Fotballtragedien i Port Said vil få konsekvenser langt utover fotballbanen.

Det kan være hendelsen som gir økt makt og styrket kontroll til politi og sikkerhetstyrker. Og det kan bidra til å kneble en av de viktigste opposisjonelle gruppene i Egypt.

I fotballopptøyene i forbindelse med fotballkampen mellom Al Ahly og Al Masry i Port Said er mer enn 70 drept og over tusen skadet. James Dorsey, mannen bak nettsiden ”The Turbulent World of Middle East Soccer”, og en av de som vet mest om fotball i Egypt, hevder i en artikkel i Foreign Affairs’ nettutgave i går at dette er noe langt mer enn en fotballvold som har gått av skaftet. Utfallet av denne tragedien kan få vidtrekkende politiske konsekvenser, det kan bidra til rop om mer politi og sikkert til at det blir ropt på strengere tiltak for å oppnå lov og orden. Den egyptiske revolusjonen har også vært en fotballrevolusjon. Tragedien i Port Said kan også bidra til å isolere de voldelige supporterne til Al Ahly, supportere som til nå har hatt stor innflytelse i opprøret mot Hosni Mubarak og mot det egyptiske maktapparatet.

Fotballtragedien i Port Said er den verste fotballrelaterte voldshandlingen i Egypts historie. Det sier ikke lite. Militante fotballsupportere – organisert etter Ultras-modellene i Italia og Serbia - har i mange år herjet fotballstadioner i Egypt – også etter Mubaraks fall. En av grupperingene som har vært mest aktive er fotballtilhengerne til Al-Ahly. De er kjent for sitt voldsomme engasjement – i bokstavlig forstand. I over 100 år har Al Ahly vært en kanal for politisk protest i Egypt. Klubben ble etablert i 1907 som et ledd i kampen mot det britiske kolonistyret. Oversatt betyr Al Ahly ”det nasjonale” og det nasjonale var i opposisjon til koloniveldet. Al Ahly har helt siden starten vært klubben i Egypt med flest politisk engasjerte supportere. Klubben har også tillatt sine spillere å markere politiske saker på banen. I 2008 tillot for eksempel Al Ahly at stjernspilleren Mohamed Aboutrika (”den smilende snikmorderen”) fikk spille med t-skjorten der det sto ”sympatisér med Gaza”.

Tilhengerne til klubben har kjempet mange bataljer mot egyptiske sikkerhetsstyrker på fotballkamper de siste årene, de spilte en nøkkelrolle under det 18 dager lange opprøret mot Mubarak og var sentrale da kontoret til de statlige sikkerhetstyrkene ble stormet i februar i fjor. De var sentrale i beleiringen av den israelske ambassaden i september og var med på gatekampene i og rundt Tahrir-plassen i november og desember i fjor, der over 50 ble drept og over tusen skadet. Spørsmålet er om denne fotballtragedien er orkestrert for å skade en av de tøffeste motstanderne til det egyptiske militærregimet og et subtilt forsøk på å oppnå ro og orden i Egypt.

Det er mange teorier om hva som egentlig skjedde i Port Said den første februardagen i år. Det var svært få politifolk til stede på denne kampen og noen observatører hevder at dette var gjort med hensikt og med samtykke fra de egyptiske spesialstyrkene, for å vise at det trengs mer ressurser til politiet for å oppnå lov og orden. Andre hevder at militærrådet i Egypt forhindret politi fra å komme på kampen for at det skulle bli mest mulig voldelig. Dette for å diskreditere Al Ahlys status og rolle i egyptisk politikk.

Uansett hva som er årsaken til fotballtragedien er det som har skjedd et signal om at en av de viktigste organiserte (og voldelige) opposisjonsbevegelsen har begynt å slå sprekker. En del av Ultras-ideologien er å ha full kontroll på det som skjer inne på stadion. Og selv om Al Ahly har kjempet mange kamper mot sikkerhetsstyrker de siste årene har dét mange ganger kun vært et middel for å nå det virkelige målet – banke opp motstandersupporterne. Det har til gangs skjedd denne gangen: bank med døden til følge.

Det er et lite paradoks at dette skjer akkurat i disse dager. Under anti-Mubarak-demonstrasjonene for et år siden la de verste fiendene i egyptisk fotball – Al Ahly og Zamalek - ned stridsøksene. Da sto de skulder ved skulder på Tahrir-plassen i kampen mot Mubarak og hans voldelige regime. Fram til i går så det ut som om dette ”samarbeidet” skulle videreføres. Før kampen mellom de to lagene 7. februar neste uke så det ut som lederne for de to supportergruppene hadde inngått en form for våpenhvile. Dorsey hevder at Zamaleks White Knights skrev følgende på sin facebook-side for ikke lenge siden: "We are asking for an end to the bloodshed and to reconcile and unite for the sake of Egypt". Al-Ahly svarte med et smiletegn. Kampen er nå utsatt på grunn av det som skjedde i Port Said.

