Hva har Naomi Campbell til felles med Diego Maradona, Hollywood-stjerne Sean Penn, Lula da Silva, Assad og millioner av latinamerikanske slumboere? De fulgte alle Hugo Chávez med beundring.

Tirsdag 5. mars 2013 døde Hugo Chávez. 33 statsledere stilte opp i Caracas for å ta farvel, 16 land erklærte landesorg. Det kan ta tid før de historiske dimensjonene av fenomenet Chávez kommer tydelig fram. I mellomtiden kan den underlige sammensetningen av menn og kvinner fra slummen i Caracas til Hollywood, Argentinas fotballstjernehimmel, Damaskus og catwalken i New York, som støttet ham, si litt om hva som gjorde Chávez til en av vår tids aller viktigste ledere.

Året er 2007 når jeg med stor overraskelse og en viss irritasjon ser Naomi Campbell omfavne president Chávez utenfor et nybygd boligkompleks for fattige slumboere i Venezuelas hovedstad Caracas. Irritasjon fordi Chávez måtte nå toppen av verdens politiske stjernehimmel akkurat nå som jeg søkte om et intervju, hvilket gjorde at jeg havnet som nummer 1.000 i køen. Overrasket fordi jeg ikke visste at Campbell jobbet i Nelson Mandelas humanitære stiftelse og ikke kunne forestille meg at hun så på Chavez som en «fryktløs» og «opprørsk engel».

Chávez´ mest idealistiske fans håpet kanskje at han skulle bli den første demokratiske presidenten i verdenshistorien som ikke også hadde bånd til autoritære regimer andre steder. Men når det gjaldt internasjonale relasjoner var Chávez altetende. Alle regjeringer som ville gjøre business med Venezuela på gunstige vilkår og ikke angrep Chávez eller gikk til krig mot andre oljeland, ble tatt imot med åpne armer. Det gjaldt like mye for Berlusconi, Sarkozy, Bill Clinton og Putin som for Assad og Gaddafi. Men hans virkelige allierte var latinamerikanske ledere som Brasils Lula da Silva. «Jeg er stolt over å ha kjempet sammen med Chávez for en mer rettferdig verden», sa Lula som i 10 år har stått imot USAs åpent erklærte mål om å få ham til å snu ryggen til Chávez.

Noen mener Chávez var «antiamerikansk.» Ikke Hollywood-stjerne Sean Penn. «I Chávez har USA mistet en venn vi ikke visste vi hadde», sa han i sorg over å ha mistet presidenten han møtte flere ganger og dyrket som en stor helt. Da jeg intervjuet Chávez i 2008 (ja, jeg vant fram til slutt, i boken min som kommer ut snart, får leserne vite hvordan det gikk til) fortalte presidenten at hans store ønske som fattig landsbygutt var å spille baseball for San Francisco Giants. Det ble karriere i hæren i stedet, men som nyvalgt president gikk drømmen nesten i oppfyllelse da Chávez fikk «pitche» åpningskastet i en kamp på New York Yankees stadion under et besøk i USA, der han også fikk æren av å åpne børsen. Men da Chávez viste at han, i motsetning til sine forgjengere, mente alvor med valgløftene om å ta fra de rikeste og gi til de fattigste og ta nasjonal kontroll over oljeressursene, var det slutt på harmonien. I USAs kongress gikk CIA-sjef George Tenet til åpent frontalangrep på Chávez´ oljereformer. Den 11. april 2002 var militærkuppet et faktum, da Chávez ble slept ut av presidentpalasset av USA-trente militære. Det spektakulære motkuppet to dager senere gjorde Chávez til legende, og den første presidenten i Latin-Amerikas historie som overvant et USA-støttet militærkupp.

