Jeg er ikke imponert over Faremo i dag. Enten har hun hatt dårlige rådgivere i denne saken, eller så må hun være utsendt med bud fra regjeringskontorene om å kaste blår i øynene på Den Norske Leser.
Faremos kunnskap om forskningsmetode strekker seg åpenbart kun til kjennskap til kvalitativ metode og intervju.
"Faremo skriver at det kan antas at informasjonen man vil få kan være farget av at de tidligere asylsøkerne oppfatter at de kan få en fornyet mulighet til opphold i Norge."
Da kan det se ut som hun har skapt et bilde i hodet på leseren, om den litt lillakledde, myke antropologen som reiser land og strand rundt for å intervjue de tvangsutsendte, og med sitt triste, men forståelsesfulle blikk forleder intervjuobjektet til å fatte håp om en ny framtid - bare for i neste øyeblikk, på den aller mest uetiske måte, å få håpet revet vekk mellom fingrene på seg.
Et elegant triks for å få leseren til å forstå at å sikre kunnskap om hvordan det faktisk går med tvangreturnerte, ja det vil kunne likestilles med et overgrep!
"Hun viser også til at mange returnerte vil være vanskelig å finne og at mange ikke vil ønske kontakt med landet de søkte asyl i."
Dette er helt klart utfordringer. Slike utfordringer må alle forskere finne veier imellom. Det er aldri beint fram og enkelt å få til reliable data, og det er derfor at forskningskompetanse er noe som ikke hives etter folk etter brevkurs.
I denne saken tar konstituert justisminister et magaplask. Hun forteller oss at fordi det kan være vanskelig å finne fram til mennesker som er tvangsreturnert, og fordi, om de blir spurt, at svarene kan farges av et håp om ny asylbehandling - derfor er det ikke vits i å prøve å finne ut om avgjørelsene tatt av våre myndigheter er gode eller dårlige avgjørelser.
Hva er hun redd for at man skal finne ut?
Atle Dyregrov er åpenbart mer kjent i forskningsmetodenens irrganger;
"Vi kan sette sammen en forskningsgruppe med metodiske tungvektere fra flere europeiske land slik at de problemer som departementet påpeker kan møtes med hjernekraft og ikke ignorans, sier Dyregrov."
Det ville være en vei å gå. Tenk, Faremo, hvor fantastisk det hadde vært for denne regjeringen dersom forskningsgruppa med metodiske tungvektere fra flere europeiske land etter et forskningsprosjekt produserte en rapport som viste at UDI/UNE aldri har tatt feil, og at det er risikofritt å fortsette tvangsutsending på måten vi gjør i dag!
For en fjær i hatten!
Dersom det viser seg, derimot, at det er grunn til å endre på praksis, regner jeg med at det er i Norges og dermed regjeringens, interesse å endre denne praksisen, og ta inn over seg at vi ikke har visst.
Kanskje det finnes flere saker der ute som saken til Rahim Rostami? Kanskje det finnes flere Yussuf Suleyman? Og kanskje det fins flere Dritan Kreshpaj?
Og å sende noen ut, uten å vite om det går bra, det er å gamble med sårbare mennesker for selv å ikke tape ansikt. Slik kan vi ikke ha det, for å sitere en statssekretær ved justisministerens kontor.