Det kan se ut som at lederne for de to supporterklubbene har skjønt at den egyptiske befolkningen er lei av bråk og vold i forbindelse med fotballkamper. Den jevne egypter ønsker heller at alle bruker sin energi på å løfte landet økonomisk og kjemper for et mer demokratisk Egypt. Kanskje ønsket lederne for supporterklubbene på å tjene noen politiske poenger ved å roe gemyttene? Etter tumultene og drapene i Port Said ser det ut som fotfolket i disse supporterkulturene er av enn annen oppfatning og at det er en splittelse i fotballmiljøet. Har lederne for de før velorganiserte bråkmakerne nå mistet kontrollen?

Uansett om tragedien er orkestrert fra egyptiske sikkerhetstyrker eller ikke så kan fotballtragedien i Port Said være nådestøtet for den folkelige støtten til fotballsupporternes opprørstrang. Også fotballrevolusjoner spiser sine barn…

Innlegget er publisert på bloggen Sportens uutholdelige letthet.

Om det er noe hold i FN-resolusjonen får vi først se under OL neste år. Fortsatt har vi krigen mellom Georgia og Russland på Beijing-OLs åpningsdag friskt i minne.

Våpenhvilen vedtatt. 17. oktober vedtok FNs generalforsamling den olympiske våpenhvilen – slik den har blitt i FN siden 1993. Det var Sebastian Coe som la fram forslaget for generalforsamlingen og den ble som vanlig vedtatt ved konsensus – det vil si at det ikke var en avstemming. Slik det ser ut nå har alle medlemslandene skrevet seg på som sponserer. Britiske diplomater jobbet helt til siste sekund med å få Syria og Iran til å støtte resolusjonen. For en uke siden var det bare 154 land som støttet resolusjonen. 39 land har dermed kommet med den siste uken. Dette er i så fall godt diplomatisk håndtverk. Spørsmålet nå er om denne våpenhvilen har noen betydning i det hele tatt?

Våpenhvilens idé. Våpenhviletanken fikk første gang formell tilslutning fra FN gjennom en egen resolusjon i 1993. Det førte blant annet til at deltakere fra det tidligere Jugoslavia fikk stille under Lillehammer-OL i 1994. Ideen om en olympisk våpenhvile stammer fra antikkens leker og datidens olympiske våpenhvile – Ekecheiria. Antikkens olympiske leker fant sted 293 ganger fra år 776 til år 393 e. Kr. uten en eneste avlysning(!). Da man startet antikkens OL, varte våpenhvilen en måned før lekene, under lekene og en måned etter lekene. Senere ble våpenhvilen forlenget til to måneder før og etter OL. Hovedformålet var å sikre at deltakere og tilskuere trygt skulle komme seg til og fra lekene. Det var imidlertid ikke snakk om at kriger ble avsluttet; det dreide seg kun om våpenhvile i et begrenset område og i et begrenset tidsrom.

Økt oppslutning. Etter 1993 har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med lekene, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile. Resolusjonene har ikke vært gjenstand for avstemning, men et økende antall nasjoner har støttet våpenhvilen hver gang forslaget har kommet opp. I 1993 var det 121 medlemsstater som gjorde dette. Før OL i Torino i 2006 stilte alle medlemslandene seg bak resolusjonen (da hadde FN 191 medlemsland). Det var første gang en resolusjon fikk tilslutning fra alle medlemsstatene. I 2003 – i forkant av OL i Athen støttet 190 av 191 land resolusjonen – Irak hadde ikke anledning til å støtte resolusjonen fordi landet var suspendert fra FN.

Politisert våpenhvile? Det er vanskelig å bedømme om medlemsland har stilt seg bak forslaget fordi de har ment at det har vært for viktig til å avstå, eller at forslaget har vært av så marginal karakter at det ikke har kostet noe politisk å stille seg bak forslaget. De to forrige resolusjonene (2007 og 2009) kan allikevel gi en indikasjon på at det har vært politikk også i denne resolusjonen. Da resolusjonen for Beijing-OL skulle vedtas var det (bare) 183 medlemsland som støttet våpenhvileresolusjonen. Det var en nedgang sammenlignet med forrige resolusjon. Det betyr at ni land avsto (da var det 192 medlemsland). Det hender ofte i FNs generalforsamling at medlemsland enten ikke har kapasitet til å henge seg på alle resolusjonene eller at de simpelthen glemmer å slutte seg til dem. Det skjedde neppe da: De ni landene som avsto fra å skrive under på resolusjonen, anerkjenner nemlig Taiwan som egen stat. De var med andre ord i opposisjon til Kina, og det ser ut til at dette kommer til uttrykk i denne saken. Selv om flertallet av de 24 landene som anerkjenner Taiwan skrev under på våpenhvileresolusjonen, er det ikke tilfeldig at at Kiribati, Malawi, Marshalløyene, Nauru, Paraguay, Saint Kitts & Nevis, Sao Tome & Principe, Salomonøyene og Tuvalu ikke støttet resolusjonen. Vi vet at Kina og Taiwan blant annet konkurrerer om gunsten til flere land i de vestindiske øyer ved å tilby nye cricketanlegg. At flere av landene i denne 9-landsgruppen har fått idrettsanlegg av Taiwan, kan være en av årsakene til at Kina ikke fikk full pott denne gang.

