Det har vakt en viss oppsikt at formuleringen om at «medlemskap i EU vil være til fordel for Norge» ikke er med i forslaget til nytt partiprogram for Ap. Det hadde etter vår mening vært mer oppsiktsvekkende om setningen hadde blitt stående.
I den nåværende situasjonen med Storbritannia på vei ut av EU kunne Aps gamle EU-standpunkt blitt oppfattet som invitasjon til ny medlemskapsdebatt. Det er det ingen som ønsker i Ap, eller i andre partier for den saks skyld. Spesielt gjelder det for dem som var på ja-siden. Har man vært med på å tape to folkeavstemninger ser man ikke med glede fram til en tredje.
Norges forhold til EU ble etter vår mening bestemt, om ikke engang for alle, så i alle fall for mange år framover med folkeavstemningen i 1994 og EØS-avtalen.
Det har gått bedre utenfor EU enn vi fryktet i 1994. EØS-avtalen har bidratt til en god utvikling for norsk økonomi og næringsliv. Selvråderetten, for å bruke det uttrykket, er begrenset gjennom EØS-avtalen. Vi har måttet godta direktiver som vi ikke liker. Men det er lov å si nei. EØS-avtalen har dessuten et handlingsrom som gjør det mulig for Norge å treffe tiltak mot uønskede konsekvenser for norsk arbeidsliv.
I Aps nye program understrekes det at partiet er tilhengere av et sterkt politisk samarbeid i Europa. Det blir minnet om at det var derfor partiet anbefalte å si ja til medlemskap ved to tidligere folkeavstemninger. Det heter også at det må være rom for ulike syn i EU-spørsmålet.
Eller som Einar Gerhardsen sa på det ekstraordinære EU-landsmøtet i 1972: «Hadde det ikke vært noen motstandere av medlemskap i partiet, burde vi ha funnet opp noen».
Programforslaget slår fast at det kreves en ny behandling på landsmøtet dersom medlemskapsspørsmål skulle dukke opp. Det er ikke bare en selvfølge, men en garanti mot hurtiginnmelding i EU. Men spørsmålet blir ikke aktuelt i en overskuelig framtid.
Har man vært med på å tape to folkeavstemninger ser man ikke med glede fram til en tredje.