ANNONSE
Å se et helikopter var stort å se på slutten av 1950-tallet. FOTO: ARNE OVE BERGO

Å se et helikopter var stort å se på slutten av 1950-tallet. FOTO: ARNE OVE BERGO

Vis bildetekst

01-04-2017

Fake april

Ja da, jeg vet det. Det er 1. april i dag. Men det kommer ikke noen aprilsnarr fra meg.

Ikke kommer det noen lure triks i resten av Dagsavisen heller. I år har vår redaktør og flere med ham bestemt seg for å droppe de tradisjonelle aprilspøkene på trykk. Det er for mange «fake news» der ute allerede, mener redaktørene, og folk strever nok som det er med å finne ut hva som er sannhet og løgn i dagens forvirrende digitale medievirkelighet. Aprilspøken er rett og slett i ferd med å dø. Men kommer vi til å savne den? Nå som vi har aprilsnarr hele året rundt?

Jeg tror ikke faren min i nord vil savne apriltullet. Han virker fortsatt traumatisert av en aprilspøk han opplevde som smågutt på slutten av 1950-tallet. Det er visst fortsatt vondt å snakke om det. Likevel greier han liksom ikke la være å rippe opp i dette hvert eneste år på denne tida. «Har jeg fortalt deg om den aprilsnarren med det helikoptret den gangen? spør han. «Mange ganger», svarer jeg, vel vitende om at det skal mer til å stoppe ham fra å fortelle historien enda en gang til.

OK. Nok en gang tar vi turen tilbake til en aprildag på slutten av 1950-tallet. Vi befnner oss i en liten brakkeby i nord, fortsatt preget av tyskernes herjinger vinteren 1945. Om morgenen den 1. april leser faren min i lokalavisen at ET HELIKOPTER skulle lande ved et vann utenfor byen! «Kl. 12.00»! Faren min ble utrolig oppglødd, og det samme ble alle vennene hans. Ingen av de små brakkebarna hadde sett et ekte helikopter før.

Her pleier faren min å skildre så livaktig han kan hvor glade og forventningsfulle alle ungene var, der de gikk i samlet flokk ut av byen for å se sitt første helikopter. Barnehjertene banket visst hardt av spenning ved tanken på det store som skulle skje. Vel framme ble ungeflokken stående og vente, mens de ivrig speidet mot himmelen. Kom ikke helikoptret snart, da? Klokka ble 12.00. Ingen helikopter å se. Kanskje det var forsinket? Så ble klokka 13.00. Ingen helikopter.

På dette tidspunktet i historien blir faren min litt ustø i stemmen. Det er nå han beskriver den lammende skuffelsen som bredte seg i ungeflokken da de skjønte at det ikke kom noe helikopter likevel. For hvilken dag var det i dag? 1. april! Med bøyde hoder tuslet ungene hjemover. «Jeg har aldri vært så skuffet i hele mitt liv», sier faren min tungt.

Men hvordan ville en slik aprilspøk blitt mottatt av ungene i dag? Jeg tviler på at de hadde sett opp fra mobilene sine i det hele tatt. Helikoptre har de sett. De hadde kanskje blitt ivrige om avisen skrev at et romskip kom til å lande ved Maridalsvannet, men selv da ville nok en av ungene si: «Det er sikkert fake news». Mens den ungen som gjerne vil tro på aprilspøken, sier avslappet: «Vi trenger jo ikke dra dit, liksom. Det blir sikkert streama på VG Nett».


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!