Canadisk flopp. I 2009 støttet kun 154 nasjoner våpenhvileresolusjonen. Dette var en markert nedgang siden Torino-OL og er vanskelig å forklare. Tradisjonelt har vinter-OL-resolusjonen hatt større støtte enn sommer-OL-resolusjonen. Utviklingen var interessant både for IOC og for dem som ønsker å tolke IOCs rolle i FN-systemet. Samme dag som FN vedtok den olympiske våpenhvilen for Vancouver-OL ble det også fremmet forslag om IOC skulle få observatørstatus i FN. Det fikk de, men Canada valgte å ikke skrive seg på som sponsor av resolusjonsforslaget. Det samme ser det ut som om Norge gjorde. Det er vanskelig å si om Canadas holdning i dette spørsmålet bidro til lav støtte til våpenhvileresolusjonen. Canada har ennå til gode å forklare hvorfor de avsto fra å støtte IOCs kandidatur.

Protest mot London-OL? At alle medlemslandene har støttet årets OL-resolusjon er først og fremst en seier for britiske diplomater og for organisasjonskomiteen til London-OL. Om det er noe hold i resolusjonen får vi først se under OL neste år. Fortsatt har vi krigen mellom Georgia og Russland på Beijing-OLs åpningsdag friskt i minne...

Publisert på egen blogg 18. oktober.

Veien fram til søknaden om fullverdig FN-status for Palestina har vært lang, kronglete og voldelig.

Nytt FN-medlem? En hel verden venter i spenning på om FNs sikkerhetsråd og/eller FNs generalforsamling vil anerkjenne Palestina som suveren stat og som medlem av FN. De fleste spådommer går ut på at USA vil nedlegge veto i Sikkerhetsrådet mot en anerkjennelse av Palestina, men at generalforsamlingen vil gjøre det motsatte, hvis i det hele tatt det palestinske spørsmålet blir tatt opp til votering. Ferden mot (eventuell) fullverdig FN-status har vært lang, kronglete og voldelig. Palestinas innpass i FN-systemet startet i stor grad med OL-massakren i München i 1972 – det virkelige gjennombruddet for internasjonal terrorisme.

Moderne internasjonal terrorisme. Det vi før 11. september 2001 karakteriserte som moderne internasjonal terrorisme startet i juli 1968, da tre palestinske terrorister kapret et israelsk El Al-fly som var på vei fra Roma til Tel Aviv. Denne kapringen var ny på tre måter. For det første ble kapringen gjort for å få et forhandlingskort overfor israelerne (bytte fengslete palestinere med kaprete flypassasjerer). For det andre var det israelske flyet plukket ut for å tvinge israelerne til å ha direkte samtaler med palestinerne. For det tredje ble kapringen brukt i en internasjonal mediestrategi for å få oppmerksomhet rundt det palestinske spørsmålet. Mellom 1968 og 1980 var det nesten utelukkende palestinske grupper som brukte denne formen for terrorisme. Bruken av utenlandske gisler førte til at palestinernes sak fikk internasjonal oppmerksomhet, eller som PFLPs grunnlegger og leder George Habash sa i 1970: ”det er mer effektivt å kapre et fly enn å drepe mange hundre israelere i kamp”. Men det var først i München i 1972 at verdensopinionen fikk øynene opp for det palestinske spørsmålet.

München-OL 1972. 5. september 1972 drepte åtte terrorister fra PLOs Svart September to israelske idrettsutøvere og kidnappet ni. De kidnappede utøverne skulle brukes som forhandlingskort for å få ut 236 palestinere fra israelske fengsler og fem tyske terrorister fra tyske fengsler (blant andre Andreas Baader og Ulrike Meinhof fra RAF). Det hele endte med at de ni kidnappede utøverne og fem av terroristene ble drept. Tre av terroristene overga seg til tysk politi. Den umiddelbare reaksjonen på denne aksjonen var at palestinerne hadde mislykkes. Men det er – blant annet ifølge den meget anerkjente terrorismeforskeren Bruce Hoffman (som har skrevet boka Inside Terrorism) – en dårlig analyse.

Gedigent PR-stunt. Selv om en hel verden fordømte det som skjedde var Svart September-aksjonen en formidabel PR-suksess som fikk 4.000 journalister og 900.000.000 tv-seere til å åpne øynene for palestinernes kamp for egen stat. Mange som før aldri hadde hørt om palestinernes sak ble palestinernes støttespillere og aksjonen skapte en formidabel rekruttering til palestinske terrororganisasjoner.

Innpass i FN. At PLO-leder Yassir Arafats fikk tale til FNs generalforsamling i 1974 (atten måneder etter terrorangrepet i München) og til at PLO like etter ble innvilget observatørstatus i FN er delvis et resultat av München-aksjonen. På slutten av 1970-tallet hadde PLO – som er en ikke-statlig organisasjon – formell kontakt med flere land enn Israel. Stillingen var da 86-72.

Seier for terrorisme? For ikke lenge siden skrev Bjørn Hansen i Dagsavisen at terroristene har mislykkes. I dette tilfellet tar han feil. PLO og andre palestinske terrororganisasjoner kan delvis takke olympisk terrorisme for at det i disse dager diskuteres fullverdig palestinsk medlemskap i FN. Under OL i London neste år er det (nesten) førti år siden München-massakren. Det kan også være Palestinas første OL som fullverdig stat.

Innlegget er også publisert på bloggen Sportens uutholdelige letthet.

Bruker vi i idretten ordet KATASTROFE for mye?