Chávez var presidenten som mediene elsket å hate. «Aldri har noe land blitt løyet så mye om som Venezuela», sa journalistveteran John Pilger. I løpet av de 10 årene jeg har dekket Venezuela fra innsiden, så jeg både persondyrkelse og enmannsshow i styret til Chávez. Men i motsetning til mange av sine nasjonalistiske og venstreorienterte forgjengere, brukte ikke Chávez USAs innblanding som påskudd for å oppheve demokratiske rettigheter. Tvert imot gikk utviklingen motsatt vei. El comandante Chávez entret politikken som kuppmaker i 1992, men døde som demokrat. Under Chávez hadde Venezuela flere og - ifølge valgobservatør og fredsprisvinner Jimmy Carter - mer gjennomsiktige valg enn noe annet land i verden. Chávez etterlater et Venezuela der det nedtråkkede og undertrykte fattige flertallet for første gang er med i demokratiet. Og der mine mange og kjære venner fra høyreopposisjonen kan demonstrere i gatene og velge i et tresifret antall aviser, TV-kanaler og radiostasjoner, som daglig hamrer løs mot regjeringen med langt hardere skyts enn det som ville vært tillatt i Norge eller USA.

De hemmelige WikiLeaks-rapportene fra amerikanske diplomater med oppdrag å isolere Chávez i Latin-Amerika, beskriver en mesterlig geopolitisk strateg. Chávez «rundspilte» USA, samlet kontinentet på tvers av politiske skillelinjer og gjorde det mer uavhengig av utenlandske stormakter enn noen gang siden koloniseringen i 1492. Som person var Chávez en utypisk president, men en typisk latinamerikaner: mørk i huden, med indianske og afrikanske trekk. Han elsket å synge, spøke, klemme og kysse og lot ofte temperamentet få spillerom når noe gikk galt. I løpet av døgnet jeg tilbrakte med Chávez, sov ikke presidenten mer enn fire timer. Legene hadde lenge bedt Chávez hvile mer, men lidenskapen som brant i ham tillot ikke det.

Etter at Chávez begynte å ta kontroll over oljeindustrien i 2004, ble fattigdommen halvert; ekstrem fattigdom redusert med 70 prosent; analfabetismen utryddet og sult, barnedødelighet og ulikhet redusert til et historisk bunnivå. Men i iveren etter raske resultater tok Chávez også snarveier, som med oljefondet han styrte uten å spørre parlamentet. Kanskje forstod Chávez innerst inne at han skulle dø, da han i opptakten til presidentvalget i oktober i fjor sa han var blitt kvitt kreften for å sikre sin siste og mest spektakulære valgseier med flere stemmer enn noensinne. Men akkurat som ingen latinamerikaner dømmer Argentinas Diego Maradona for å ha scoret med «guds hånd» i VM-kvartfinalen i 1986, er det heller ingen blant Latin-Amerikas millioner av sørgende fattigfolk, som vil dømme Chávez for snarveiene han tok for å forsvare deres sak. Aller minst Maradona selv, som sa farvel til Chávez med ordene «comandante, vi vil savne deg for alltid. Takk for alt.»

Om en kjenner litt til internasjonal politikk er det lett å le av de ravende gale konspirasjonsteoriene om at iranske ambassadeansatte i Latin-Amerika skal kunne gå til angrep på USA.

Irans president Mahmoud Ahmadinejad hadde fortsatt ikke satt kursen vestover, da Aftenposten den 4. januar viet en artikkel, ”På turné i USAs bakgård” til iranerens kommende reise i Latin-Amerika. Grunnen til Aftenpostens interesse for møter mellom noen u-lands statsledere, som i seg selv ikke utfyller noen av kriteriene til å havne i en norsk avisoverskrift, er like enkel som den er fryktingytende: Latin-Amerika og Iran har inngått en farlig allianse som truer USAs sikkerhet. Ifølge Aftenposten får Iran uran til sitt atomprogram fra Brasil og Venezuela, og har utplassert ”elitestyrker”, såkalte ”quds” i sine ambassader i Latin-Amerika, noe som utgjør ”en potensiell trussel” mot USA gitt landenes ”geografiske nærhet”.

Om en kjenner litt til internasjonal politikk er det lett å le av de ravende gale konspirasjonsteoriene om at iranske ambassadeansatte i Latin-Amerika skal kunne gå til angrep på USA. En påstått ”iransk megaambassade” i Nicaragua, som Hillary Clinton snakket om med stor bekymring, viste seg for eksempel å være lite annet enn et hus med en ambassadør og hans kone. Den vanligvis lojale Washington Post framstilte ryktet som latterlig, og selv Clintons allierte i den nicaraguanske høyreopposisjonen syntes det var tåpelig.

