Kultur

Et uenighetsfellesskap

Tankevirus: Norge er ikke et verdifellesskap, det er et ­uenighets-fellesskap. Det bør det fortsette å være.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Et uenighetsfellesskap

Lars Laird 
Iversen

Sosiolog, Menighetsfakultetet

kronikk

Tankevirus: Norge er ikke et verdifellesskap, det er et ­uenighets-fellesskap. Det bør det fortsette å være.

Et kjennetegn på gode demokratier er evnen til å forvandle uenighet i befolkningen til avgjørelser som alle opplever som litt sine. Det er viktig at disse avgjørelsene blir akseptert av de berørte, særlig de som i utgangspunktet var uenige. Kanskje er det lett å tenke seg at vi trenger en fellesskapsfølelse for å få til dette. Hva med å snu saken på hodet? Hvis vi utdyper demokratiet, så blir fellesskapsfølelsen sterkere!

Dessverre finnes et tankevirus som kommer i veien for denne fellesskapsfølelsen, nemlig tanken om at nasjoner deler en slags grunnmur av felles verdier. Dette viruset har smittet ellers gode tenkere om dette tema. Det er nemlig ikke verdier som gjør oss norske. Det er heller ikke delingen av verdier som sørger for nasjonalfølelse. Retorikken om å «bygge på» delte verdier bærer galt av sted. Burde vi ikke heller, hver og en, leve etter våre verdier - ikke bare dele dem? Norge er ikke et verdifellesskap, det er et uenighetsfellesskap. Det bør, slik jeg ser det, fortsette å være det. Hvorfor?

Et virus fører ofte til feber, og verdifeberen har spredt seg fra høyresiden til venstresiden, og er nå omtrent allment akseptert i norsk politisk retorikk. Forskjellen mellom høyresiden og venstresiden i Norge handler bare om hvilke verdier vi skal vedta at vi deler, og om vi skal erklære disse verdiene for «kristne», «universelle» eller «felles». Vi finner viruset hos utenriksminister Jonas Gahr Støre (Aftenposten 12.12.11). Vi finner det i skolens formålsparagraf og i utkastet til den nye grunnlovens paragraf 2, «verdiparagrafen». Vi finner det i Audun Lysbakkens integreringsmelding og i nettavisers kommentarspalter. Knut Olav Åmås formulerer tankeviruset godt: «Et samfunn som skal henge sammen, trenger et sterkt grunnlag av felles verdier - ingen som helst relativisme når det gjelder de universelle menneskerettighetene.» (Aftenposten 03.12.11).

Verdifellesskapsretorikken kan virke som et bolverk mot relativisme, men er det overhodet ikke. Den kortslutter universell argumentasjon ved å erklære verdier for «våre», på bekostning av argumenter for at de er «gode». Et av virusets symptomer er at den smittede forveksler identitet med enighet. Uvanlig nok setter de smittede alle andre i karantene, særlig når verdigrenser retorisk framstilles som sammenfallende med kulturelle grenser.

Hvis Norge forstås som et uenighetsfellesskap, forsvinner ikke verdiene. Tvert imot: Verdiene som skal styre Norge framover blir resultatet av samtalen, ikke forutsetningen for den. De universelle menneskerettighetene bør råde i Norge fordi de leder til samfunnsliv av høyere kvalitet, mer sikkerhet og mer frihet. Ikke fordi alle ekte nordmenn allerede har menneskerettighetene i blodet. I et fungerende uenighetsfellesskap bør vi bestemme hvilke verdier som skal styre våre valg inn i framtida, ikke hvilke verdier noen av våre forfedre kanskje delte. Dette er også en utfordring til hver og en av oss: i stedet for å sloss for «våre» verdier, burde vi forsøke å leve etter dem.

Verdiviruset lar seg lett bruke til å ekskludere de som har feil meninger fra fellesskapet. Når meningsuenighet blir til verdikonflikt framstår kontrasten som mye dypere forankret enn den trenger å være. Å komme til en løsning eller kompromiss framstår da raskt som et svik eller manglende autentisitet. Små praktiske problemer blir til uløselige prinsipielle konflikter.

Hva skjer med listen over verdier som har blitt framhevet som «norske» når de blir forsøkt konkretisert. Jo - enigheten forsvinner. «Vi» vil ha likestilling. Men er kvotering rett eller galt for å få det til? «Vi» vil ha likhet. Men vil vi ha like resultater eller like muligheter? «Vi» vil ha mer demokrati og mer åpenhet. Men er nettdebatter problemet eller løsningen? Det viser seg at mange av kandidatene for «felles verdier» er, ved nærmere ettersyn, sentrale nominerte i kampen om å være våre sentrale uenigheter.

Hvilke verdier deler nordmenn? Spørsmålet er dømt til å få et svadasvar. Kandidatene til felles verdier er både klebrige og glatte. De er klebrige fordi de klistrer seg til alles festtaler, men de er glatte fordi enigheten forsvinner når festtalene skal settes ut i livet. Det betyr ikke at ikke nordmenn deler noe. Hvis vi skal forstå norskhet, er det mye å lære av å se på hva våre viktigste akser av uenighet er. Tenk deg om. Hvis du skal plassere en nordmann i ditt mentale landskap, så tenker du etter hvor han eller hun står i våre interne uenigheter. Politisk har konfliktlinjer som by/land; EU eller ikke; arbeid/kapital; motrøyrsle/sentralmakt vært samtaler som har bidratt til å holde Norge sammen!

Norsk fellesskapsfølelse handler om å ramme inn hvem vi er uenige med, hvem vi fører en samtale med. Fellesskapet vi føler med meningsfeller i Sverige, Polen eller Pakistan er av en annen art enn det nasjonale fellesskapet vi krangler innenfor.

Så hva er gode tiltak for å fremme Norge som uenighetsfellesskap? På det symbolske planet skulle jeg ønske at staten ble mindre opptatt av å definere hvor våre verdier kommer fra. De burde heller fokusere på hvor disse verdiene bør lede oss. Mer praktisk tror jeg at fellesskapet styrkes ved at folk opplever at de er med på avgjørelser som faktisk berører dem. Flere viktige avgjørelser bør ut av næringslivets styrerom, og gis påvirkningsmulighet av ikke bare eiere, men av de påvirkede. Rettsliggjøringen er en annen utfordring for folkestyret. Maktutredningen peker på dette, og det er sant at det uthuler rommet for offentlig samtale og samhandling. Jeg håper også vi kan etablere flere gode diskusjonsarenaer, gjerne ansikt til ansikt. Skoler, høyskoler og universiteter har et ansvar her, mens alle og enhver har muligheter i sitt lokalmiljø. Bruk mer energi på å etablere gode diskusjoner enn på å forhindre dårlige.

Praktisk tror jeg at vi må øves i å jobbe sammen med ukjente. For store byråkratier, ekspertsystemer og teknokratiske avgjørelser tømmer samfunnslivet for noe av dets kraft. Tidsklemma gjør at vi får for liten tid sammen i skoler, barnehager, borettslag, arbeidsplasser, bydelshus, torg, idrettslag, kulturhus og mye, mye mer. Samfunnslimet er hverdagslig, det er levd liv og det utspiller seg i møtet mellom deg og naboen din. Hver dag. Vi er uenige i Norge. Det er bra, slik vil det fortsette å være. La oss bestrebe oss på å etablere et godt uenighetsfellesskap. Slik kan det nye Norge fremme verdier - ikke late som om vi deler dem.

«Når meningsuenighet blir til verdikonflikt framstår kontrasten som mye dypere forankret enn den trenger å være.»

Mer fra: Kultur