Linjeskifte? De fleste politikerne har sagt at hendelsene denne sommeren bør få konsekvenser for ordbruken i politikken. Det bør den også få for ordbruken i idretten og i omtalen av idrett.

Sommerens katastrofe. Bomben i regjeringskvartalet og henrettelsene på Utøya er kriminalitet av verste sort. Hendelsene kan beskrives som katastrofe og tragedie. 77 er drept i terrorudåden (69 på Utøya, 8 i Oslo sentrum) og 90 er skadet (66 skadet på Utøya, 30 skadet i Oslo sentrum). Mange familier er rammet og mange lokalsamfunn har mistet håpefulle og samfunnsengasjerte ungdommer – ungdommer som ønsket å utrette noe i et fritt og demokratisk Norge. Mange idrettslag har også mistet ledere eller utøvere. I tiden etter 22/7 har idretten vist at den kan samle lokalsamfunnet. Mange idrettslag har aktivt hjulpet etterlatte og pårørende, og det har vært mange minnemarkeringer på norske idrettsbaner – blant annet med ett minutts stillhet. I den sammenheng kan det være verdt å reflektere over vekten av ord.

Sinnsyk. I Aftenposten i februar var det en artikkel om fy-ord i norsk idrett. I artikkelen ønsket blant annet Erlend Hem ved Olympiatoppen ordet sinnsyk ut av vokabularet til norske idrettsutøvere. Hem har en fortid i psykiatrien og han vet hva begrepet faktisk innebærer. Jeg mener at begrepene katastrofe og tragedie også må brukes med varsomhet. Det understreker sommerens katastrofale og tragiske hendelser.

Katastrofer. I bokmålsordboka – som de fleste burde ty til med jevne mellomrom – står det at katastrofe betyr ”omfattende ulykke, ulykkelig hending, sammenbrudd” og at tragedie betyr ” ulykke eller katastrofe”. Ulykker og tragedier kan være naturskapt og menneskeskapt. Tidligere i år var vi vitne til jordskjelv og tsunami i Japan og i sommer har vi opplevd terror av verste sort i Norge. Den første katastrofen var naturskapt, den andre menneskeskapt. I idretten har vi opplevd katastrofer av begge merker – enten flyulykker med fotballag eller massedødsfall på tribuneplasser. Dette er katastrofer og tragedier.

Bagateller. Men ofte bruker vi disse begrepene når vi ikke burde. Tv-reporter og Arsenal-supporter Dag Solheim uttalte for ikke lenge siden (og etter 22/7) at det er en katastrofe hvis Fabregas og Nasri blir solgt fra Arsenal; midstopper på Sarpsborg 08 Ole Heieren Hansen mente det var en katastrofe å slippe inn 5 mål mot Brann; Usain Bolt mente løpet hans på Bislett i år var en komplett katastrofe; og under ski-VM gikk Hellner på katastrofe-ski, i følge Dagbladet. Hensikten er ikke å henge ut disse personene, men å peke på et generelt problem – ukritisk bruk av sterke ord. Det er ingen tragedie at alle disse beskriver sin virkelighet som en katastrofe, ei heller er det katastrofer det er snakk om!

Vekten av ord. Vekten av ord er forskjellig og bruk av begrepet katastrofe bør forbeholdes begivenheter som virkelig er tragiske. Proporsjoner er viktig, og så lenge det ikke er snakk om død og store ulykker skal man være forsiktig med å bruke sterke ord på det som egentlig er bagateller. Det har vi blitt minnet om denne sommeren!

Det er allment kjent at Dag Solstad er over middels interessert i trav, galopp og fotball. Men hvorfor er det ikke en viktigere del av forfatterskapet hans?

Fraværet i litteraturen. Det er allment kjent at Dag Solstad er over middels interessert i trav, galopp og fotball. Men hvorfor er det ikke en viktigere del av forfatterskapet hans? Det meste han har skrevet om idrett er å finne i de fem VM-bøkene han og forfatterkollega Jon Michelet har på samvittigheten. Det burde vært annerledes!

70 i stil. Roman 1987 er det nærmeste vi kommer idrettsromanen hos Solstad. I romanen følges hovedpersonen Fjord fra 1961 til romanens nåtid, blant annet som journalist i Dagningen på Lillehammer. Det er i delen av boka om Fjord som journalist at vi får innblikk i idretten i Mjøsregionen på 1960-tallet. Og da særlig skøytesporten. Men boken skjemmes av fryktelig mange historiske feil!

Intellektuelt nedvurdert. Norsk skjønnlitteratur er fattig på bøker om idrett. Sporadisk kommer det dikt, noveller og romaner med idrett som tema – enten med sterke innslag av idrett, som i Roman 1987, eller hele romaner der idrett er et hovedtema. Mitt inntrykk er at idrett ikke har vært intellektuelt stuerent hos ledende norske forfattere. Et eksempel på dårlig dekning av idrett i norsk skjønnlitteratur og hos norske intellektuelle er Rune Slagstads bok (Sporten) – en idéhistorisk bok om idrettens historie i Norge. Der er skjønnlitterære referanser fraværende.

