ANNONSE

05-03-2014

Et ran av min tid med mine unger

Å mene at det er et valg å være hjemme med barn, er en fornærmelse. Kall det heller for et ran.

Det hotteste i år er å ta med forkle inn i 8. mars-toget. Et symbol. For husmora, mot arbeidspresset. Budskapet er tydelig; mer valgfrihet til å forbli hjemmeværende - også for dem som ikke har en høyt lønnet mann.

Min farmor hadde et forkle på kjøkkenet - på det kjøkkenet hadde hun også en kopp. Ett av mine tydeligste barndomsminner. Koppen sto alltid i solen, innimellom under dansende skygger fra den store eika hennes. Ut fra hanken var det en tegning av en mann og ei dame i hver sin kåpe, med hver sin koffert. Begge hang de i en snor, og de hang slik rett over teksten som lød; heng i stroppen! Dette var farmors faste frokostkopp. Hun hadde like mye glede av å drikke av den som av å betale skatten sin. Hun fortalte oss barnebarna om forkle også, om hvordan hun med fire barn hengende i det - og en mann som forventet resultater av det, hadde brutt seg ut som Houdini i tvangstrøye. Mat på bordet, klokken fem hver dag. Hun hadde fortsatt å levere selv da hun i stillet begynte på lærerskolen. Løp igjennom byen, kastet seg på en trikk, inn i kjøkkenet - på med forkle og maten på bordet - før mannen kom hjem. Fra hun var førti jobbet hun fullt. Hun elsket å bidra, både med innsats og med penger. Spare opp til egen pensjon, repeterte hun med koppen i hånda. Gubbene dauer som fluer etter femti, fortsatte hun. Skatten, den betaler jeg med glede poengterte hun. For hun hadde forstått noe som er i ferd med å scrappes inn i glemmeboka.

Våre bestemødre er minstepensjonister som følge av å ha lagt til rette for sin manns karriere og barnas oppvekst. En vanvittig heltedåd av en jobb som nærmest utelukkende har blitt lønnet i luft og kjærlighet. Det er en hyggelig, men lite mettende lønn. Medmenneskelig er det naturligvis like verdifullt, om ikke mer - å være hjemme med barna, ingen tvil. Men vi kvinner skyter oss selv i martyrfoten for saken.

Jeg har selvfølgelig også lyst til å være hjemme. Jeg har lyst på ei lita bu nede ved fjorden hvor jeg kan sitte et par timer om dagen og skrive ned mine tanker. Så vil jeg gå hjem igjen. Over den grønne plenen og inn i den store sveitservillaen. Der har jeg lyst til å ha salt kjøtt i ei gryte. Svinse fra rom til rom i raggsokker, lyse jeans og flagrende skjorter - med barn på den ene armen og gitaren i den andre. Klart jeg har lyst til det.

Men ettersom jeg fremdeles mener det er viktig å ta vare på dem som er så syke at de ikke kan betale for sin egen medisin, at det er viktig at alle barn uansett familiestatus har rett på legehjelp og skoleplass - og at jeg faktisk liker å ha brøytede fortauer - er jeg stolt av å henge i stroppen. For det er ikke slik at sosialstønader, skolebøker, minstepensjonister og saltede vinterveier blir til av seg selv. De kommer av en grunn. Enten fordi noen har betalt for det, eller fordi noen ikke har betalt for det.

Og så kan vi snakke litt om valg. For er det noe vi nordmenn er glad i så er det nettopp friheten til å velge. Da det ble et valg for kvinner å kunne jobbe å tjene penger var samfunnet vårt fremdeles innrettet slik at en familie i utgangspunktet ikke trengte mer enn en lønn for å overleve. Med kvinners nye frihet kom også en ny tvangstrøye luskende inn i bakgården. Utgiftene en nymotens familie stort sett møter i dag er basert på to fulle lønninger, og dermed mistet vi valgfriheten omtrent like fort som vi fikk den. Hadde det nå engang vært slik at vi fremdeles baserte vår økonomi på én lønn per husstand hadde kampen ikke stått om at folk velger å ha sine barn hjemme eller ei, da hadde det handlet om hvem som hadde gått hjemme. At både mor og far burde stille likt og plutselig hadde likelønn, yrkesvalg og glasstak vært en het potet. Men slik er det ikke, så den saken får vente til samfunn og økonomi atter er tilbakestilt til sitt strålende tiltenkte utgangspunkt.

