Verden står overfor store utfordringer. Hav av mistillit skiller borgere og deres ledere. Ekstremister dytter mennesker i leirer av «oss» og «dem». Jorden rammer oss med stigende havnivåer og rekordhøye temperaturer. 130 millioner mennesker har behov for livreddende hjelp, titalls millioner av disse er barn og unge mennesker – vår kommende generasjon er allerede i fare.
Likevel er jeg, etter ti år i mitt embete, overbevist om at vi har makt til å ende krig, fattigdom og forfølgelse, minske kløften mellom fattig og rik, og virkeliggjøre folks rettigheter. Med de 17 bærekraftsmålene har vi et nytt manifest for en bedre fremtid. Og med Paris-avtalen om klimaendringer takler vi den definerende utfordringen i vår tid.
Disse store framskrittene er truet av alvorlige sikkerhetstrusler. Væpnede konflikter er blitt mer langvarige og komplekse. Svikt fra regjeringer har destabilisert mange samfunn. Radikalisering har truet sosial samhørighet – nettopp den responsen som voldelige ekstremister søker etter og ønsker velkommen. De tragiske konsekvensene blir brutalt framstilt fra Jemen til Libya og Irak, fra Afghanistan til Sahel og Tsjadsjøen.
Konflikten i Syria tar flest menneskeliv og er årsak til den største ustabiliteten, ettersom regjeringen i Syria fortsetter å tønnebombe nabolag og mektige patroner fortsetter å bidra til krigsmaskinen. Ansvarlighet for grusomme krigsforbrytelser, slik som det nylige angrepet på FNs syrisk-arabiske Røde Halvmåne nødhjelpskonvoi, er avgjørende. Jeg fortsetter å legge press på alle som har innflytelse til å få i gang forhandlinger med sikte på en politisk overgang. Framtida til Syria burde ikke avhenge av en enkelt mann.
Altfor mange steder omskriver ledere grunnlover, manipulerer valg, fengsler sine kritikere og iverksetter andre desperate tiltak for å tviholde på makten. Ledere må forstå at å inneha et embete er en tillit gitt av folket, ikke deres personlige eiendom.
Den nylig vedtatte New York-erklæringen om flyktninger og migranter kan hjelpe oss å bedre adressere den største bølgen av tvungne fordrevne mennesker siden andre verdenskrig. Altfor ofte blir flyktninger og migranter møtt med hat, spesielt muslimer. Verden må tale imot politiske ledere og kandidater som engasjerer seg i den mørke og farlige politiske matematikken som sier at du kan høste stemmer ved å splitte folk og spre frykt.
Når jeg ser tilbake på mine ti år i mitt embete, ser jeg med stolthet på at UN Women er blitt opprettet og er blitt ledende innenfor likestilling og styrking av kvinners rettigheter, med sikte på en «50-50 planet». Jeg er stolt over å kalle meg selv en feminist. Likevel må vi gjøre mye mer for å avslutte dypt sittende diskriminering og kronisk vold mot kvinner, og for å fremme deres deltakelse i beslutningsprosesser. Jeg har også sterkt forsvart rettighetene til alle mennesker, uavhengig av deres etnisitet, religion eller seksuell orientering, samt friheten til sivilsamfunnet og uavhengig media til å spille deres viktige roller.
Fortsatt framgang vil kreve nye høyder av solidaritet – og ytterligere bestrebelser til å styrke fredsoperasjoner og tilpasse FN til utfordringene i det 21. århundre. Medlemsstater er fremdeles ikke blitt enige om en formel for reform av Sikkerhetsrådet – en vedvarende risiko for rådets effektivitet og legitimitet. Altfor ofte har jeg sett gode ideer og forslag med bred støtte bli blokkert i Sikkerhetsrådet, Generalforsamlingen og andre organer i søken etter konsensus. Konsensus burde ikke bli forvekslet med enstemmighet. Da ender man opp med å gi noen få land eller kun ett land uforholdsmessig makt, og de kan holde verden som gisler angående viktige spørsmål.
Jeg har besøkt nesten alle FNs medlemsstater over det siste tiåret. Det jeg har sett, mer enn regjeringsbygg og globale landemerker, er den enestående makten til mennesker. En perfekt verden er mulig å skimte i horisonten. Men veien mot en bedre verden, en tryggere verden, en mer rettferdig verden, ligger i hver og en av oss. I dag vet jeg at ved å arbeide sammen, arbeide som en enhet, kan vi nå dette målet.