Debatt

Fattig trøst

Det er ikke greit at ett av ti barn i Norge er fattige. Ikke for dem og ikke for alle oss andre.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi vet at barn fra fattige familier har dårligere muligheter enn andre. Barn av foreldre med lav inntekt og utdanning har selv mindre sjanse for å ta utdanning, mindre sjanse til å få seg jobb. Er foreldre på trygd, er sjansen større for selv å ende opp på trygd. Tallet på barn som vokser opp i fattigdom øker, og er det mest alvorlige utslaget av de økende forskjellene i Norge.

Når vi diskuterer fattigdom – eller vedvarende lavinntekt, som det heter på forskerspråket, er det ganske mange som tror og hevder at det egentlig ikke finnes fattige i Norge. Det er jo ingen som sulter, og ingen barnefamilier må bo på gata. Men de som regnes som fattige i Norge, har veldig lite. Dette er familier som hele tiden balanserer på grensen av det umulige. Hvis kjøleskapet eller vaskemaskinen ryker, har de ikke råd til å reparere det eller kjøpe ny. Hundre kroner til en barnebursdag eller femti kroner til fritidsaktivitet kan velte hele budsjettet.

Denne uka starter Dagsavisen en stor serie om ulikhet. Det er mange grunner til at forskjellene øker. En viktig årsak er at de som har mest fra før får en stadig større del av de verdiene vi skaper i samfunnet. En annen er at de som har minst, får stadig mindre.

En av mange forklaringer på økende ulikhet er innvandring. Særlig høyresiden i Norge er veldig opptatt av å trekke fram innvandring som årsak til økende ulikhet. Det er helt riktig at når det kommer mennesker til Norge, en del av dem på flukt fra krig og forfølgelse, bokstavelig talt bare med det de står og går i, så øker forskjellene. En del av dem som kommer har også mindre utdanning enn gjennomsnittet i Norge, og de fleste snakker selvsagt ikke norsk. Utdanning, språkopplæring og arbeid kan bidra til å utjevne disse forskjellene.

Men det spiller jo ingen rolle for hvordan vi skal forholde oss til problemet med fattige barn med innvandrerforeldre. Det er like viktig å få være med i bursdag og på håndballturnering om foreldrene dine er fra Pakistan eller Hamar. Fattigdom er ikke noe mindre problematisk for innvandrerbarn enn for andre barn.

De aller fleste av oss aksepterer noe ulikhet som resultat av innsats og talent. Barnefattigdom er noe helt annet. Barn har ikke valgt sine foreldre og sine muligheter.

Ulikhetene i Norge øker, og har gjort det siden åttitallet.

De med minst får stadig mindre. De ti prosent lavest lønte har ikke hatt lønnsøkning de siste 10 årene i det hele tatt. Ulikhetene forsterkes av en voksende gruppe som ikke engang får plass i arbeidslivet og som ender på trygd. Hver femte nordmann i arbeidsfør alder er ikke i jobb. Denne gruppa øker, og her finner vi mange av dem som er under eller rett over fattigdomsgrensa.

Frischsenteret har nylig publisert en undersøkelse hvor de har fulgt to generasjoner og viser hvordan de som er født inn i de laveste inntektsgruppene, sakker bakut på en rekke indikatorer på livskvalitet som inntektsnivå, inntektsandel, sannsynlighet for å være i jobb, utdanningsnivå, og sjansen for å få egen familie. I denne undersøkelsen er ikke innvandrere med. De økende forskjellene og den økende fattigdommen berører mange flere enn innvandrerbefolkningen.

En stadig større gruppe barn vokser opp med færre muligheter enn sine jevnaldrende. Forskjellene tar de med seg inn i voksenlivet. Skal vi bekjempe barnefattigdom i Norge må vi redusere forskjeller i hele befolkningen.

Det viktigste vi må gjøre er å få flere i jobb, og sikre at de laveste inntektene også justeres i takt med de andre. Videre må vi se hvordan vi kan bruke velferdsordningene våre enda bedre. SSB har regnet ut at når vi korrigerer for effekten av velferdsstaten, halveres antall fattige barn.

Til tross for alt vi gjør, er det fortsatt 50.000 fattige barn i Norge. Og hvis vi ikke gjør mer, vil denne gruppa bli større. Da vil enda flere barn ha et dårligere utgangspunkt for utdanning, jobb og god helse.

Dette handler om en av de mest grunnleggende verdiene i vårt samfunn; nemlig at alle skal ha like muligheter. Jeg vil hevde at det er enda viktigere enn brunost og vafler.

Mer fra: Debatt