Så, i all den tid de aller fleste faktisk ikke kan velge å ha en av foreldrene hjemme, får diskusjonen en ny lyd. Om en stor del av arbeidsstokken i AS Norge går hjem i dag og får lønn uten å egentlig omsette realverdier tilbake samfunnet, vil de som blir igjen i arbeidslivet få enda mindre valgfrihet i morgen. Staten er ikke et eget vesen som gror penger istedenfor hår, staten er oss som putter penger inn i den. Det virker ikke som vi har råd til å bemanne våre barnehager og skoler med nok voksenpersonell den dag i dag, og da synes jeg det er rart at vi plutselig skal få råd til å lønne en voksen per barn i framtida. Hvor skal i så fall de lønningene komme fra? Hvordan er regnestykket tenkt å gå opp? Er det min lønn som må presses ytterligere? Må jeg jobbe mer? Får jeg faktisk mindre tid til mine barn om mange familier velger å se sine barn mer?

Jeg er ingen økonom, men jeg tillater meg å leke litt med tallene. Full valgfrihet innenfor det offentlige systemet fungerer dårlig hvis i verste fall 50 prosent av alle arbeidsdyktige voksne fikk økonomisk støtte for å være hjemme, da ville det brått blitt dobbelt arbeidstrykk på de resterende. 7,5 timer + 7,5 timer = 15 timer. Enkel matte. Cirka like lenge som mine barn er våkne på en hel dag.

Det å mene at det er et valg å være hjemme med barn, blir i så fall som å spise seg mett på andres matpakke. Å kalle det et valg er en fornærmelse - kall det heller for et ran, for det er det nemlig. Et ran av min tid med mine unger. For når alt kommer til alt, er jeg staten. Du er staten. Staten fungerer ikke uten meg, og den fungerer ikke uten deg. Vi er avhengig av at noen tjener penger slik at den deretter kan dele penger ut igjen. Og alle som selv velger å ikke jobbe - og selv velger å motta ytelser - velger i så måte å spise mer enn de har fått tildelt. Min porsjon blir mindre mens vi snakker.

Velferdssamfunnet skal passe på de svakeste. Det er et helt mirakuløst maskineri og vi er heldige at det fungerer så godt som det gjør på tross av at Nav fortsetter å kalle IT for EDB. Men kommer vi dit hen at folk begynner å knyte på seg forklær igjen og kreve å få betalt for det, er det ikke bare en kampestein på økonomilasset, det er også en gedigen bremsekloss for de resterende damene som har hengt forklefilla i skapet for godt. For ingen vil ofre barna sine. Ingen.

Ei god husmor er ikke nødvendigvis iført forkle og venter hjemme med RAW Food utskåret i figurer. Ei god husmor kan ha betalt skatten sin og sørget for at barna hennes får utdannelse og et godt helsetilbud. Ei god mor er gjerne en mor som forstår at andre mødre også er glad i barna sine. Og slik vi har det i Norge i dag finnes dessverre ikke denne valgfriheten som jeg hører folk snakke om. Det er ingen Ole Brumm-løsninger, men likevel har vi en balanse mellom arbeidstid og familietid. Den balansen ønsker jeg å beholde. Så beklager om jeg avstår fra å finne fram kassen med farmors gamle forkle denne gangen, i år vil jeg fremdeles klamre meg til kaffekoppen, og fortsette å henge i stroppen.


["Internasjonalen" "Arne Strand" "Radikale Røster" "Redaksjonens utvalgte innlegg" "Perspektiv" "Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag." "Blåmandag" "Grønn hverdag" "Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag." "Ille til mote" "Anders Heger" "Diskuter nå" "Hege Ulstein" "Espen S. H. Rusdal" "Ivar A. Iversen" "Utvalgte innlegg" "Reidar Sollie" "Halvor Finess Tretvoll" "Henvisning 1" "Henvisning 2" "Cancun" "Til Dagsavisen.no" "Refleks" "Selvbilder" "Global" "Voldtekt" "Dagens leder"]

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!