ANNONSE
TVUNGET I KNE: Theresa May mens hun hilser                        på dronning Elizabeth i forbindelse med det spanske kongeparets besøk i London forrige uke. FOTO: Matt Dunham/ntb scanpix

TVUNGET I KNE: Theresa May mens hun hilser på dronning Elizabeth i forbindelse med det spanske kongeparets besøk i London forrige uke. FOTO: Matt Dunham/ntb scanpix

Vis bildetekst

17-07-2017

Et helt, halt år

Theresa Mays selvsikkerhet er borte. Det samme er UKIP og farta ut av EU.

Første uke etter skoleslutt i 2016, satt vi og knuget kaffekoppene på møterommet i Dagsavisen. Hva skulle vi finne på denne sommeren? Den så ut til å bli kjedelig. Ingen norsk valgkamp, ingen store parlamentsvalg på tidlig høst. Og i England skulle de stemme over David Camerons klønete, desperate ultimatum om å gå ut av EU - og det kunne jo ikke skje. No way. Vi tenkte at denne sommeren kom vi til å slite med å fylle både leder- og kommentarplass i avisa med annet enn agurk og politisk kål. En kveld la vi oss ned for å sove i trygghet om at smårasistene og gammelkarene i UKIP ikke kunne vinne. Neste morgen var EU og Europa i kaos.

Theresa May ble innsatt som statsminister for ett år siden. Hun brukte ettårsdagen på å besvare en rapport om arbeidsliv og rettigheter fra Matthew Taylor, tidligere strategisjef hos Tony Blair.

Hun fikk sagt svært mye om arbeidsløsheten, som hun hevder er på sitt laveste nivå siden 1975. Gjestearbeidere og kontraktører fra andre land i Schengen som tar jobbene til engelskmennene, var en av hovedgrunnene til at folk stemte for brexit. «Jeg er klar på at regjeringen vil forsikre seg om at ansatte på vanlige betingelser, de selvstendig næringsrivende og folk som er midlertidige ansatte på kortidskontrakter («the gig economy») alle blir tatt vare på», forsikrer hun nå, ett år etter. Og for et år det har vært for øygruppa.

I oktober i fjor deltok Theresa May på sitt første EU-toppmøte, men Brexit sto ikke på unionens dagsorden. «Storbritannia deltar helt og fullt inntil vi går ut. Vi vil være en sterk samarbeidspartner også når vi har forlatt EU», sa Theresa May, som måtte ta ordet under en middag for å orientere resten av medlemslandene. Både parlamentsmedlemmer, presse, internasjonale korrespondenter og politikere i alle land i Europa prøvde å finne ut av tempoet i uttrekningen og hvor brutal den ville bli. Svaret lar seg vente på.

Som redaktør Katya Adler i BBC skrev denne uka: «Uansett hvor jeg befinner meg i Europa for tiden, treffer jeg politikere og næringslivsledere som er desperate etter lekkasjer. Når jeg slår av mikrofonen, spør de: «Er intervjuet ferdig? Ok. Nå må DU fortelle meg om brexit og hvilken vei UK går»

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mays linje var at «brexit er brexit» og hun virket trygg da hun skrev ut nyvalg på svært kort varsel. Hun hadde folkeavstemningen i ryggen og ville bare få en kjapp bekreftelse på at hun hadde støtte foran en krevende tid. Uttrekningen ville bli tøff. May ville ha sitt folks mandat. «Landet trenger visshet, stabilitet og et sterkt lederskap», begrunnet hun i offentliggjøringen den 18. april. Man fikk veldig raskt det motsatte.

Nyvalget ble satt til 8. juni, men allerede tidlig i vår ble det klart at dette mestret hun ikke. Valgkampen ble beskrevet som stiv og mekanisk og halvhjertet. Theresa May gikk til valg uten å ha registrert at stemningen i folket hadde snudd siden brexit-vedtaket. Arbeiderpartiet Labour lå nede i lederstrider og Jeremy Corbyn ble ofte fremstilt som en udugelig, egenrådig leder, nærmest en klovn. I all usikkerheten som oppsto, reiste han seg og tok grep. Kraftsosialisten Corbyn tilpasset seg ikke, men messet i vei om fellesskapsløsinger, fagforeninger og høyere skatt

England opplevde tre terrorangrep i valgkampen der Corbyn og May sto sammen med sitt land i sorg og bearbeidelse og han ble av stadig flere oppfattet som en like stor høvding som henne. Valgnatten 8. juni i år, ble en katastrofe. De konservative gikk på en skrell. Theresa May mistet flertallet og måtte reddes av et miniparti fra nordirland.

Mays store strategiske feil var det raske nyvalget. Hennes store unnlatelse, var at hun ikke informerte befolkningen godt nok om brexit. Hva skulle skje? Når? Hvordan ville det bli? Åpenbart var det ikke gode nok planer for hvordan brexit skulle skje. Og det som måtte finnes av kjørebøker og tanker, måtte skrotes etter valget.

Den gode bieffekten er at anti innvandringspartiet UKIP er bortimot helt radert bort. Og at satirikerne i det minste har en statsminister som leverer. Et av de virkelige minnerike intervjuene er samtalen der hun ble spurt om hva som var det frekkeste (most naughty) hun hadde gjort og etter litt vridninger i stolen og tenkepause, fortalte hun at det var å ha ha løpt gjennom en hveteåker som barn – uten tillatelse fra bonden.

Humoristene fråtset i statsministerens klønethet. Det var jo Jeremy Corbyn som med sine matpakker, småbløffer om fullstappede tog og ellers merkelige fremferd var den som hele England lo av inntil nylig. Rollene var byttet. Corbyn hadde børstet av seg og reiste seg som statsmann, til og med som en habil statsministerkanidat til neste valg.

 


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!