Debatt

Et land å kalle sitt eget

Jeg har mer til felles med en norsk bonde enn en fransk nasjonalbibliotekar.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I snart seksti år har Europas makteliter jobbet for å utvanne, utviske og utrydde nasjonene i vår lille verdensdel. I fredens, eller det frie markedets navn, alt etter om man forholder seg til festtalene eller politikken, har man søkt å oppheve nasjonen som politisk enhet. For å klare det har man ikke nøyd seg med å tømme nasjonalforsamlinger, sentralbanker og rettslokaler for makt, men også angrepet selve ideen om nasjonen. Hvert år bruker EU milliarder av euro på tiltak som skal erstatte befolkningens ulike nasjonale identiteter med en felles europeisk identitet. Paradoksalt nok gjøres det gjennom å forsøke å utstyre unionen av 28 land med de symboler og institusjoner man kjenner fra dannelsen av nettopp nasjonalstaten. Nasjonalsang, nasjonaldag og felles historieundervisning har i tiår vært promotert for å underbygge Europa som innbyggernes primære identitet. Forsøket har feilet spektakulært. Like lite som Sovjetunionens ledere klarte å utrydde russernes tro på Gud gjennom 70 år med forbud og sekulære forordninger, har EUs leder klart å utrydde nasjonene.

Europas nasjonalstater har i moderne tid vært overbygningen og redskaper for noen av de mest grufulle kriger menneskeheten har klart å frambringe. Men Europas nasjonalstater er også arnestedet for alle de kvalitetene vi hyller ved det moderne samfunnet. Demokrati, ytringsfrihet, tilhørighet, velferdsstater, trygghet, folkeopplysning, arbeiderbevegelse, kvinnefrigjøring og seksuell frihet. Alt er utvikla og kjempa fram innenfor rammene av Europas nasjoner og koloniene sørlig i Amerika. Men mens moderniteten i USA hviler på utryddelsen av indianere og slaveøkonomien, blei nasjonene i Europa fellesarenaer på tvers av klasse og stand, etter hvert også kjønn og i noen grad etnisitet. De europeiske nasjonalstatene slik de er blitt forma de siste 200 årene er en suksesshistorie uten like. Den første delen av historien gjentas til det kjedsommelige av alt fra EU-kommisjonærer og statsoverhoder i Europas stormakter til vår lokale norske Europabevegelse. Den andre delen blir forsøkt kostet under teppet av felleseuropeisk identitet og drømmer om å leve og danse i Europa.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I forkant av forrige folkeavstemning om norsk medlemskap i EU blei det populært blant intellektuelle EU-tilhengere å hevde at de sjøl ikke tilhørte noen nasjon. Anført av professor Thomas Hylland Eriksen påsto de gjerne ting som at de hadde mer til felles med franske intellektuelle enn med norske bønder. Jeg vet ikke hvor mange norske bønder de kjente, og heller ikke hvor mange franske intellektuelle de omgikk til daglig, men for det store gross av europeere er utsagn som dette i beste fall tullsnakk, i verste fall oppfatta som reine provokasjoner fra en elite som er stadig mer distansert fra alminnelige menneskers liv.

Nasjonalstatene i Europa har gitt folk i Europa en felles arena og felles identitet. Dette har igjen gitt arbeiderklassen, kvinner, minoriteter og undertrykte en arena å kjempe politiske kamper på og et fellesskap å slå seg inn i. De skandinaviske velferdsstatene er eksempler på hvor godt dette kunne gå. Det er ikke de nasjonale identitetene som skaper grobunnen for høyreekstremismen og fremmedfrykten i Europa i dag. Det er trusselen om å miste dem. Og det er ikke flyktningene fra Syria, Afghanistan eller Gambia som vil ta dem fra oss, det er Europas ledere, enten det er politikken eller økonomien de leder.

Demonteringen av demokratiet, med Hellas som det mest outrerte eksemplet, Tysklands dominerende posisjon i Europeisk økonomi, innstrammingene og kuttene i velferdstilbudene i hele Europa, den katastrofale voksende arbeidsledigheten og ødeleggelsen av det avtalebaserte og trygge arbeidslivet, er akkompagnert av elitens lovprisning av det felleseuropeiske prosjektet og demonisering av alt nasjonalt. Og det har virka, den europeiske venstresiden dyrker EU like hardt som finanseliten. Og mens finanseliten og kapitalen krever at EU leverer for å opprettholde sin støtte, fortsetter sosialdemokrater, miljøvernere og sosialister å lovprise unionen sjøl når den svikter på alle fronter.

Dette til dels helt uforståelige paradokset har lagt veien åpen for de høyreekstreme partiene. De nasjonale symbolene, som folk føler noe for, i motsetning til de felleseuropeiske, blir overlatt til høyresiden. Flagg og sanger, språk, kultur og historie. Alle de mektige redskapene som i sin tid forma de liberale og sosiale demokratiene i Europa får høyrepopulister og ekstremister ha for seg sjøl.

Dette er ikke en holdbar situasjon. Sammen med den menneskefiendtlige økonomiske politikken som dominerer Europa, er forsøket på å avskaffe nasjonalstatene den største trusselen mot våre samfunn slik vi kjenner dem. Det er ikke fordi folk er egoister, rasister eller ønsker å gå til krig mot hverandre, men fordi vi som mennesker har lange røtter i kulturen og geografien vi kommer fra. Språket vårt, slekta vår, stedene våre, skolen, barne-TV, idrettshelter og kultur, alt dette former oss gjennom generasjoner. Det kan verken knipses eller vedtas bort. Å ha en nasjonal identitet, et språk og en historie står ikke i motsetning til å kunne dele, endre seg eller ta imot andre, enten de bygningsarbeidere eller flyktninger. Det er tvert om en forutsetning.

Jeg har mer til felles med alle norske bønder enn en fransk nasjonalbibliotekar, og det er en god ting.

Les flere kommentarer fra Aslak Sira Myhre her!

Mer fra: Debatt