Men Kulturrådet, som er en langt alvorligere sak enn et supperåd, kunne ha trengt langt flere utskiftninger. Riktig nok skjer det vel ikke igjen at en søker som er medlem av rådet bare går på gangen når støtten til et prosjekt han er med på, behandles. Det var et nesten rørende utslag av kameraderi som det kanskje har vært mye av i Kulturrådet. En tidligere leder, som etter min mening er en av de aller beste vi har hatt (ikke han som nå måtte gå av!), fortalte meg at han var glad for å være ute av.
Nå er det igjen skjedd noe som jeg ikke vil nøle med å kalle en skandale. Den kresne lyrikeren Jan Jakob Tønseth ble nullet av et utvalg som åpenbart består av nuller – Hanne Bramnes, Mariann Enge, Ole Karlsen og Arve Kleiva. Nullingen burde ha utløst et ramaskrik i alle kulturredaksjoner, men det var bare Dagbladets Fredrik Wandrup som fortjenestfullt tok det opp. Wandrup antyder at dette kan være et takk for sist, som er en typisk reaksjon i norsk kulturliv. Tønseth hadde nemlig kritisert utvalgets nulling av Åsmund Bjørnstad i 2010. Selv opplevde jeg at et kulturrådmedlem som åpenbart var beruset av noe helt annet enn diktningens skjønnånder, fortalte meg at hverken jeg eller Per Egil Hegge ville noen gang bli innkjøpt. Basta. Jeg kan leve med dette siden jeg fikk internasjonal og norsk anerkjennelse for mine bøker om romfolket/sigøynerne. Per Egil Hegge klarer seg nok. Han er like upåvirket av ros som ris. Men hva slags innstilling er det vi finner i Kulturrådet?
Jan Jacob Tønseth er en av våre aller mest kresne og fineste lyrikere. Han har ikke oversvømt markedet med for mange bøker. Han holder en lav profil og opptrer aldri i kjendisjournalistikken. Når han kommer med nye dikt er det som det risses runer i våre sinn og i norsk litteraturhistorie. En av de aller største opplevelsene jeg hadde de åtte år jeg var formann i Kunstnerforeningen var å høre Jan Jakob Tønseth fremføre sine dikt. Den fullpakkede salen var helt magnetisk og han fikk en enorm applaus som jeg tror gjorde ham litt brydd.
For meg er Tønseths dikt noe jeg griper til i ensomme stunder når jeg ikke forstyrres av all forstyrrende mediesorl. Ja, en av hans diktsamlinger har tittelen «Hilmar Iversens Ensomhet». Ingen offisielt godtatt religiøs tekst kan for meg konkurrere med «Fromme vers for enkle sjeler». Helt siden Tønseth debuterte med «Kimærer» i 1971 har hans dikt, gjendiktninger og noveller beriket meg. Og takk for det.