Det går et spøkelse gjennom Europa: nasjonalisme, sier Thorbjørn Jagland i NRK. At dette er en omskrivning av den første setningen i Det kommunistiske manifest, er av mindre betydning. Det interessante er diagnosen; for med nasjonalisme ledes jo tanken over til fascisme og nazisme.
Men når arbeiderklassen i Nord-England, et tradisjonelt Labour-land, stemmer mot sitt eget parti og for Brexit, er det da et uttrykk for nasjonalisme? Det er fristende å tolke det slik, på bakgrunn av propagandaen fra deler av Brexit bevegelsen, men det er for lettvint. Det er like lettvint som å påstå at nazismen ble utløst av tysk nasjonalisme. Men i 1928 hadde Hitlers naziparti en oppslutning på 2,6 prosent, tre år senere var oppslutningen 37,4 prosent. Hva hadde skjedd i mellomtiden? Gikk det en nasjonal vekkelse over landet? Svaret er nei, Hitlers fremgang skyldtes krakket på Wallstreet i 1929. Millioner i alle samfunnslag ble arbeidsledige over natta. Og Hitler fremsto som frelseren.
Like akutt er ikke situasjonen for arbeiderklassen i Nord-England. Men den ble hundset av Margaret Thatcher, og Blair og Brown gjorde ikke situasjonen så mye bedre.
Situasjonen på trettitallet var eksplosiv; britene i nord har opplevd en lang periode preget av nederlag og frustrasjon. Skal man med ett ord beskrive situasjonen er det: «avmakt». Avmakt i forhold til London, men også avmakt i forhold til Brüssel, som jo ble hentet inn, når engelske politikere hadde behov unnskyldninger. Er det fremmedhat å være motstander av «fri flyt av arbeidskraft», når man blir arbeidsledig fordi underbetalte, østeuropeiske arbeidere i bemanningsselskap, tar jobbene?
I Norge har vi forsøkt å løse sosial dumping med allmenngjøring av tariffavtaler, i Storbritannia er dette et ukjent begrep. Et stykke på vei har vi lyktes, men utviklingen går ifølge Riksrevisjonens siste rapport om arbeidsmiljøkriminalitet i feil retning. Og det er regjeringen som har sviktet, fortsetter den å være like sløv og tafatt som nå, vil motstanden mot EØS kunne ta av.