ANNONSE

13-01-2014

Et kosmopolitisk øyeblikk

Det er lett å ønske seg en bedre verden, men vanskelig å handle på vegne av ukjente medmennesker.

Innlegget er skrevet sammen med Hans Petter Graver, dekan, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Det er lett å ønske seg en mer rettferdig fordeling av makt og ressurser, og en rett så synlig moralsk verdensorden. Litt vanskeligere er det å handle på vegne av framtidige generasjoner, ansikter vi aldri vil møte, og holde motet oppe selv om målet er langt der fremme.

Miljø- og klimautfordringene er enorme, voldsbruk og ekstremisme preger nyhetsbildet over store deler av verden, sykdom, fattigdom og krenkelser er hverdag for mange, og menneskerettighetene krenkes daglig. Men en ting er likevel sikkert: Aldri før har så mange stater erklært sin vilje til å fremme grunnleggende menneskerettigheter, aldri før har så mange FN-konvensjoner blitt ratifisert og tatt inn i de nasjonale lovene. Filosofen Seyla Benhabib kaller det et kosmopolitisk øyeblikk; at vi lever i en verden som har erkjent og tatt inn over seg at det finnes noen felles normer, noen grunnleggende rettigheter som skal gjelde for alle mennesker, ikke bare for noen, eller mange, men for alle.

Dette øyeblikket er nå, og det har et unikt potensial. Det legger til side spørsmålet om det finnes noen universelle kjernerettigheter, om menneskerettighetene representerer vestlige verdier og om de bør åpne opp for historiske og kulturelle forskjeller. Vi har internasjonale konvensjoner, internasjonale domstoler og noen felles tusenårsmål som er vokst frem gjennom FN-systemet og som kan begrunnes ulikt, ut fra ulike religioner og livssyn.

Så hva gjør vi nå? Hva er det som brenner mest og hvorfor er det så vanskelig å endre på den ulike fordelingen av goder, stoppe krenkelser og styrke menneskeverdet? Demokrati, rettsstat og beskyttelse av menneskerettighetene er verdier som vokser frem i et samfunn, de kan ikke vedtas eller nedskrives som gjeldende prinsipper alene. De lever, de kommer til syne, de er dynamiske og i endring. Som den kjente amerikanske dommeren Learned Hand sa under det dystre bakteppet av andre verdenskrig: «Friheten ligger i hjertet til kvinner og menn. Når den dør der kan ingen konstitusjon, ingen lov ingen domstol redde den.»

Når vi nå går inn i et grunnlovsjubileum, er det kanskje vår viktigste erfaring; demokratiet er ikke slagord, men handlinger, væremåter og holdninger som er vokst frem - gjennom brytninger, og en mer eller mindre fri og saklig offentlighet. Vi kan ikke tvinge noen til å respektere våre lover og vårt samfunnssystem, vi kan ønske det, brenne for det, men det er vår oppgave å overbevise oss selv og andre at noe er verdt å kjempe for. At også våre verdier og friheter må begrunnes, at de kan kritiseres og evalueres. Dette er det dilemmaet vi lever i, og må leve i: Å stå opp for egne verdier og valg, og samtidig erkjenne at de kan kritiseres.

I 2013 fikk Norge en ny FN-konvensjon å forholde seg til, da ratifiserte vi konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Dette er ikke bare en viktig konvensjon fordi den regulerer og klargjør ansvar og rettigheter, denne konvensjonen viser også hvor viktig det er med tverrfaglig forskning og kompetanse når der gjelder menneskerettigheter. Hvordan oppstår diskriminering? Har holdninger til mennesker som er annerledes endret seg? Hvilke stereotypier finnes i forvaltningen og hvilke ressurser trengs for å gjennomføre rettigheter for de svakeste i samfunnet? Funksjonshemmede barn er kanskje de mest utsatte av alle mennesker, og å styrke hverdagen og verdigheten deres er derfor en av de viktigste oppgavene vi står overfor i dag i arbeidet for universelle menneskerettigheter.

Verdenserklæringen om menneskerettigheter ble vedtatt i FN i 1948, i kjølvannet av andre verdenskrig, og trues i dag i vår del av verden av flere tendenser: Minoriteters rettigheter angripes, kampen mot terror krever stadig større begrensninger i personvernet og individenes frihet, og den økonomiske utviklingen skaper arbeidsløshet, misnøye og økende forskjeller. I tillegg ser vi at forkjempere for menneskerettigheter blir trakassert og forfulgt. Selv i Magna Cartas England etterforskes avisen The Guardian fordi de var med og spre avsløringene til Edward Snowden.

Da er vi tilbake til fremtidsdrømmene: ønske det, ville det, men gjøre det? Det koster å legge til rette for ytringsfrihet, det kan være vondt og ubehagelig å ta ansvar for at også de upopulære holdningene kommer til overflaten, at også de ekstreme synspunktene blir møtt med et tilsvar. Dette er en oppgave for alle, men i særdeleshet skoler og universitetet. Å skape et så trygt og åpent rom som overhodet mulig - for de moralske dilemma og de eksistensielle spørsmål. Mangfold betyr ikke relativisme. Menneskerettighetene er skapt gjennom brytninger med respekt for brytninger.

For universitetet er det særlig viktig å verne om den akademiske friheten slik at vitenskapen fortsatt kan bidra til at samfunnsutviklingen styres av kunnskap og argumenter, ikke av fordommer og makt. Den akademiske friheten må beskyttes både mot press utenfra om å sette nytte fremfor sannhet og mot korrupsjon innenfra hvor prestisje settes foran kritikk og redelighet. Men universitetet har også til oppgave å forske på og utvikle verdi- og normsystemer som kan sette samfunnet bedre i stand til å realisere og forsvare grunnleggende rettigheter for alle.

Det var brytninger i Norge da vår grunnlov ble til. Landet hadde nettopp vært gjennom nød og uår som følge av krig, forhold som så gripende skildres av Ibsen i «Terje Vigen». Nasjonen var gitt bort av stormaktene fra Danmark til Sverige i krigsbytte. Mennene som møttes på Eidsvoll var uenige om veien fremover lå i union med Sverige eller i selvstendighet. Men en ting var de enige om: Verdien av folkestyre bygget på rettsstaten og likhet for loven. Slik la de grunnlaget for utviklingen av det moderne Norge.

Vi skal feire Grunnloven i år. Den viktigste delen av denne feiringen er å føre arven videre ved å utvikle og styrke beskyttelsen av grunnleggende rettigheter som skal gjelde for alle mennesker, ikke bare for noen, eller mange, men for alle. Dette bør være ledetråden for feiringen av Grunnloven i et kosmopolitisk øyeblikk.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!