Eirik Frøhaug Swensen
Viser innlegg | Se kommentarer (2)KLIMA: Det klimasaken trenger framover er ikke mer tro, men mer politikk.
Marianne Marthinsen fra Arbeiderpartiet forsøker i Dagsavisen 19. juli å skaffe seg noen billige retoriske poenger ved nok en gang å angripe Fremskrittspartiet for manglende tro på menneskeskapte klimaendringer. Det klimasaken trenger framover er imidlertid ikke mer tro, men mer politikk.
Den første feilen Marthinsen gjør, er å henvise til forskere som mener at «klimahypotesen» er bevist en gang for alle. Her må jeg nok skuffe henne og andre klimaengasjerte med at det vil den aldri bli. Klimavitenskap er en samlebetegnelse for ekstremt mange fagfelt som til sammen sier noe om sannsynligheten for at menneskeskapte klimaendringer skjer. Den sannsynligheten har vært stor ganske lenge. Klimavitenskapen vil likevel aldri levere eksakte svar, og klima-skeptikere av ulik avskygning vil derfor alltid ha et marked for sine synspunkter. Ikke slik å forstå at mer vitenskap er unødvendig, men det er ikke den som handler for oss. Problemet med et stadig fokus på den vitenskapelige debatten er dermed at det dekker over at utfordringen ligger i manglende politisk handling her og nå.
Det blir nærmest litt parodisk når nettopp Arbeiderpartiet til stadighet krever at Frp skal bli mer dedikerte klimaforkjempere. Marthinsen beskylder endog Jensen og hennes partifeller for arroganse overfor verdens klimaforskere. Om noen er arrogante er det mer nærliggende å peke på de etablerte partiene. Frp framstår tross alt som det mest konsistente blant partiene på Stortinget: «Vi er litt opptatt av klima, og vi vil ha litt handling». Arbeiderpartiet derimot går høyt på banen og snakker om «vår tids største utfordring» (Stoltenberg), men later som om den kan løses med en politikk som all empiri viser at øker utslippene år for år.
Ved å angripe Frp opprettholder Marthinsen og Ap myten om at klimaproblemet først løses den dagen vitenskapen blir sikker. Jeg skal ikke mene så mye om motivene for en slik argumentasjon. Heller er det viktig å understreke at vitenskapen lenge har vært sikker nok, og at det er andre partier enn Frp som har ansvaret for å handle deretter.
At miljøsaken slik lett havner langt ned på prioriteringslisten ved valg, må både ”miljøpartiene” og miljøbevegelsen ta felles ansvar for.
Når Truls Gulowsen går ut i Dagsavisen 8/3 og kritiserer Mongstad-prosjektet er dette prisverdig. Spesielt fordi han har en klar brodd mot Bellona og Zeros stadig mer desperate forsøk på å fremstille CO2-fangst og -lagring som hyllevare. I den påfølgende debatten om temaet på Dagsavisens ”Nye meninger”, er det imidlertid de såkalte ”klimaskeptikerne” som fronter kritikken av denne teknologien, og da på premisset om at menneskeskapte klimaendringer ikke er et problem. At kritikken av naiv teknologioptimisme innenfra ikke er sterkere, bør imidlertid være et tankekors for alle som kaller seg miljøengasjerte.
Inntrykket som gis fra de som sier seg å tale miljøets sak i Norge er nemlig at miljø– og klimautfordringene kan la seg løse ved hjelp av mer og bedre teknologi. Helst uten at folk skal merke det. En slik holdning er først og fremst farlig for miljøet, fordi den bygger på helt urealistiske premisser om ”teknologisk utvikling”. I tillegg er overforbruk av naturressurser utelatt fra et slikt regnestykke. En annen, og mer underkommunisert fare, er det at klima redusert til kun et spørsmål om teknologi kan true engasjementet for miljøsaken som sådan. Når miljø og klima blir frakoblet fra hvordan folk lever sine liv, forsvinner nemlig også troen på at egen innsats nytter. At miljøsaken slik lett havner langt ned på prioriteringslisten ved valg, må både ”miljøpartiene” og miljøbevegelsen ta felles ansvar for.
