CICERO har denne høsten beregnet effekten av regjeringens, partienes og budsjettforlikets klimatiltak. Vi har vært åpne på hvordan vi har gjort våre beregninger og har justert når partiene har gitt oss nye opplysninger eller vektige innvendinger. Nå ønsker vi å komme i dialog med partiene om hvordan vi kan bidra til et felles kunnskapsgrunnlag for å måle effekten av ulike klimatiltak framover. Det har stor betydning når Norge skal følge opp sine forpliktelser i Parisavtalen og når Storting og regjering skal gjøre sine prioriteringer framover.
Det finnes ulike beregninger av effekter og kostnader av klimatiltak. Lavutslippsutvalget fra 2006 hadde omfattende analyser av dette. Miljødirektoratet ga senest i 2015 ut Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling. Men når vi kommer til statsbudsjettet for 2017 har man ikke en omforent forståelse på tvers av partier og departementer av hva som er effekten av ulike tiltak. Dermed dreier mye av debatten seg om detaljer i avgiftssystemet og mindre om retning, verdier og veivalg i klimapolitikken.
Norge skal gjennomføre sin klimapolitikk sammen med EU. Når landene innenfor EU har forhandlet seg ferdige skal Norge forhandle med EU. En del av disse forhandlingene vil dreie seg om hvor store reduksjoner Norge skal ta nasjonalt for eksempel innenfor transportsektoren, bygg og landbruk. Alternativet er å kjøpe billige utslippsreduksjoner i EU-land for å unngå dyrere omstilling her hjemme. Et av de store stridsspørsmålene i norsk klimadebatt dreier seg nettopp om verdien av å gjøre tiltak i Norge. De viktigste argumentene for, er at Norge har et ansvar for selv å redusere utslipp og at vi både har ansvar for og egeninteresse i å utvikle teknologier og næringer som vil være en del av det grønne skiftet.
Det er forunderlig hvordan klimadebatten igjen og igjen drukner i teknikaliteter enten det dreier seg om tiltak eller spissfindigheter i forhandlinger. Misforstå meg rett, de som har ansvaret for gjennomføring av klimapolitikken må selvsagt ha stålkontroll på alle detaljer. Det må også forskere som skal sikre kunnskapsgrunnlaget for videre utvikling av tiltak og politikk. Men for den vanlige velger er det viktigere å få oversikt og retning.
Når man beregner effekten av tiltak vil det selvsagt være slik at de mest drastiske endringene vil gi størst utslag på kort sikt. Hvis bensin- og dieselprisene økes med for eksempel 10 kr pr liter, så vil det bli mindre trafikk og utslipp fra transportsektoren. Men, det er vanskelig å tenke seg at så dramatiske økninger vil bli akseptert og kan få den nødvendige oppslutningen fra flertallet av velgerne. Hvis en regjering gjennomfører så dramatiske forslag fra ett år til et annet, er det eneste sikre at de framprovoserer en kraftig motreaksjon ved neste valg med påfølgende seier for de minst klimaambisiøse.
Derfor handler ikke et nødvendig kunnskapsgrunnlag for klimaløsninger framover bare om å beregne effekten av tiltak. Det dreier seg også om å bygge opp kunnskap om gjennomførbarhet og aksept for klimavennlige løsninger over tid. Heldigvis finnes det slik klimaforskning med utgangspunkt i både nasjonale og internasjonale eksempler og erfaringer. Den store utfordringen for Norge er at utslippsreduksjonene skal være 800.000 tonn CO2 (fra transport, jordbruk, bygg) i gjennomsnitt pr år fram til 2030. Hvis vi begynner lavere i 2017 må reduksjonene være høyere mot slutten av perioden.
Flertallet av velgerne har ikke klimaspørsmål på topp når de oppgir hvilken sak om er viktigst for dem. 25 prosent av alle velgere har klimasaken som en av sine tre viktigste saker, for velgere under 30 år gjelder det for 35 prosent. (Klimabarometeret 2016) Venstre, som har stått hardest på klimapolitikken i forhandlingene denne høsten, ser ikke ut til å ha fått noen uttelling blant velgerne for innsatsen.
I Norge er det bred politisk enighet om at kunnskapsgrunnlaget fra klimaforskere over hele verden ikke etterlater noen tvil om at menneskeskapte utslipp bidrar til farlig global oppvarming. Et enstemmig Storting står bak ratifisering av Parisavtalen. Kanskje ligger de folkevalgte fra Arbeiderpartiet, Høyre og Frp foran sine egne velgere. Det betyr at alle partiene har interesse av å få fram et kunnskapsgrunnlag som kan være utgangspunktet for å få oppslutning om den klimapolitikken som alle har et ansvar for å gjennomføre. La oss håpe det er på plass for neste budsjett og neste valg.