Trysil-Knut. Men det er ikke helt mørkt. Vi finner referanser til idrettslig aktivitet i kongesagaene. I ”Jagt i Norge” fra 1625 av Holger Hansøn Arctander får vi en beskrivelse av hva ski er. I Henrik Wergelands ”Dalevise” fra 1841 brukes ordet idrett kanskje for første gang i norsk skjønnlitteratur, og Henrik Ibsen skrev i 1859 ”Sang ved turnfesten”. Det første rendyrkede idrettsdiktet er Trysil-Knut fra 1861. Diktet er delt i tre deler der vi først blir introdusert til de ekstraordinære skiferdighetene til den østerdølske skiløperen, deretter om kappkjøring fra Elverum til Christiania, og til sist om hans skitur nedover bratte heng på Vestlandet.

Lite tre. Jeg våger påstanden om at den første ordentlige idrettsromanen i Norge er Mikkjel Fønhus bok Skiløberen fra 1936. Dette er en klassereiseroman som handler om en odelsgutt som heller vil gå på ski enn å ta over farens gård. En annen – og fortsatt dagsaktuell – roman om idrett er skøyteløperen Lasse Efskinds Trylleringen fra 1973. Dette er en bok om profflag i skøyter og den skapte stort oppstyr fordi mange mente at han gikk til angrep navngitte personer i skøytemiljøet. Ikke lenge etter kom Ingar Skredes Fotball, Plymouth fra 1977 som handler om en som er besatt av fotball. Thorvald Steens bok Vekten av snøkrystaller fra 2006 om gutten som må gi opp hoppsporten på grunn av en muskelsykdom er et kjærkomment tilskudd til et lite tre.

Norske idrettsromaner. Roman 1987 går inn i kategorien av bøker som har store enkeltpassasjer om idrett. Andre romaner i samme kategori er for eksempel Seierherrene av Roy Jacobsen – med den beste beskrivelsen av forbannelsen idealtid; en annen bok er Halvbroren av Lars Saabye Christensen – der boksing er et viktig tema; Henrik Langelands Verdensmestrene fra 2010 traff planken i forbindelse med ski-VM i Oslo. Der har Brås stavbrekk og Oslo-VM i 1982 en sentral plass. I Kjartan Fløgstads bok Grense Jakobselv fra 2009 finner vi beskrivelser av nazistenes idrettspolitikk og blir slått av hvor dagsaktuelle noen av problemstillingene er. Det finnes også flere bøker, men poenget mitt er at det er alt for få bøker med idrett som tema.

Kuppern. Da Roman 1987 kom ut skrev Vårt Lands anmelder at boka hadde ”detaljert nøyaktighet”. Kåsørene Hugin og Munin i samme avis kontret raskt og skrev på oppfordring fra en leser at den var detaljert, men unøyaktig. Hugin og Munin fulgte opp med en liste – spredd ut over to dager – på 23. feil, uten å påstå at dette var en uttømmende liste. At Knut Kupper’n Johansen gikk på 17.07.7 og ikke på 17.07.00 i VM i 1962 er en av de ”grove” feilene som blir begått i boken.

Kunstnerisk frihet. Dette minner meg om rabaldret som ble skapt da den kjente London-korrespondenten og kongeportrettøren Richard Herrmann ga ut den famøse boken Fotball – den alvorlige leken i 1993. I følge Arbeiderbladet var det 109 faktafeil i boken. Forskjellen på Solstad og Herrmanns bøker var at Solstad kunne avfeie all kritikk mot unøyaktigheter med kunstnerisk frihet, det kunne ikke Richard Herrmann. Kanskje derfor fortsatte Solstad å gi ut bøker, mens Herrmann la opp som forfatter etter den massive slakten.

Mens vi venter på Solstad. Jeg venter ennå på den store idrettsromanen av Dag Solstad og om ikke alderen tynger tror jeg fortsatt han har evner til å få det til. Tillykke med dagen!

Les flere artikler om idrett og litteratur på: http://sportensuutholdeligeletthet.blogspot.com/2011_05_01_archive.html

Olympisk bryllup. Bryllupet til prins William og Kate Middleton blir ikke bare en test for det britiske monarkiet, det blir også en test på sikkerheten til London-OL. Sikkerhetsoppbudet er stort og kanskje større enn det ellers ville vært hadde det ikke vært for at London skal arrangere OL neste år. OL-sikkerhet har de siste tiårene blitt så viktig at monarkbryllup og geistlige begravelser blir brukt som testarena for sikkerheten til OL.

17-dagers prinsebryllup. Neste års OL blir som et 17-dagers prinsebryllup. Det skaper store sikkerhetsutfordringer. Prinsebryllupet blir en éndagsøvelse for det som skal skje i London neste sommer. Under bryllupet vil det være ca 5000 politifolk i gatene, helikopter vil overvåke sentrale deler av London og terrorberedskapen er høy. Sjefen for operasjonen, Commander Bob Broadhurst, er også sjefen for OL-sikkerheten og han hadde ansvaret for sikkerheten under bryllupet til prins Charles og Camilla Bowles. Trusselbildet under bryllupet og OL er mangefassetert. Man frykter al-Qaida, irske terrorister, voldelige demonstrasjoner og lunefulle enkeltmennesker. Det betyr at både politiressurser og militære komponenter vil være involvert. Det er ikke noe nytt at enkeltbegivenheter tjener som forberedelser til OL. I 2005 brukte man begravelsen til Pave Johannes Paul II som sikkerhetsøvelse før vinter-OL i Torino 2006. Da var 10000 politifolk engasjert, skarpskyttere bevoktet området rundt seremoniområdet og NATO overvåket luftrommet.