Også konspirasjonsteorien om at iranske sykkel- og traktorfabrikker i Venezuela egentlig er del av en hemmelig plan for atomkrig mot Vesten, blant annet framført av den Miami-baserte norsk-venezuelanske Thor Halvorssen, har gitt opphav til mye latter. Det finnes imidlertid grunner til ikke å se rent humoristisk på Aftenpostens atomanklager. For få år siden gikk USA til krig mot Irak på grunn av gjentatte anklager om atomvåpen. Late, ukritiske og servile redaktører, som videreførte skremselspropagandaen om hvor langt inn i Europa ”Saddams masseødeleggelsesvåpen” ville ramme, uten å sjekke fakta eller understreke den totale manglen på bevis, må dessverre ta sin del av ansvaret for at det ble politisk mulig for Bush-administrasjonen å gjennomføre den katastrofale invasjonen. I USAs lange historie for blodige intervensjoner i Latin-Amerika har liknende beskyldninger, bare med kommunistspøkelset og russerne i hovedrollen, blitt brukt som påskudd.

Journalistisk sett er kanskje det verste i denne saken at Aftenposten selv sitter på WikiLeaks-dokumentene, som viser at ikke en gang amerikanerne selv tror på atomløgnen som Aftenposten fremfører: ”Det ser ut til at disse påstandene har liten rot i virkeligheten [...] det er svært usannsynlig at Venezuela forsyner andre land med uran”, skriver for eksempel ambassadens charge d’affaire. WikiLeaks-dokumentene viser også at det ikke finnes noe holdepunkt for at Irans ambassader, som er omgitt av vestlige lands ambassader og med fri adgang for all verdens journalister, skulle være fulle av ”quds-styrker” slik Aftenposten fastslår, eller ha en eneste soldat, for den saks skyld. De fiktive iranske ”megaambassadene” i Latin-Amerika har, ironisk nok, kun ett reellt eksisterende motstykke i den virkelige verden: nemlig USAs ambassader – inngjerdede militariserte gigakomplekser med opp til flere hundre ansatte. Og, som WikiLeaks avslører, en multidisiplinær stab som legger ned en enorm mengde arbeid i å undergrave kontinentets demokratisk valgte venstresideregjeringer. I 2002 skrev den amerikanske ambassaden i Caracas hjem om den venezuelanske NHO-lederen Pedro Carmona, som de kalte ”rett mann på rett tid”. Få uker senere var militækuppet mot Chávez et faktum og Carmona ble utnevnt til diktator før han oppløste nasjonalforsamlingen og beordret hær og politi ut for å forfølge folkevalgte og kuppmotstandere. At Aftenposten den gangen hyllet Carmona som ”diplomatisk problemløser” og kalte Chávez ”kuppmaker og populist” er så sin sak. Igjen er kanskje det mest bekymringsverdige at avisen holder den avgjørende informasjonen fra WikiLeaks-dokumentene tilbake for sine lesere, og fortsetter å omtale forholdet mellom USA og Latin-Amerika, som om den ikke visste om stormaktens massive antidemokratiske innblanding.

Den latinamerikanske venstrebølgen og de nye ledernes samlingsprosjekter, drevet fram av sentrum-venstre aksen Venezuela-Brasil-Argentina, har gitt den mest drastiske reduksjonen i USAs dominans over kontinentet på 200 år. Fra toppmøtet i Argentina i 2005, der Chávez, akkompagnert av Diego Maradona, fikk hovedskylda for å ha senket verdenshistoriens største frihandelsavtale FTAA, til Caracas 2011, der alle kontinentets 32 statsledere var samlet til innstiftelsen av CELAC den første organisasjonen for hele Latin-Amerika som er uavhengig av USA, har Washington pekt ut Chávez som den verste syndebukken. I ett av de amerikanske ambassadedokumentene Aftenposten har skaffet seg, men ikke nevner, kommer USAs ambassadør i Chile med forslag for hvordan USA kan gjenvinne sin dominans i Sør-Amerika og isolere Venezuela. I tillegg til å gjenoppta dollarstøtten til søramerikanske hærstyrker, slik det ble gjort under bølgen av USA-støttede militærkupp på 70-tallet, anbefaler han i skrivet å bruke de relativt begrensede kommersielle og diplomatiske båndene til Iran for å diskreditere Chávez. For USAs regjeringer gir denne strategien mening. Hvorfor Aftenposten velger å framstille Iran som en hovedaktør i Latin-Amerika i stedet for å rapportere de reelle historiske endringene som nå utspiller seg, er imidlertid en gåte. For tro meg, her er faktisk virkeligheten mer spennende enn fiksjonen.

