Borgerlønn er et aktuelt tiltak når tradisjonell inntektsfordelingspolitikk i en globalisert økonomi er blitt mindre effektiv og ikke lenger makter å utjevne store inntektsforskjeller og hindre uønsket stor fattigdom.
De fleste fattige i de rike land er såkalt relativt fattige, dvs. de har inntekt mer enn 60 prosent lavere enn medianinntekten (inntekten til den person som er på midten når vi rangerer folk etter inntekt). Slik relativ fattigdom er også meget alvorlig: De som rammes har problemer med å delta i samfunnslivet på en fullverdig måte. De devalueres sosialt og får et dårlig selvbilde. Utdannelse krever langsiktighet og er vanskelig med et dårlig selvbilde. Lav utdannelse gir liten sosial mobilitet og låser en til fattigdom.
Den moderne fattigdom følger arbeidsledigheten som en skygge. Mange unge i de rike landene sliter i dag med å ikke komme inn i arbeidsmarkedet. I Norge er det hele 20 prosent av elevkullet som ikke fullfører videregående skole og som ikke får den kompetanse som dagens arbeidsmarked etterspør. I tillegg kommer automatisering og robotteknologi som reduserer antall jobber for ikke ufaglært arbeidskraft. Ungdomsledigheten i Norge er 10–12 prosent – og stigende. Bølgen av unge fattige i Norge har nå nådd barnefamiliene. Sosialarbeidere har slått alarm: 120 tusen barn i Norge vokser i dag opp i hjem med stor fattigdom eller hvor den viktigste inntektskilde er trygd. Fagfolk rapporterer at barn som vokser opp i disse hjemmene arver fattigdom.
Borgerlønn
Borgerlønn er en sosialpolitisk idé som vil gi alle voksne et fast pengebeløp uten noen vilkår. En slik lønn vil hvis den er tilstrekkelig høy, beskytte mot den ekstreme fattigdom. I Norge vil en borgerlønn på rundt 150 tusen være et godt utgangspunkt.
Men ideen om borgerlønn møter stor motstand, særlig av to grunner:
• Det provoserer hardt arbeidende mennesker at noen skal få lønn uten å måtte arbeide for pengene.
• Hvis individet får økonomisk frihet til å gjøre som det vil, kan de bli fristende å velge det behagelige, det å sove lenge om morgenen, snu dag til natt, arbeide lite og feste mye.
Den første innvending er lett å forstå. La oss utdype hva tilhengerne av borgerlønn tenker om dette. Samfunnets infrastruktur; veier, skoler, universitet, lov og rett m.m. er investeringer og institusjoner som er bygget opp av oss alle, gjennom flere generasjoner. Den avkastning den gir er det ingen konkrete personer som kan påberope seg retten til. Noen økonomer har forsøkt å beregne hvor store disse inntektene er. Selv om slike beregninger er usikre, indikerer de at avkastningen er mer enn 10 % av BNP, som i Norge vil utgjøre minst 120 tusen kroner per år per hode for befolkningen over 18 år.
Samtidig vil det være dumt å utbetale disse pengene uten vilkår hvis det får folk «til å sove lenge om morgenen» og fjerner motivasjon til å jobbe.
Borgerlønn vil trekke folk fra trygd til arbeid
Borgerlønn i Norge vil imidlertid stimulere folk til å finne et arbeid. Anta at en mottaker av sosialhjelp har vært heldig og fått seg en jobb. Da vil ikke vedkommende beholde hele lønna som følger med jobben. Nei, han/hun må dele den med staten og trygdesystemet: Når lønnsinntekter blir utdelt til den tidligere mottaker av sosialhjelp, så blir sosialhjelpen avkortet – eventuelt faller helt bort. Ved borgerlønn er tankegangen at mottaker skal beholde hele lønna. Det vil gi en kraftig økt stimulans til å lete etter jobb.
Tilsvarende er det ved andre viktige velferdsordninger vi har. Mottar du arbeidsavklareringspenger – og har en diagnose som tillater deg å arbeide noe – er det regler som avkorter trygdeytelsen når du får lønnsinntekter. Det kan godt tenkes at det å få en jobb er det som er aller best for deg ved den aktuelle diagnose, men du må like fullt selv betale for denne «medisinen» ved at trygdepenger fra staten avkortes (mens pillene subsidieres av staten).
Effekten på de i arbeid
Borgerlønn på toppen av lønnsinntektene vil derimot føre til at noen vil ønske å arbeide mindre og ta ut mer fritid. Med mer fritid kan de realisere ønsket om å være mer sammen med familie, barn, barnebarn, venner, bruke mer tid på sine hobbyer osv. Men det er også den fare at uten den struktur i hverdagen som det gir å arbeide, vil noen miste retning og kurs for sitt liv.
Det kan selvsagt også bli en utfordring for næringslivet å kunne følge opp den fleksibilitet i arbeidstid som dette kan kreve, og trolig må en i praksis begrense de valg den enkelte vil ha til å velge arbeidstid.
Forskningsprosjektet «borgerlønn»
Samfunnsforskerne mangler et laboratorium for si mer presist hvordan de ulike konsekvenser av borgerlønn vil slå ut. Derfor burde Norge – med bakgrunn i at det i dag er blitt store inntektsforskjeller og også tilfeller av dyp fattigdom – introdusere forskningsprosjektet «norsk versjon av borgerlønn» og som kan erstatte mye synsing med forskningsbasert kunnskap. Da kan en få bekreftet at interessen for å komme fra trygd til arbeid vil øke. Få bestemt gevinstene av at borgerlønn kan erstatte andre velferdsordninger som det koster Nav-systemet mye å forvalte. Beregne hvor mye av BNP-tapet ved at folk jobber mindre som kan kompenseres ved de samfunnsøkonomisk verdifulle aktiviteter folk gjør i sin fritid. Sannsynligvis vil en borgerlønn på 150 tusen kreve at skatteprosenten må noe opp. En utfordring blir å utforme skattesystemet slik at det samfunnsøkonomiske effektivitetstapet blir minst mulig i tilfelle borgerlønn viser seg å være et samfunnsøkonomisk lønnsomt prosjekt.