Kultur

Europa har våknet, men vingler

Vi er vitne til den verste flyktningkrisen siden andre verdenskrig - og den mest underfinansierte.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Et dødt barn på stranden. Små babyer som sover på togskinner. Disse bildene har opprørt en hel verden den siste uken. Enda mer opprørende er det at det måtte slike bilder til for å få Europas ledere til å våkne og handle. Den vonde virkeligheten bak bildene har vært der i over fire år.

Noen land og ledere viser nå raushet. Heldigvis. Men flyktningkrisen blir ikke løst før alle land blir enige om å behandle flyktningene som mennesker – med de rettighetene det innebærer.

Og flyktningbarna må behandles som det de er – nemlig barn. Og barn har, som kjent, sine rettigheter nedfelt i FNs barnekonvensjon. Et barn på flukt har den samme retten til beskyttelse, verdige levekår og utdanning som et hvilket som helst annet barn i Norge, Europa, verden.

Det internasjonale samfunnet må nå jobbe sammen for å finne langsiktige løsninger som sikrer flyktningene deres rettigheter og trygg bosetting. Det handler om mer enn hvor mange flyktninger vi skal ta imot i Norge og Europa. Med fire millioner syriske flyktninger i Libanon, Tyrkia, Egypt og Jordan vil denne krisen ikke bli løst gjennom politiske brannsloknings­øvelser, sporadisk finansiering og støtte basert på folkelige bevegelser og sinnsstemninger i donorlandene. Flyktningkrisen vil ikke bli løst ved at blikket bare rettes mot de flyktningene som har kommet til dørstokken vår. Vi må ikke miste de bakenforliggende årsakene til flyktningkrisen av syne.

Europakommisjonens plan for hvor mange flyktninger hvert EU-land bør ta imot møter allerede motstand, på samme måte som vi her i Norge bruker mye energi på å debattere pluss/minus 8.000. Debatten er viktig, og det er godt å se det folkelige engasjementet som settes i sving når problemene kommer tettere på.

Mange åpner nå armene og roper «velkommen!». Andre knyter armene enda strammere foran brystet. Men i debattens hete må vi ikke glemme de mange flyktningene som fortsatt befinner seg i Syrias nærområder.

Vi må ha minst tre tanker i hodet samtidig. 1) Verdens ledere må ta nye grep for å stoppe krigen i Syria, selve årsaken til flyktningkrisen, 2) vi må være rause og behandle de desperate menneskene som kommer hit med verdighet, og 3) vi må støtte flyktningene i nærområdene.

Hjelpen til flyktninger i Europa må ikke gå på bekostning av innsatsen i Syrias nærområder. Det vil si, vi må gjøre alt vi kan for at flyktningene skal finne et levebrød, trygghet og fremtidshåp der de er, slik at ikke eneste utvei blir den farefulle ferden over Middelhavet.

Det er positivt at regjeringen nå tar initiativ til en Syria-konferanse og vil bidra med tre milliarder kroner til hjelp i nærområdene. Det er et solid bidrag, men ikke nok. Det er også viktig å gi riktig nødhjelp.

Ved siden av å dekke elementære behov som mat, husly og medisiner, må vi bidra til utdanning. De syriske barna er en generasjon satt på vent, fordi de går glipp av utdanning. Skolen er livreddende og gir barna både fysisk og psykisk trygghet. De får en normalitet i en ellers kaotisk hverdag, og de får håp for fremtiden. Skolen blir et fast holdepunkt som kan bidra til at familier velger å bli i stedet for å ta seg videre via farlige farvann.

For barnas foreldre er det viktig med yrkesopplæring og tiltak som kan gi jobbmuligheter og inntekter. De må føle at det er mulig å leve et verdig liv der de er.

Beskyttelse av barn, og spesielt jenter, bør også være en hovedprioritering. Jenter på flukt er ekstremt sårbare. De risikerer å bli utsatt for overgrep, menneskehandel eller å bli giftet bort altfor unge. Konsekvensene er traumer, tapt skolegang og en tapt fremtid.

Plan og våre samarbeidsorganisasjoner jobber døgnet rundt i Syrias nærområder for å gi beskyttelse, emosjonell støtte og utdanning til flyktningbarna og deres omsorgspersoner. Og vi ønsker å gjøre mer. Men pengene strekker ikke til.

Vi er vitne til den verste flyktningkrisen siden 2. verdenskrig – og den mest underfinansierte. Det internasjonale samfunnet må øke støtten til tiltak i Syrias nærområder. Du og jeg kan helt sikkert også grave dypere i lommeboken for å sikre at flyktningene får bedre levekår der de er nå. Det er i hvert fall noe av løsningen på flyktningkrisen i Europa.

Mer fra: Kultur