I oktober i fjor fastslo Aftenposten, også da med høyreekstreme fanatikere i Miami som eneste kilde, at Chávez var lagt inn på sykehus for akutt nyresvikt, noe som førte til indre ”kniving” mellom ministre som ville ta over presidentvervet. Allerede før avisen lå på norske frokostbord var ryktet latterliggjort av en TV-sending der Chávez spilte softball med sine ministre. I den anledning skrev jeg en kronikk kalt ”Chávez i Aftenposten”, som ble svært godt mottatt av Aftenpostens lesere og på facebook. Men da NRKs Dagsnytt 18 inviterte Aftenpostens utenriksredaktør Kjetil Dragnes og meg til å debattere saken, takket Dragnes nei. Aftenpostens Harald Stanghelle, som allerede hadde takket ja til å delta i en annen Dagsnytt 18-debatt og satt klar i studio da han fikk forespørselen, svarte også nei til å diskutere med meg og hindret dermed at debatten fant sted.

Nå har altså Aftenposten hentet fram en ny og mer fryktinngytende konspirasjonsteori og presentert den som en sannhet. Men denne gangen vil ikke avisen trykke noe innlegg med fakta om saken. Aftenposten har selv, med sine snart 700 artikler om Chávez, flere enn de aller fleste andre aviser, gjort den venezuelanske presidenten til ett av sine viktigste hovedtema. Når avisen likevel så aktivt velger å rømme fra TV- og radiooverførte debatter, som aviser vanligvis higer etter å delta i fordi det gir PR, gir den et useriøst inntrykk. For om Aftenpostens utenriksredaksjoen ikke selv har tillit til at standpunktene den forfekter kan stå seg mot fakta i en åpen diskusjon, hvorfor skal leserne ha tillit til den da?

Mitt arbeid er å være der det skjer, og å bringe inn fakta, perspektiver og kilder, som journalister lenket til PC-en i Oslo ikke så lett får øye på. Torbjørn Røe Isaksen mener likevel at jeg er blendet av eget ståsted. Det kan jeg ikke godta.

I min kronikk «Bjelken i Civitas øye» (1/2) tok jeg opp følgende: Noen på høyresida vil gjerne ha kontinuerlig reprise på debatten om avgåtte SV-eres støtte til udemokratiske regimer på 70-tallet. Civita og Høyre vil også ha SV til å angre på at de gratulerte Venezuelas president Hugo Chávez med å ha vunnet en internasjonalt observert folkeavstemning i 2004. Som kjent fikk høyreopposisjonen i Venezuela innfridd sitt krav om folkeavstemning om Chávez’ videre mandat i 2004, etter at forsøket på å etablere et diktatur gjennom militærkupp mot ham i år 2002 mislyktes. Jeg påpekte at Civita-leder Kristin Clemets Oslo Freedom Forum (OFF) sin hyllest til tre tilhengere og deltakere i høyreekstreme militærkupp i Latin-Amerika i 2010, er et mer aktuelt tema for debatt enn SV-synder fra 70-tallet og valggratulasjonen i 2004.

Skjønt, debatt. Under militærkuppet i 2002 ledet «hero of human rights» Leopoldo López en væpnet kommandogruppe; la en justisminister i jern og førte ham forsvarsløs ut til en ventende mobb som slo ham mot hodet. Alt foran kuppvennlige TV-kanaler. Videoen av dette, og av da López krevde oppløsning av nasjonalforsamlingen og plasserte seg blant de mest ekstreme av diktaturtilhengerne, kan ses på Manifest Analyses hjemmeside. Det er heller ingen debatt om den TV-overførte og skriftlige militærkuppstøtten til freedom-heltene Marcel Granier og Armando Valladares.

