Den siste mannsbastionen i norsk politikk har falt. Og når den først faller, faller den med et brak. Utenriksminister Søreide får med seg sin partikollega og venninne Marit Berger Røsland som ny EØS- og EU-minister. Kvinnedominansen på UD-toppen er dermed total.
Historisk er det et tankekors at det tok så lang tid før det likestilte Norge fikk sin første kvinnelige utenriksminister. Her er vi grundig slått av USA, flere NATO-land og Sverige ikke minst. Vi var tidlig ute med å få en kvinnelig statsminister, Gro Harlem Brundtland i 1981. Utenriksministerstillingen har i alle år vært forbeholdt menn. Etter gårsdagens statsrådsskifter er det nå kvinner på alle de viktigste postene i regjeringen: Statsminister, finansminister og utenriksminister.
Eriksen Søreide er godt kvalifisert til jobben som utenriksminister. Med noen viktige forbehold, blant annet hemmeligholdelsen av Riksrevisjons rapport om regjeringens svikt med beredskapsarbeidet, har hun gjort en god jobb som forsvarsminister. Hun får neppe problemer med å løfte arven etter Børge Brende. Den er ikke tung å løfte, for å si det sånn.
Børge Brende vil bli husket for at Norge igjen fikk et normalt forhold til Kina. Det er viktig for norsk næringsliv. Men Brende vil også bli husket for at han ikke ville møte Dalai Lama fordi det ville skade forsøket på normalisere forholdet til kineserne. Vi setter vår lit til at den nye utenriksministeren vil kritisere Kina når det er på sin plass.
Det var galt av statsminister Erna Solberg å opprette en egen statsrådspost som EU-minister. Det er enda verre å beholde posten. Frank Bakke-Jensen, som flyttes til jobben som forsvarsminister, viste som EU-minister at stillingen var overflødig.
Med brexit blir Europa-politikken mye viktigere. EØS-avtalen kommer i et nytt lys. Utenriksministeren er vingeklippet når hun ikke får hovedansvaret for forholdet til EU.