Europa baler med mange utfordringer om dagen, men på lengre sikt er kanskje trusselen fra global oppvarming den alvorligste. EU-politikerne har derfor satt seg mål om å redusere utslippene av klimagasser med 80 % eller mer (sammenlignet med nivået i 1990) innen 2050. En annen stor utfordring er økonomisk stagnasjon og høy arbeidsløshet i de fleste medlemsland. Høyere økonomisk vekst, som EU-politikerne ønsker seg, kan føre til flere arbeidsplasser, men også – med stor sannsynlighet – økt utslipp av klimagasser. Er det vei ut av dette dilemmaet?
En viktig sammenheng
Veksten i utslippet av klimagasser (g) er summen av veksten i bruttonasjonalproduktet (y) og veksten i klimagassintensiteten (k): g=y+k. Klimagassintensiteten, som forteller hvor mye klimagasser vi slipper ut per enhet verdiskaping, bestemmes av hva slags teknologi vi bruker og hvordan produksjon og forbruk er sammensatt. For en gitt klimagassintensitet vil enhver økning i BNP lede til økte utslipp. Men heldigvis er ikke klimagassintensiteten noen konstant størrelse. I Europa har for eksempel klimagassintensiteten sunket med om lag 2 prosent per år siden 2000. Fram mot finanskrisen vokste Europas økonomi i omtrent samme takt, med den følge at europeiske klimagassutslipp lå på samme nivå år etter år. Etter dette har det vært en viss nedgang, mem det skyldes først og fremst den økonomiske stagnasjonen. Tar veksten seg opp igjen, slik EU-politikerne ønsker, kan det samme skje med utslippene. En kraftig nedgang i utslippene av klimagasser fram mot 2050, slik EU har satt seg mål, kan bare skje ved at klimagassintensiteten avtar mye raskere enn hittil. For eksempel, hvis Europas økonomier vokser med to prosent per år (som ikke er spesielt høyt), krever EU-målet om minst 80 % reduksjon i 2050 at klimagassintensiteten mellom 2030 og 2050 avtar mer enn tre ganger så raskt som hittil. Dette vil kreve store teknologiske, organisatoriske og økonomiske endringer. Hvordan kan man få dette til? Dette diskuteres nærmere i en ny bok: «The Triple Challenge for Europe: Economic Development, Climate Change and Governance» (Oxford University Press), som denne kronikken bygger på.
Politikk virker
Hvilke nye teknologiske og organisatoriske løsninger er det som vil bli de viktigste rundt 2050? Det kan vi ikke si med sikkerhet i dag. Men vi vet for eksempel at sol, vind, biomasse, hydrogen etc. kan bli viktig. En framtidsrettet politikk er ikke en som utelukkende satser på det som – på høyst usikkert grunnlag – virker mest lovende i dag, men en som lar ulike teknologiske alternativer utvikle seg, tillater eksperimentering i stor skala og satser maksimalt på muligheten for å lære av de erfaringer som høstes. Et godt eksempel i så måte fra Europa er den tyske satsingen på utviklingen av fornybar energi (Energiewende). Tyske myndigheter støttet utvikling og spredning av ulike typer fornybar energi (med ulik modningsgrad og kostnadsnivå), men slik at kostnaden for sluttbrukeren ble den samme, og med klare mål for økt effektivitet og reduserte kostnader over tid. Som et resultat av dette økte fornybar-andelen i tysk elektrisitets-produksjon fra 5 % til 25 % i løpet av bare 15 år. Tyske bedrifter ble verdensledende teknologileverandører på feltet, og mange tusen nye arbeidsplasser er skapt i ulike deler av verdikjeden. Satsingen skapte også et raskt voksende verdensmarked for utstyr til fornybar energiproduksjon, noe som ga støtet til en betydelig industri på feltet i Kina, som igjen har blitt en viktig drivkraft for det grønne skiftet i Kina. Kostnadene har også blitt redusert i raskt tempo. Dette er viktige erfaringer. Målrettet klimapolitikk virker, og kan ha store effekter innenfor et relativt kort tidsrom, og positive internasjonale ringvirkninger (som er viktig siden klimaendringene jo er globale).
Virkemidler
Klimatiltak blir lett kontroversielle fordi de utfordrer etablerte økonomiske interesser. EU-kommisjonen har for eksempel lenge kritisert Energiewende for å tukle for mye med markedene, og ment at man isteden burde satse på prising av utslipp (og såkalt «kostnadseffektive» løsninger), og lignende røster kan også høres i den tyske debatten. Prising av utslipp kan imidlertid være svært vanskelig å få til, fordi det som regel vil gå ut over noen (og derfor inviterer til motstand). For eksempel har EUs forsøk på å få til prising av utslipp gjennom organisering av et europeisk marked for utslippstillatelser (ETS) så langt vært en fiasko. Det skyldes bl.a. at europeiske politikerne etter press fra berørte økonomiske og politiske interesser lot seg friste til å utstede altfor mange gratiskvoter med den følge at kvoteprisen falt som en stein (og effektene på utslippene uteble). Så hvis man skulle stole bare på dette virkemiddelet ville det se mørkt ut for klimaet. Kritikerne overser også kan ta svært lang tid å utvikle nye teknologier til et nivå hvor de yter det brukerne forventer. Det krever ikke bare omfattende innovasjon, men også kontinuerlig forbedring over lang tid. Derfor kan ikke prosessen utsettes til senere, men må begynne nå, selv om det koster. Selv om prising av klimagassutslipp er både riktig og nødvendig, er det ikke noe «sesam, sesam» i klimapolitikken, men må suppleres med andre virkemidler.
En aktiv innovasjonspolitikk
Overgangen til et klimanøytralt samfunn vil innebære endringer på bred front, og vil kreve et bredt sett virkemidler. En aktiv innovasjonspolitikk, forstått som støtte ikke bare til utvikling, men også til utprøving og bruk av nye, klimavennlige løsninger, må være et sentralt element. Dessuten, for å lykkes, må ikke ansvaret for klimamålsettingene isoleres i en liten del av forvaltningen, men gjennomsyre alle politikkområder, og nye former for koordinering på tvers av ulike forvaltnings-områder må utvikles. Det holder altså ikke bare med teknologisk innovasjon, organisatorisk innovasjon vil også være viktig, i offentlig så vel som i privat sektor.