Så til spørsmålene jeg forsøker å få svar på: 1) Er det kledelig for fredsnasjonen Norge at kjente tilhengere og deltakere i høyreekstreme militærkupp inviteres til Grand Hotell og presenteres som «heros of human rights» og «voices of freedom»? 2) Er det riktig, slik Civita og Høyre sier, at SVs gratulasjoner til Chávez for seier i en folkeavstemning i 2004 er «ukritisk hyllest», mens OFFs kåring av militærkupptilhengere som «heros of human rights» og «voices of freedom» er «kritisk distanse»?

Jeg ser ingen grunn til å tro at den jevne høyreliberaler ønsker å hylle ekstreme kuppmakere fra Latin-Amerika som frihetshelter. Det kan forklare at OFF-lederen Thor Halvorssen Mendoza holdt heltenes kuppbakgrunn skjult for tilhengere, støtteorganisasjoner, sponsorer og presse, og nektet debatt både i NRK og P4, da fakta kom fram i Dagbladet.

Nå har riktig nok Høyres stortingsmann Torbjørn Røe Isaksen (8/2) og Kristian Tonning Riise (7/2) fra Unge Høyre skrevet to kronikker i Dagsavisen. Dessverre ikke om saken, men om hva de tror jeg mener om politikk. La meg derfor avklare følgende: Som frilansjournalist, basert for det meste i Venezuela siden 2002, har jeg skrevet om Latin-Amerika i Klassekampen, Dagbladet, Dagsavisen, Dagens Næringsliv, Morgenbladet og Nationen, samt i magasiner og ukeaviser i Norge og utlandet. I tillegg skriver jeg på en bok.

Det er klart Latin-Amerika ser annerledes ut fra slummen i Caracas enn fra CNN eller Civita-møtet på Grand Hotel. Sånn er det ofte. Mitt arbeid er nettopp å være der det skjer og bringe inn konkrete fakta, perspektiver og kilder, som journalister lenket til PC-en i Oslo ikke så lett får øye på. Isaksen mener likevel at jeg er blendet av eget ståsted. Mitt ståsted er 1) at det fattige folkeflertallet fortjener likeverd og en større del av ressursene på kontinentet med verdens største levekårsforskjeller, og 2) at demokratiske valg må respekteres, også når de frambringer presidenter som lokale eliter, militæret eller USA ikke liker. Det er ingen selvfølge i dagens Latin-Amerika, der valgte venstreregjeringer er forsøkt styrtet med vold i hele fem land de siste ni årene. Utover det fokuserer jeg på å beskrive faktiske forhold og lar leseren dømme om rett og galt.

Men nå framfører Isaksen et ultimatum. Enten må jeg kritisere Chávez’ knebling av ytringsfriheten, slik det beskrives av freedom-heltene på OFF, eller finne meg i å bli stemplet som «ukritisk». Det kan jeg ikke godta. Ikke på grunn av et påstått «venstreradikalt ståsted», men fordi jeg leser og ser høyreopposisjonens aviser og TV-kanaler hver dag, og derfor ikke får meg til å skrive at de har blitt stengt, forsvunnet eller kneblet.

Civitas Bård Larsen tukter SV for gamle synder, mens høyresida hyller dagens latinamerikanske diktatorspirer.

Civita-skribent Bård Larsen har skrevet bok om autoritære idealister, og kommer med streng refs av SVs autoritære arv. 50-årsjubilanten SV har unektelig sine svin på skogen. Men at sentrale SV-ere ikke så, eller ikke ville se, de autoritære utskeielsene i Kina og Østblokken er egentlig gammelt nytt. Helt siden 1950-tallet har norske radikalere måttet svare for forbrytelser begått i kommunismens navn over hele kloden. Ofte med rette, andre ganger ikke. Vi skal ikke glemme utfrysning og yrkesforbud mot venstreradikale motstandshelter fra okkupasjonsårene – skjebner verre enn det enkelte pengesterke Quisling-kollaboratører slapp unna med. Andre ble ulovlig overvåket. Og Bernt Hagtvet får fortsatt forsider og spaltekilometer fra Aftenposten til Klassekampen for sin årlige slakt av 70-tallets AKP. Bortsett fra et litt underlig angrep på Jens Stoltenbergs FNL-støtte under Vietnamkrigen, ser det ut som Larsen slår inn vidåpne dører.