Svart September. Historien viser at OL – fra å være en katastrofeplass i München i 1972 – har blitt et viktig område å sikre og en sentral plass i internasjonalt arbeid for bekjempelse av terrorisme. I München ble 11 israelske utøvere drept av den palestinske organisasjonen Svart September. Terroraksjonen viste oss at OL kan være et utstillingsvindu for terrorister. Et tilslag mot OL kan være attraktivt for terrorister fordi det vekker oppsikt, det skaper frykt og det kan ramme mange mennesker på en gang.

Økt sikkerhet. Men OL i München førte ikke bare til hevnaksjoner. Det førte også til økt bevissthet om sikkerheten ved OL-arrangementer. OL har etter München-tragedien i økende grad fokusert på sikkerhetstiltak noe som har bidratt til forbedrede antiterrortiltak i andre sammenhenger. En gjennomgang av antiterrortiltakene før under og etter OL i München 1972 Atlanta 1996 og Athen i 2004 forteller oss det. I forkant av OL i 1972 uttalte OL-arrangørene at det ville bli tidenes sikreste OL. Det viste seg ikke å være riktig. Sikkerheten skulle ivaretas av bayerske myndigheter men det viste seg at de verken greide å forhindre terroraksjoner eller å løse gisselaksjonen på en tilfredsstillende måte. Verken føderale styrker eller utenlandske enheter ble brukt i aksjonen mot terroristene og enhetene som ble brukt var ikke trent for oppgaven.

Fra krise til suksess. Lærdommen av det som skjedde førte imidlertid til at flere europeiske land etablerte nye antiterrorenheter som skulle kunne håndtere den nye formen for internasjonal terrorisme. Storbritannia etablerte for eksempel spesialenheten Counter Revolutionary Warfare Squadron (CRW) Frankrike etablerte Group d’Intervention de la Gendarmerie Nationale (GIGN) og Vest-Tyskland etablerte Grenzschutzgruppe Neun (GSG-9). I Norge ble Beredskapstroppen etablert i 1975. Flere av disse enhetene kunne senere vise til gode resultater. I 1977 greide for eksempel GSG-9 å frigi 86 gisler fra tyske og palestinske terrorister i Mogadishu Somalia. Og i 1980 greide CRW å redde 19 av 21 gisler fra den iranske ambassaden i London. USA etablerte derimot ingen nye antiterrorenheter delvis fordi de mente at München-lignende terroraksjoner var et europeisk fenomen.

Atlanta rules. Før OL i Atlanta i 1996 fryktet amerikanske myndigheter blant annet iranske terrorister og angrep med biologiske og kjemiske våpen. Det ble derfor satt i gang føderale sikringstiltak. Denne prosessen førte til at etater som tidligere ikke hadde samarbeidet om sikkerhet og antiterrorisme begynte å samarbeide under overskriften Atlanta Rules. Tollmyndigheter forsvarsdepartementet energidepartementet Secret Service FBI immigrasjonsmyndigheter CIA og kystvakten var noen av de etater som samarbeidet i tråd med de nye «reglene». Etter OL ble Atlanta Rules dimensjonerende for sikkerhetstiltak i forbindelse med det amerikanerne kaller National Security Special Events. Slike spesielle tilstelninger har vært amerikanske presidentinnsettelser Super Bowl demokratenes og republikanernes partikongresser FNs generalforsamling mm.

Gresk salat. OL i Athen i 2004 var det første sommer-OL etter terrorangrepene på New York og Washington 11. september 2001. Frykten for at noe tilsvarende skulle ramme Athen førte til et helt unikt internasjonalt sikkerhetssamarbeid. Det ble inngått en sikkerhetsavtale mellom 22 land og det ble etablert en internasjonal sikkerhetskomité ledet av Hellas og med sterk støtte fra USA Storbritannia Australia Israel Spania Frankrike og Tyskland. Agenter fra USA Storbritannia Israel og Tyskland bidro med opplæring og trening av mannskaper for å beskytte mot kjemiske og bakteriologiske våpen EU gikk med på å oppheve Schengen-reguleringene for at Hellas lettere skulle kontrollere befolkningsstrømmene over grensene og det ble opprettet en egen NATO øvelse kalt Distinguished Games. For å nevne noen tiltak.

Olympisk stressyndrom. Bejing-OL i 2008 førte til en ytterligere videreutvikling av internasjonalt sikkerhetssamarbeid. Interpol åpnet sin database for kinesiske myndigheter, USA sendte eksperter på kjernefysisk terrorisme, og kinesiske myndigheter inngikk et sikkerhetssamarbeid med ambassader fra 73 land for å koordinere sikkerhetsarbeidet. For å nevne noen tiltak. Kinesiske myndigheter tenkte vel så mye på intern ro og stabilitet som internasjonal terrorisme. Og spørsmålet er om internasjonal støtte til kinesisk sikkerhet førte til en ytterligere tilstramming overfor kinesiske borgere. Det er dette jeg tidligere har kalt det olympiske stressyndrom.
Terrorberedskapen i forbindelse med prinsebryllupet kan føres tilbake til det som skjedde i München i 1972.

