I Dagsavisen går Spekters leder Anne-Kari Bratten ut mot fagforeningslederne som har kritisert Arbeidstidsutvalgets forslag (9.6). «Trist og unødvendig» er blant de karakteristikkene hun maler ut. De ansattes øverste tillitsvalgte anklages langt på vei for uredelig ferd, ved at de egentlig fører en annen kamp enn kampen for den norske modellen. «Sånn kan det ikke være», konstaterer Spekter-lederen.
Legene er ikke direkte berørt av Arbeidstidsutvalgets forslag, fordi leger i sykehus er unntatt lovens arbeidstidsbestemmelser. Likevel berører utvalgets sammensetning og forslag oss. Vi ser råkjøret som er i gang i mange sykehus. Vi merker godt hvordan de tradisjonelle samarbeidsmekanismene som har vært så viktig for utviklingen av arbeidslivet, får dårligere kår under en ny, hard styringsideologi.
Bratten påstår at partene i arbeidslivet ikke er representert i utvalget. Men utvalget hadde tre medlemmer som ganske opplagt kan plasseres på arbeidsgiversiden. Den første var styreleder i Spekter-bedriften NSB fra 2003–2015. Den andre er HR-direktør i RHF Helse-vest, og sitter sentralt i Spekters forhandlingsutvalg. Den tredje jobber i Bergen kommune og er kjent fra striden rundt lang-turnusene ved Ladegården sykehjem.
De som sitter igjen uten en eneste representant i utvalget, er altså arbeidstakersiden.
At utvalgets innstilling var delt speiler i grunnen utvalgets sammensetning. Flertallet, som i alle saker inkluderer arbeidsgiverrepresentantene, tar gjennomgående til orde for tiltak som svekker de ansattes medbestemmelse. Mindretallets godt begrunnede innvendinger, basert på omfattende kunnskap og forskning innen feltet, er knapt drøftet. Rapporten har derfor et splittet og rotete preg, og tegner et bilde av et flertall som konsekvent overkjører mindretallet.
Brattens utsagn om at ansattes representanter hverken har ansvar for arbeidsmiljø eller pasientbehandlingen, er illustrerende for Spekters holdning på mange områder i helsesektoren. Flertallet i arbeidstidsutvalget har tatt den samme holdningen med seg inn i sitt arbeid. Denne tilnærmingen bidrar til å forringe samarbeidet ute i virksomhetene, og gjør det vanskeligere å nå de overordnede målsetningene i tjenestene. Det er solid dokumentasjon for at ansattes engasjement og medbestemmelse har en direkte effekt på kvaliteten i pasientbehandlingen.
Arbeidstid er det aller viktigste hensynet for alle arbeidstakere, og et samarbeid om balanserte og forente løsninger har sterke historiske røtter i norsk arbeidsliv. Det som virkelig er «trist og unødvendig» er at man på et viktig felt har nedsatt et utvalg med så skjev sammensetning. Det er også uheldig at utvalgets flertall benytter anledningen til å trumfe gjennom forslag som svekker samarbeidet i helsesektoren og de ansattes innflytelse på egen arbeidstid.
En samlet norsk arbeidstakerside avviser Arbeidstidsutvalgets forslag. Det er ikke uten grunn. Blir forslaget en realitet vil det nemlig svekke rekrutteringen til helsesektoren, som er den største utfordringen vi står overfor i årene som kommer. Det kan ikke en ansvarlig arbeidsgiverside leve med.
Legeforeningen er blitt gjort oppmerksomme på at én av arbeidsgiverrepresentantene i Arbeidstidsutvalget ikke støtter flertallets syn. Dette gjelder medlemmet som var NSBs styreleder. Legeforeningen beklager det inntrufne.