Men vent. Sammen med Høyres Torbjørn Røe Isaksen har Larsen funnet en forbindelse mellom dagens SV og kommunismens mørke fortid. Linken heter Hugo Chávez, Venezuelas president og frontfigur for Latin-Amerikas venstrevind. Både i Dagbladet, NRK, VG og Klassekampen fremmer Isaksen og Larsen SVs «Chávez-hyllest» som et hovedbevis for at partiet fortsatt har autoritære trekk. La meg derfor introdusere noen sentrale fakta om dette, som merkelig nok ikke er nevnt i debatten hittil.

I 2002 ble den folkevalgte Chávez styrtet i et blodig militærkupp. De høyreekstreme kuppgeneralene utnevnte Venezuelas NHO-sjef, Pedro Carmona, til diktator. Chávez ble bortført og nasjonalforsamlingen oppløst. Etter to døgn ble diktaturet styrtet og Chávez gjeninnsatt. Høyrepartiene bak kuppet slapp forfølgelse, og i 2004 fikk de omkamp med folkeavstemning om Chávez’ videre styre. Chávez vant den FN-observerte avstemningen med 59 prosent. Det var denne løsningen som fikk SV til å sende Chávez et gratulasjonstelegram, og dermed miste sin demokratiske troverdighet, ifølge Larsen og Isaksen.

Men Høyre og Civita har faktisk investert mer enn SV i Venezuela-spørsmålet, som Larsen og Isaksen mener er så sentralt. Kanskje sier engasjementet noe om deres demokratisyn? Under Civita-leder Kristin Clemets Oslo Freedom Forum 2010, ble to av det venezuelanske militærkuppets frontfigurer invitert til Grand Hotel. Leopoldo López ble presentert som «hero of human rights» og Marcel Granier som «the voice of freedom». Under kuppet ble hele Venezuela vitne til hvordan ordfører López personlig ledet en væpnet politikommando som brøt seg inn og arresterte landets lovlige justisminister og skrøt av det foran TV-kameraene etterpå. På to forskjellige TV-kanaler framførte López sitt krav om at nasjonalforsamlingen skulle oppløses. Dette innfridde diktatoren med det svært forhatte Carmona-dekretet, også det høytidelig framført på kuppvennlige TV-kanaler. Granier er sjef for RCTV, en av TV-kanalene som ble omtalt som «vårt viktigste våpen» av det kortvarige diktaturets forsvarsminister. Granier ble også filmet i presidentpalasset da han feiret innsettelsen av Carmona. Senere innrømmet Carmonas helseminister at Granier tilbød å ta seg av diktaturets «PR-strategi». Hele Venezuela så RCTV hylle Carmona-diktaturet og sensurere bort protestene mot kuppet.

Larsen har rett i at SV gratulerte Chávez med valgseieren i 2004. I tillegg har SV advart om militærkupptrusselen mot det venezuelanske demokratiet. Civita, derimot, inviterte kuppmakerne til Grand Hotel. Uansett syn på Chávez er det lett å se hva som er mest demokratisk.

I 2007 ble tre latinamerikanere invitert til Høyres Hus. To av dem deltok i, eller støttet, det kortvarige høyrediktaturet i Venezuela i 2002. En tredje, Ramiro Cavero, hadde vært viseminister i regjeringen til Bolivias høyreekstreme eksdiktator, general Banzer. Jeg påpekte i Dagbladet at et demokratisk parti som Høyre bør holde kritisk distanse til slike venner. Det ble dårlig mottatt. Cavero, som må ha lært mye av sin tidligere sjef General Banzer, skrev at jeg hadde «et sykt og kriminelt sinn» og «burde vært dømt og fengslet» for min kritikk. Ifølge Amnesty International var det nettopp i fengsel at kritikere risikerte å havne under Caveros tid i Banzer-regimet. Et par liberale høyrevelgere uttrykte personlig fortvilelse over oppførselen. Høyres Peter Gitmark, derimot, truet meg med søksmål.