Mer enn ekteskap. Skulle terror ramme prinsebryllupet eller kongefamilien i bryllupshelgen vil det sterkt påvirke sikkerhetsarbeidet fram mot London-OL. På den måten er det mer enn ekteskap som står på spill i disse dager!

Dette innlegget er også publisert på bloggen http://sportensuutholdeligeletthet.blogspot.com/

Finnes det andre fotball-rangeringer som gir et bedre bilde av Norges plassering på fotballkartet?

God rangering? Mange som liker det norske landslaget i fotball jubler over at Norge beholder 11. plassen på FIFA-rangeringen denne måneden. Norge var en gang på andreplass på denne listen. Men hvor god er egentlig denne rangeringen?

Soccer Power Index. På Natan Silvers Soccer Power Index (SPI) har Norge falt fire plasser fra 22 til 26. plass. Hvem har rett? Natan Silvers SPI-rangering er et kjærkomment tilskudd. Silver er en av USAs fremste valganalytikere og har jevnlig omfattende og solide analyser av amerikanske valg og nominasjoner og han har sin egen spalte på New York Times’ hjemmesider. Det spesielle med Silvers analyser er at analyseverktøyet han bruker er utviklet med utgangspunkt i baseballstatistikk, dvs. med utgangspunkt i homeruns, catchers og pitchers. Metodene han bruker har vist seg svært gode på amerikanske valg og han er en av dem som med størst presisjon greier å forutsi (predikere) valgutfall. Denne metoden har han også – på oppfordring fra den amerikanske tv-kanalen ESPN – brukt til å rangere landslag i fotball.

Komparasjon. Sammenligner vi SPI og FIFAs rangering denne måneden ser vi store forskjeller blant topp elleve:

SPI
1. Brasil
2. Tyskland
3. Spania
4. Nederland
5. England
6. Argentina
7. Portugal
8. Uruguay
9. Chile
10. Elfenbenskysten
11. Mexico

FIFA
1. Spania
2. Nederland
3. Brasil
4. Tyskland
5. Argentina
6. England
7. Uruguay
8. Portugal
9. Italia
10. Kroatia
11. Norge

Forskjellen ligger i detaljene. Hvorfor er rangeringen så forskjellig? Det kan være flere grunner til det. En grunn kan være at starttidspunktet for utregningen av de forskjellige tabellene (koeffisientene) er forskjellige. Det gir også forskjellig utgangspunkt for beregninger. En annen grunn er at det er en amerikaner som har foretatt beregningene og derfor ikke skjønner hva han holder på med (ironi). Men den viktigste grunnen er at Silver har lagt inn det han kaller politiske variabler. Slik jeg tolker det er dette subjektive elementer som FIFA ikke tar med i sine beregninger. De to viktigste forskjellene er at SPI tar med klubbresultater og har med en ”konkurransekoeffisient”, dvs. at man vekter landslagene etter hvilke spillere de stiller med i landskamper. For Norge kan det bety at skulle for eksempel John Carew skåre mange mål for Stoke, men bli spart eller må stå over landskamp for Norge så kan Norge hoppe oppover på rankingen selv med et dårlig resultat. Det er potensialet til Norge som teller, ikke nødvendigvis resultatet.

Tallmagi. På denne bakgrunn er plasseringene til Norge, Portugal og Danmark på begge listene svært interessante. Portugal troner over sine skandinaviske konkurrenter på begge listene, og Norge troner begge steder over Danmark. Portugal og Danmark står på stedet hvil på FIFA-rankingen (Portugal har to vennskapskamper i perioden, mens Danmark har spilt vennskapskamp mot Slovakia og kvalifiseringskamp mot Norge). Portugal beholder også plassen på SPI. Norge beholder plassen på FIFA-rangeringen, men faller fra 22 til 26. plass på SPI, mens Danmark klatrer fra 34. til 31. plass på SPI.

Fjellapelogikk. Bruker vi Silvers logikk var det derfor en større prestasjon for Danmark å spille uavgjort mot Norge, enn omvendt. Det betyr også at potensialet til Norge er større enn Danmark. Kanskje amerikanere har god greie på fotball allikevel?

Kan Chelsea-stjernen Didier Drgogba sørge for fred i Elfenbenskysten?

Ut med Gbagbo. Det ser ut som president Laurent Gbagbos dager er talte. Det vil forhåpentligvis gjøre slutt på de borgerkrigslignende tilstandene i landet som har ført til mange døde og til at en million mennesker er på flukt. Urolighetene startet i slutten av november i fjor da Gbagbo nektet å erkjenne tapet for Alassane Outtara i presidentvalget. Han har siden da klamret seg til makten til tross for sterkt internasjonalt press. Preidentvalget skulle være den endelige løsningen på (den forrige) borgerkrigen som varte i ca fem år fra 2002. Det som har skjedd de siste månedene viser at freden og forsoningen lå lenger unna enn det man trodde. Skulle Gbagbo nå tre tilbake for Outtara er spørsmålet om Didier Drogbas tid er kommet? Drogba er mest kjent som Chelsea-spiller og Elefantenes (klengenavnet på landslaget til Elfenbenskysten) største stjerne, men han har også spilt en sentral rolle i fredsprosessen i Elfenbenskysten. Hans rolle i denne prosessen viser både maktesløsheten og makten til den verdenskjente fotballspilleren.

