Debatt

Et kontinent på rett vei

Det er mye som går galt her i verden, men ved årsskiftet må det være lov å si at det er ting som går rett vei. Til og med i Afrika.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Men skal være forsiktig med spådommer, spesielt om historiens lange linjer, men det ligger nå til profesjonen at vi ikke helt klarer å la være, spesielt på denne tiden av året.

I fjor på denne tiden var det mange som for eksempel spådde at amerikanernes president Donald Trump ikke ville sitte ut året i sin nye stol. De litt mer pessimistiske fryktet kanskje en ny storkrig ved at han satt. Man tok feil. Feil tok også de som så slutten på krigen i Syria, men rett fikk de som så at ISILs tid nok var ute.

Selv spådde jeg at tiden var ute for en gruppe aldrende afrikanske diktatorer, deriblant Angolas Jose Eduardo dos Santos og Zimbabwes Robert Mugabe. Da jeg kom med den spådommen hadde alt Yahya Jammeh, Gamibas president fra 1994 til 2017, innvarslet Afrikas år med sin sorti. I løpet av året har også Dos Santos og Mugabe måttet gi fra seg tømmene, i sistnevntes tilfelle ikke frivillig. Dermed var to av de lengstsittende ute, tilbake sitter Ekvatorial-Guineas Teodore Obiang Nguema (i presidentpalasset siden 1979) og Kameruns Paul Biya (siden 1982). Den neste på lista er Ugandas Yoweri Museveni, som har sittet siden 1986.

Da Robert Mugabe i november ble avsatt av hæren i Zimbabwe tok uganderne til Twitter. Museveni vant sist valget i 2016, men landet som en gang ble hyllet som et slags demokratisk fyrtårn i Øst-Afrika, får nå pepper for å undertrykke opposisjonen og forsøke å kontrollere pressen. Ugandernes feiring i sosiale medier av at Zimbabwes diktator måtte gi tapt, gir en indikasjon på at Museveni heller ikke kommer til å sitte evig.

For hvem som går og hvem som blir sittende har selvsagt ikke bare med personer å gjøre, men om hvilke forutsetninger de styrer under. I likhet med Midtøsten har Afrika hatt en ung og fremadstormende generasjon. Da den arabiske våren gikk gjennom Nord-Afrika og Midtøsten i 2011, skapte den også bølger sørover på kontinentet. Demonstrasjoner, blant annet i Sudan og Angola, ble slått hardt ned på, men den nye generasjonen forsvant ikke. Det snakkes mye om at de utgjør Afrikas nye middelklasse, men det som vel kanskje først og fremst kjennetegner dem er at de har høyere utdanning enn sine foreldre. Denne nye generasjonen har heller ikke samme respekt for de gamle frigjøringslederne som opphavet, og de er med på å forandre det politiske landskapet over hele kontinentet.

Det er mer som taler for at kontinentet beveger seg i riktig retning. Det er fortsatt økonomisk vekst på kontinentet i sør. Det har det for så vidt vært gjennom hele dette årtusenet, men veksten gikk noe ned da prisene på en del råvarer Afrika utvinner for oss, gikk ned. Nå er imidlertid veksten på vei opp igjen, og viktigere, veksten finner sted i andre sektorer enn råvaresektoren. Siden 1800-tallet har mange områder i Afrika vært helt prisgitt eksport av sine råvarer – og dermed veldig sårbare for svingninger i råvarepriser. Det endrer seg, ifølge den afrikanske utviklingsbanken.

Det er selvsagt også skyer over savannen, spesielt i Sahel, dette beltet like sør for Sahara som strekker seg fra Mauritania til Sudan. Konfliktene i Sahel, og i en akse sørover fra Sudan, gjennom Sør-Sudan, Den sentralafrikanske republikk og Den demokratiske republikken Kongo, er fortsatt alvorlige og langt fra løst. Jeg skulle fryktelig gjerne ha stått inne for en spådom om bedre tider for disse områdene. Men dessverre, på tross av stadig nye forsøk på forhandlinger om Sør-Sudan, og stadige forsikringer fra den nigerianske hæren om at nå har de Boko Haram på retrett i Nigeria, kan jeg ikke det. Og med det er det vanskelig å se en ende på kontinentets flyktningkrise også, som jo spiller over også til oss.

Men disse konfliktene er unntakene, ikke regelen. Med økonomiske indikatorer pekende rett vei, med stadig nye livstidspresidenter avsatt, og nye generasjoner på vei opp og fram med utdanning, må det være lov å være optimist. Muligens holder Donald Trump ett år til i presidentstolen der borte i USA, muligens blir det en løsning i Syria. Det blir nok mye å følge med på både blant Gulf-statene, Iran, Afghanistan, i Myanmar og Nord-Korea. Men om jeg skal spå om kontinentet sør for oss, så må det være at det er på vei.

Mer fra: Debatt