Den britiske sosiologen Mike Hulme har sagt at ved å ramme inn klimaproblemet som ett stort mega-problem, vil også forslagene til løsninger følge i samme mønster. De ”mulige” løsningene har dermed en tendens til å bli store enkelttiltak folk flest vanskelig kan forholde seg til. I stedet for å se klimapolitikk som mange små tiltak som tilsammen utgjør en forskjell, er det altså de teknologiske løsningene som skal ”redde oss” innenfor en verden som er organisert på akkurat samme måte. Som Jens Stoltenberg uttaler i boken ”Klimaparadokset”: ”Mange andre lokale miljøproblemer vil altså løses hvis vi løser klimaproblemet”. Heller enn å ta for seg de andre overkommelige problemene først, og slik få reduserte klimautslipp ”på kjøpet”, snakker han om det store abstrakte ”klima”. Dette til tross for at det nettopp er de gjørbare enkelttiltakene som taler til ditt og mitt klimaengasjement.
Dagens klimadebatt kan karakteriseres innenfor det sosiologen Erik Swyngdouw omtaler som en ”post politcal environmental consensus”. Det er nemlig en stor grad av konsensus og enighet om å prioritere teknologiorienterte klimatiltak både blant politikere og miljøvernere. Problemet med en slik ”stor enighet” er at de alternative perspektivene fortrenges. I klimadebatten er for eksempel sammenhengen mellom forbruk og klimagassutslipp ”elefanten i rommet”, selv om det neppe burde være kontroversielt å sette spørsmålstegn ved ubegrenset vekst. Selv handelsstandens egen organisasjon, HSH, understreker at ”Forbruket er høyere enn verden har kapasitet til”, og at om alle skulle forbruke som nordmenn ville vi trengt tre planeter. Selv uten troverdig empiri på hvordan ubegrenset vekst kan la seg forene med lavere klimautslipp er det likevel en slik miljø- og klimapolitikk SV og store deler av miljøbevegelsen i praksis omfavner. Når ingen tør å se på årsaken til at klimagassutslippene øker, er det den uklare samlekategorien ”teknologisk utvikling” som skal redde oss. Det vil både klimaet og klimaengasjementet på sikt tape på.
At et slikt fokus er synd for debattklimaet er en ting, det farlige er imidlertid at det ikke finnes noen troverdig opposisjon til den rådende retningen i miljøpolitikken. At Solheim inviterte ”sine” fra miljøbevegelsen på bolle-frokost er slik sett illustrerende. Visst eksisterer det alternative stemmer som Greenpeace, Framtiden i våre hender og Miljøpartiet de grønne. Det er likevel såkalte miljøstiftelser som Bellona og ZERO som får sette agendaen i miljødebatten, med SV som helhjertet støttespiller. Slik sett legitimerer de hverandre og gir et inntrykk av at teknologiske løsninger er tilstrekkelig for å løse klimautfordringen. Begge parter gjør miljøsaken en bjørnetjeneste
Det ser ut til at SV frykter å miste stemmer ved å forfekte en miljøpolitikk som stiller krav til den enkeltes engasjement og innsats. Det samme forutsetter teknologioptimistene i Bellona og ZERO ved å promotere klimatiltak folk ikke skal merke. Dette er i så fall en svært defensiv holdning til opinionen. Snarere er det slik at folk har et langt større miljøengasjement enn det de uttrykker gjennom stemmeseddelen. Da må imidlertid miljø – og klimaspørsmål igjen blir noe folk har et forhold til, og ikke rammes inn som kun et spørsmål om ny og bedre teknologi.
Klimaspørsmålet blir til det kjedsommelige fremstilt som vår tids største utfordring. Like forutsigbart er det at alle forsøk på å løse klimautfordringen strander.
Mens fokus fremdeles ligger på store overnasjonale tiltak og ambisiøse mål, øker klimagassutslippene jevnt og trutt. Dagens klimapolitikk kan sies å ha to innfallsvinkler; en der de store teknologiske tiltakene står i sentrum, og en annen med fokus på folks gode vilje til å endre sine liv i mer klimavennlig retning. Konferansen ZERO10, eller ”ZERO emission conference” som i disse dager foregår på et flyplasshotell (!) på Gardermoen målbærer begge disse perspektivene. Jeg vil imidlertid hevde at de begge er feilslåtte, og dermed viser hvordan deler av miljøbevegelsen dermed har utspilt sin rolle som en kritisk aktør i klimapolitikken.