Elefantene tramper. Grunnen til at man nok en gang kan diskutere Drogbas rolle i det som nå skal skje i Elfebenskysten er hans uttalelser i forbindelse med kvalifiseringskampen til Afrikamesterskapet mot Benin i slutten av mars, der han og resten av elefantene gikk sterkt ut mot politikerne på Elfenbenskysten. De sendte blant annet brev til alle de stridende partene og ba om fred. Spillerne mente at politikerne var i ferd med å ødelegge landet. På grunn av urolighetene ble kampen flyttet fra Abidjan i Elfenbenskysten til Accra i Ghana. Der slo de Benin 2-1 og de dedikerte seieren til hele det ivorianske folket og håpet at seieren ville bidra til mer fornuft i landet. Det gjenstår å se om 2-1 mot Benin holder i denne sammenheng. Man har hatt stor tro på fotball og Drogba tidligere, uten at man har kommet helt i mål.

Madagaskar blues. Fotballens rolle i fredsprosessen på Elfenbenskysten startet under kvalifiseringen til fotball-VM i 2006. Etter hver kvalifiseringskamp ledet Drogba sine lagkamerater, som kom fra alle deler av Elfenbenskysten, i bønn for fred og forsoning på Elfenbenskysten. Da Elfenbenskysten kvalifiserte seg for VM utløste dette dager med feiring, og førte til at folk i den regjeringskontrollerte hovedstaden Abidjan ringte rundt til barer i det opprørskontrollerte nord for å bestille øl til bargjester på sin regning. Kvalifiseringen gjorde Drogba og det ivorianske laget til ikoner på Elfenbenskysten. (Det økte også interessen for Chelsea i det krigsherjede landet.) Han ble ikke mindre populær da han under en turné på Elfenbenskysten i mars 2007 foreslo at kampen mot Madagaskar skulle spilles i Bouake, i opprørernes hovedstad. Da Elfenbenskysten 3. juni i 2007 slo Madagaskar 5-0 trodde mange at Drogba og hans lagkamerater var Elfenbenskystens frelsere.

Brothers in Arms. Sikkerheten under kampen mot Madagaskar ble tatt vare på av 300 soldater fra opprørstyrkene, mens 200 regjeringssoldater så kampen fra tribunen. Regjeringssoldatene hadde blitt invitert for å symbolisere forsoningen mellom opprørerne og regjeringen, og det rapporteres at de regjeringsvennlige soldatene støttet sine fotballsoldater i skjønn forening med de opprørsvennlige fotballsupporterne. Dette var første gang på fem år at regjeringsvennlige soldater var i Bouake og at soldater fra de to stridende partene møttes ansikt til ansikt på fredelig vis. Og det på grunn av en fotballkamp.

Tilbake til livet. Etter kampen uttalte en talsmann fra det ivorianske sportsdepartementet at det Drogba og hans lagkamerater gjorde i Bouake var en større fredsinnsats enn det godt utdannede politikere og intellektuelle noen gang hadde greid. Og han berømmet også spillerne på Madagaskar for at de gikk med på å spille kampen i det regjeringsfiendtlige nord. I ivorianske aviser dagen etter kampen sto det blant annet ”Five Goals to Erase Five Years of War” og ”Drogba Brings Bouake Back to Life”.

Drogba magiker? Spørsmål vi må stille i denne sammenheng er om Didier Drogba og hans lagkamerater alene kan ta æren for dette historiske øyeblikket. Svaret er nei. Selv om Drogba har hatt stor innflytelse i denne prosessen er det andre bakenforliggende faktorer som har gjort at fotballkampen da sto som symbol på forsoning mellom to stridende parter. Tidligere i 2007 undertegnet nemlig opprørsleder Gauillaume Soro en fredsvtale med daværende president Laurent Gbagbo. Som en del av fredsavtalen ble Soro utnevnt som statsminister, samtidig som han fikk beholde tittelen som generalsekretær for opprørerne. Mange fredsavtaler ble brutt på Elfenbenskysten under borgerkrigen, men denne formaliserte ”maktdelingen” var et signal om nye tider. Det la altså grunnen for at fotballkampen kunne spilles i opprørernes leir.

Politikk uten politiker. Didier Drogba har sagt at han aldri vil gå inn i politikken slik som for eksempel George Weah forsøkte i det borgerkrigsherjede Liberia i 2005 da han stilte opp i presidentvalgkampen. Drogba vil heller fortsette med å bygge sykehus der han finner det nyttig. Og det er i politikken at de viktigste freds- og forsoningstiltakene gjøres. Dette til tross er Didier Drogba (og hans lagkamerater) blitt et viktig symbol på forsoning på Elfenbenskysten. I krisetider er det viktig å ha symboler å samle seg om. Didier Drogba er et slikt symbol. Kanskje det nettopp er fordi at han ikke søker politisk makt at han også i framtiden kan være et symbol på forsoning på Elfenbenskysten. Det spørs om det snart er tid for Drogba?

Artikkelen ble først publisert på bloggen Sportens uutholdelige letthet. Les mer på bloggen her.