Kupptradisjonen tro, har konservative makteliter forsøkt å styrte demokratisk valgte venstreregjeringer med vold i hele fem latinamerikanske land det siste tiåret. Senest i Ecuador i fjor, uten hell. Før det i Honduras i 2009, da den Chávez-allierte president Zelaya (for øvrig fra søsterpartiet til norske Venstre) ble bortført av militæret, og erstattet med et brutalt kuppregime. Hele verdenssamfunnet, inkludert USA, vedgikk at det var et militærkupp. Armando Valladares, en av Oslo freedom forums «heros of human rights», kalte det en heltedåd og fikk hedersmedalje av kuppregimet. Noen ser en sammenheng mellom Unge Høyres støtteerklæring til Adolf Hitler i 1931 og dagens latinamerikanske kuppsvermeri. Mitt anliggende er bare å advare mot det siste.

Selv har jeg oppholdt meg mesteparten av tida i Venezuela siden kuppåret 2002. Jeg har sett hvordan polariseringen er redusert siden da. Høyresida er representert i parlamentet og med ordførere og guvernører. I 2007 vant opposisjonen en folkeavstemning og stanset Chávez’ forslag til ny sosialistisk grunnlov. Meningsmålinger viser at Chávez fortsatt er svært populær blant de fattige, men høyresida driver alt kampanje for å vinne neste års presidentvalg. For det er valg som gjelder nå. Kun noen få ekstremister fortsetter å hylle gamle kuppmakere og oppfordre til nytt militærkupp mot Chávez i de private mediene. Til Høyre, Civita og SV kan jeg forsikre at flertallet, chavistas og anti-chavistas, foretrekker gratulasjonstelegram for folkeavstemninger – uansett vinner – framfor hylling av kupptilhengere. Det gjør antakelig den jevne høyreliberaler også.

Markedsøkonomien har også sin «massakre på Den himmelske freds plass». Men det ble ingen fredspris av den. Foreløpig.



I Norge er 1989 synonymt med kommunismens fall og massakren på den himmelske freds plass. I fjor markerte vi at det var 20 år siden hendelsene inntraff. Med årets fredspris til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo, som deltok i protestene i Beijing det året, vil 1989 trolig være med på å prege den politiske debatten inn i 2011. Men visste du at markedsøkonomien også hadde sitt 1989? Samme år som kinesiske studenter ble meiet ned på Tienanmen-plassen i Beijing, ble Latin-Amerikas fattige utsatt for to massakrer like store eller større i omfang. Deres «forbrytelse» var å protestere mot fattigdommen - en arv fra kolonitiden som det fortsatt er straffbart å kjempe mot på kontinentet med verdens største levekårsforskjeller. Er du en av dem som har lest utallige artikler om massakren på Den himmelske freds plass, men aldri hørt om el caracazo og Operasjon rød dans? Hendelsene du har gått glipp av rører ved både hjertet og verdensanskuelsen til de fleste som kjenner dem, og har født en av 2000-tallets viktigste ledere på globalt nivå.

Egentlig går fortellingen tilbake til kolonitiden, men den kan startes ved slutten av 1980-tallet. Etter tiår med brutale men markedsliberale militærdiktaturers dominans over Latin-Amerika, var venstresiden utradert som politisk kraft. Når de fleste land igjen åpnet for frie valg, kunne elitene derfor intensivere diktaturepokens markedsliberalisering i samarbeid med IMF og Verdensbanken, uten frykt for protester.

Men i 1989 eksploderte misnøyen. Vi skrev den 27. februar da nyliberalismen fikk sin «himmelske freds plass» i Venezuelas hovedstad Caracas under opprøret kjent som «el caracazo». Folket hadde stemt på Carlos Andrés Pérez som hadde gjort kampanje på å skjelle ut IMF og love stans i privatisering og nedskjæringer. Men Pérez snudde umiddelbart 180 grader og implementerte en IMF-pakke med oppsigelser, velferdskutt og prishopp på basisvarer. Fattigfolket i hovedstadslummen levde allerede med sulten innpå livet, og reagerte momentant. Når de nå inntok bysentrum for å gjøre seg hørt, sendte presidenten ut hæren for å kvele protestene. Resultatet ble et blodbad. Regjeringen telte bare til 279, og dumpet resten i en massegrav kjent som «la peste», «stanken», på grunn av den kraftige liklukten som la seg over området i lang tid etterpå. Venezuelanske menneskerettighetsorganisasjoner mener opp mot 3000 mennesker kan ha blitt drept.