Både i form og innhold bygger Zero-konferansen opp under myten om at de store teknologiske enkelttiltakene skal redde oss, og at verden dermed kan fortsette som før. Briten Mike Hulme har forsket på hvordan menneskeskapte klimaendringer forstås, og vektlegger nettopp at når klimaproblemet rammes inn som ett ”megaproblem”, er det også en tendens til at løsningsforslagene som lanseres passer inn i en slik ramme. Problemet er bare at slike teknologiske enkelttiltak fortrenger et nødvendig systemperspektiv på hvordan et bærekraftig samfunn kan organiseres. Dette paradokset ser ikke en organisasjon som Zero ut til å ville ta innover seg.
Den nederlandske statsviteren Maarten Hajer beskriver at miljøbevegelsen i løpet av 1980-årene endret strategi til det han kaller ”økologisk modernisering”. Der miljøbevegelsen tidligere hadde stått i opposisjon til det bestående og satt miljøkampen inn i et større perspektiv rundt systemkritikk, ble man mer opptatt av å arbeide innenfor systemet for å oppnå synlige resultater. Zero promoverer eksempelvis karbonfangst – og lagring (CCS) som et ”klimatiltak”. Dette krever ikke bare enorme investeringer som potensielt fortrenger andre fornybare energikilder, det forlenger og legitimerer også karbonsamfunnet. Elektrifisering av bilparken er et annet eksempel. Selvsagt er det vel og bra at man slik reduserer lokale utslipp, de færreste tar innover seg er imidlertid at nye biler også skal produseres, og at livsløpsanalyser viser at en bil skal brukes i mange år før det er miljømessig forsvarlig å produsere en ny. Det generelle inntrykket er altså en grenseløs tro på ny klimateknologi, og et tilsvarende totalt fravær av ”ikke-bruk”. Hva med strømsparing, konsumkritikk, og alternative måter å organisere samfunnet på? Ved til en hver tid å skyve u-landene foran seg ved å kreve mer økonomisk vekst på deres vegne, godtar man samtidig at det kun finnes en måte å organisere verden på; med andre ord mer av det samme. En slik fremtid vil uansett teknologi neppe bli særlig klimavennlig.
Samtidig som Zero altså har en ”top-down”-tilnærming til klimaproblemet med fokus på teknologi, er årets fokus på konferansen ironisk nok ”enkeltmennesker som gjør en forskjell”. ”Hvordan kan du bli en del av løsningen på verdens klimakatastrofe?”, spør Zero oss. Svaret er neppe at vi ikke skal fly til nok en stor klimakonferanse. Den britiske sosiologen Elisabeth Shove viser hvor naivt det er å tro at folk vil endre sine live bare ved å bli oppfordret til det. Miljøorganisasjonenes rolle burde derfor være å presse politiske myndigheter til å tilrettelegge for at folk enklere kan leve klimavennlige liv, gjennom å sette spørsmålstegn ved hvordan samfunnet er organisert, ikke promovere en teknologisk basert klimapolitikk blottet for systemanalyse. Det greier politikerne fint selv.
At ”store navn” som Jens Stoltenberg, Bob Geldof og Rajendra Pachauri inviteres er ikke i seg selv feil, men det bygger opp under en forståelse av en klimapolitikk der alt skal løses ovenfra, gjennom store ord og mye mediablest. Det er heller ikke feil å si at enkeltmennesket kan gjøre en forskjell. Det er måten det fremstilles på. Problemet med alle disse såkalt ”gjennomførbare tiltakene” er at de gir et inntrykk av at man er på rett vei med å redusere klimagassutslippene, noe som på langt nær er tilfelle. Mange, som Zero, vil kanskje si at ved å fokusere på de mulige tiltakene, gjør man i hvert fall noe. Feilen med en slik forståelse er at den ikke kommuniserer at klimautfordringen umulig kan løses uten en grunnleggende systemdebatt. Som den franske antivekst-bevegelsens slagord lyder: ”Une croissance illimitée dans un monde limité est une absurdité” (Grenseløs vekst i en begrenset verden er en absurditet). Det er mulig organisasjoner som Zero synes det er morsomt å være i sentrum, fly verden rundt og forkynne et populært budskap om at vi kan leve som før, bare vi får i stand litt vidunderteknologi. Et slikt budskap blir imidlertid ikke noe sannere av den grunn.