Men det er også grunn til å spørre hvorfor dette kommer nå, om dette først og fremst er en egenmarkering, et stunt, fra landets tre største medier, i en tid da de tradisjonelle nyhetsorganisasjonene er under et dramatisk press.
Åtte millioner kroner hentet ut av medienes eierstiftelser samt penger fra Fritt Ord skal sysselsette sju journalister. De skal sjekke faktagrunnlaget i den offentlige samtalen, enten den finner sted i de tradisjonelle mediene eller i sosiale medier, på Twitter og Facebook. De kommer til å få nok å gjøre.
Teknologispagaten mediene står i er kostbar og har svekket dem. Krefter søker nå bevisst å utfordre og også undergrave nyhetsorganisasjonenes portvokterposisjon i nyhetsformidlingen. Akkurat nå pågår det en hard kamp om de etablerte mediehusenes troverdighet. Publikums tillit til at de nyhetene de serveres er sannferdige, må om ikke gjenvinnes så i hvert fall styrkes.
Målsettingen om å bekjempe såkalt falske nyheter og feilinformasjon er god og nesten uangripelig. Men i kjølvannet av Faktisk følger det også en rekke spørsmål. Projiserer vi amerikanske tilstander over på Norge? Er et eksternt selskap som Faktisk den rette medisinen eller burde denne kampen om troverdigheten vært vunnet i den enkelte redaksjon hver eneste dag? Gjennom kjedelig, daglig jobbing, ikke gjennom avlat, som Faktisk kan oppleves som. Troverdighet er ingen sprint, men en maraton.
Faktisk har også skapt forvirring i mediebransjen. Hvordan skal feilfunnene formidles, og med hvilken autoritet skal selskapet peke på andre mediers faktabruk? Hvordan påvirker dette Pressens faglige utvalgs pondus i etiske spørsmål? Det er mange ubesvarte spørsmål, men målet helliger middelet. En faktabasert, troverdig presse som har publikums tillit er demokratiets grunnmur.