Jeg er pessimistisk. Vi må regne med verre klima i framtiden. Det vil vi merke som sterkere stormer, mer nedbør over tid og større nedbørsmengder når det først regner. Det blir flere og større flommer. Det blir mer ras. Matproduksjonen vil rammes av tørke og flom. At forsikringspremiene vil øke er vårt minste problem.