1989 begynte godt for Colombia. Etter drapet på venstresidens presidentkandidat og storfavoritt foran valget, Jorge Eliecer Gaitán, i 1948, ble landet kastet ut i en brutal borgerkrig. Nå hadde imidlertid venstresiden fått garantier til å delta i valg, og meningsmålingene var lovende for det nystartede venstrepartiet UP. Men håpet druknet i blod. I samarbeid med paramilitære og narkokarteller aktiverte elementer i regjeringshæren operasjon «baile rojo», rød dans. De myrdet UPs presidentkandidat, erstatteren hans og den neste, samt hele partiledelsen og mellom 4000 og 5000 mellomledere, folkevalgte og lokalpolitikere i partiet. Som folkemord mot et helt politisk parti var utryddelsen av UP det første tilfellet til å bli tatt opp i en internasjonal domstol. Amnesty International kalte det en systematisk politisk utryddelseskampanje.

Markedsøkonomiens 1989 gav ingen nobelpris. De to massakrene utløste likevel hendelsesforløp vi fortsatt ikke har sett slutten på. I Colombia ble tragedien fulgt av mer tragedie. For de som overlevde ble utryddelsen av UP beviset på at det ikke går an å kjempe for demokrati og sosial utjevning i Colombia med fredelige midler. I ly av borgerkrigen som fulgte har den regjeringsallierte høyremilitsen AUC tatt livet av rundt 30 000 sivile, fattigbønder, venstreaktivister og fagforeningsfolk, ifølge innrømmelser fra militsens egne kommandanter. Også regjeringshæren og geriljaen har begått forbrytelser, om enn i mindre omfang. I fjor ble imidlertid senator Piedad Córdoba utepekt som favoritt blant de nominerte til Nobels fredspris av fredsforskningsinstituttet PRIOs leder Kristian Berg Harpviken. Hun tilhører Det Liberale parti og er ingen venstreradikaler. Men hun mener Colombia bare kan oppnå rettferdig og varig fred dersom også de fattige og venstresiden får rett til å kjempe for sine rettigheter uten å risikere å bli myrdet. Men kampen har kostet. Córdoba er blitt bortført og drapstruet av AUC. Og i forrige måned besluttet regimet å sparke henne fra senatet hun ble valgt inn i.

Venezuelas 1989 fikk et annet etterspill, som spredte seg over hele kontinentet. El Caracazo indignerte en hel generasjon venezuelanske militære, og mange nektet å delta i massakren. I dag er en av dem, oberstløytnant Hugo Chávez, landets valgte president. El Caracazo og Chávez’ valgseier ti år senere, ble begynnelsen på en prosess som har gitt venstresiden valgseire over størstedelen av Latin-Amerika det siste tiåret. Og i år konkluderer FN-organet Cepal at tiåret med venstreregjeringer har gitt Latin-Amerikas 560 millioner innbyggere historiske framskritt i fattigdomsreduksjon og inntektsutjevning. Brasils populære president Lula Da Silva gir Chávez honnør for å ha startet prosessen og kaller ham «den beste presidenten Venezuela har hatt på 100 år». USA og Latin-Amerikas ultrakonservative eliter har derimot pekt ham ut som hovedfiende og «konspiratøren» bak regionens venstredreining. Tradisjonen tro har de siden 2002 forsøkt å styrte latinamerikanske venstreregjeringer med vold i hele fem land. Det nye er at tre av forsøkene, deriblant militærkuppene mot Chávez i 2002 og i Ecuador i forrige måned, har blitt overvunnet gjennom massiv mobilisering fra de fattige. Når det likevel er de tilbakeskuende elitenes syn som totalt dominerer i norske mediers Latin-Amerika-dekning, er det ikke rart at venstredreiningen framstår underlig og skummel. Et blikk på markedsøkonomiens fortiede men avgjørende 1989 bør gjøre det hele mer forståelig.