Fattige land kan ikke utvikle seg uten energi. Behovet vokser i et eksplosivt tempo.

Even Kvelland skriver engasjerende i Dagsavisen 18. januar om Sør-Sudan og norsk støtte. Han advarer mot ensidig satsing på olje og foreslår: «Solheims neste initiativ bør kanskje bli Vannkraft for utvikling?»

Kvelland har gode poenger. Norge ønsker å bidra til varig økonomisk vekst i afrikanske land. Med programmet som heter Olje for utvikling hjelper vi Sør-Sudan og mange andre fattige land med å omsette oljeinntekter til velstand for folket. Men vi bruker også mye bistandspenger til utvikling av landenes utømmelige energikilder: vann, sol, vind og jordvarme. Målet er mindre fattigdom uten at landene blir avhengige av energi som skader miljøet og klimaet. Oppgaven er formidabel. I dag lever mer enn 1,3 milliarder mennesker i verden uten strøm. Det tilsvarer hele Kinas befolkning. Dobbelt så mange bruker lite effektive og forurensende ovner. Dette er urovekkende tall når vi vet at 60 prosent av klimagassene kommer fra energi.

Verdens utfordringer med fattigdom og klima kan bare løses gjennom mer fornybar og effektiv energi. Vi lanserte derfor Norges energi- og klimainitiativ i fjor. Dette er en internasjonal satsing som skal sørge for fornybar energi til flere fattige og begrense klimautslipp i fattige land. Totalt vil Norge bidra med 1,8 milliarder kroner i år. Men våre bistandspenger er ikke nok. Vi samarbeider derfor med FN og mange andre land og legger også til rette for private investeringer.

I Sør-Sudan er mangelen på pålitelig strøm et stort hinder for utvikling og økonomisk vekst. Det skaper også mindre stabilitet. Som Kvelland skriver er det store muligheter for vannkraft i den nye staten. Norfund og andre vurderer å bygge et vannkraftverk i Fula Rapids, nær grensen til Uganda. Norfund er statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland. Vannkraftverket vil erstatte dyr og forurensende energi fra dieselgeneratorer. Samtidig blir dette en sikker strømkilde som trengs for økonomisk vekst og mer stabilitet. Dette er vannkraft for utvikling i praksis.

Farlig avfall hører selvsagt ikke hjemme i naturen, og vi gjør alt for å hindre at slikt avfall kommer på avveie. Dette blir et sentralt tema i den kommende stortingsmeldingen om avfall.

Daglig leder i RENAS, Gunnar Murvold, skriver i Dagsavisen (9/1) om håndhevingen av avfallsreglene i Norge. Hans hovedpoeng er at altfor mye farlig avfall er på avveie og at dette må behandles i stortingsmeldingen. Han etterlyser også strengere reaksjoner mot dem som bryter reglene. 

Statistikken viser at rundt 90.000 tonn farlig avfall er på avveie i Norge. Heldigvis betyr ikke dette at alt dette avfallet flyter rundt i naturen. Dette er avfall som ikke er levert inn til godkjent mottak, men vi tror at en stor del følger den vanlige avfallsstrømmen, og dermed blir håndtert. Det er også sånn at vi stadig oppdager nye typer avfall som faller inn under definisjonen farlig avfall. Det bidrar til at andelen farlig avfall på avveie lett vil kunne øke i stedet for å minske.

Vi har et detaljert regelverk om hvilke plikter aktørene i bransjen har. De som ikke gjør som de skal, kan få bøter eller pålegg. Vi har en effektiv miljøforvaltning (Klima- og forurensningsdirektoratet, fylkesmennene og kommunene) som sørger for oppfølging og tilsyn.

De seneste årene har miljøforvaltningen fulgt avfallsbransjen tettere enn før, og ført tilsyn med hele avfallskjeden helt fram til behandlingsanlegg. Klima- og forurensningsdirektoratet slår hardt ned på alvorlige regelbrudd. Jeg mener også at veiledning i miljøspørsmål er viktig og nødvendig, ikke minst for å heve kompetansen både hos aktører i avfallsbransjen og hos kommuner. Men veiledning alene er selvsagt ikke nok. Aktører som gjentatte ganger bryter loven får klar beskjed om at dette ikke er akseptabelt gjennom bøter, anmeldelser og eventuelt tilbaketrekking av tillatelser.

Jeg er alltid åpen for å se på hvordan vi kan gjøre systemet bedre. I den kommende stortingsmeldingen om avfallspolitikken vil vi se på håndheving av regelverket, og også belyse behovet for mulige forbedringstiltak. Jeg er glad for at avfallsbransjen engasjerer seg i den kommende stortingsmeldingen om avfallspolitikken. Jeg imøteser en videre konstruktiv dialog om alle sider av avfallspolitikken som det er relevant å se på.

Det er nok lettere å kose seg hvis du vet hva du skal spise i morgen, og er trygg på at ungene dine får en utdanning og ikke dør tidlig. Derfor koser vi oss kanskje mer i Norge enn i Somalia?

Kos er en særnorsk ting, raljerer Nina Witoszek i Dagsavisen (4/1). Ja vel? Mitt inntrykk fra reiser til mange deler av verden er heller at ønsket om å hygge seg deles av de fleste. Men det er nok lettere å kose seg hvis du vet hva du skal spise i morgen, og er trygg på at ungene dine får en utdanning og ikke dør tidlig. Derfor koser vi oss kanskje mer i Norge enn i Somalia?

Mangel på strøm er et av de største hindrene for utvikling i fattige land. Norge har tatt initiativ til en stor satsing for å skaffe mer energi til fattige, samtidig som vi tar hensyn til klimaet. Kanskje er det viktigere å spørre om vi kan gjøre mer for å skaffe alle mennesker elektrisitet enn om vi koser oss for mye over stearinlysene?

Nina Witoszek langer ut mot de fleste i sin kronikk; forskere, medier og departementer. Hun mener regjeringsansatte og politikere ikke tar seg tid til å lese forskning. Dette er en meningsløs undervurdering av vårt dyktige embetsverk, som hun åpenbart ikke kjenner. I all beskjedenhet stiller nok også både Jonas Gahr Støre og jeg i flere debatter og samtaler med forskere enn de fleste politikere i verden. I media. På universiteter og høyskoler.

Når vi av og til sier nei, hender det at årsaken er at vi ikke synes rapporter er av tilstrekkelig kvalitet. Forskning er ekstremt viktig som grunnlag for politikk. Men like lite som all politikk er god, holder all forskning mål.

Utvikling og bistand handler om alt annet enn kos. I denne bransjen er hverdagen preget av kamp. Kamp mot fattigdom, urettferdighet, maktmisbruk, korrupsjon, livsfarlige sykdommer, klima­­endringer og mye mer. Det krever seriøst og alvorlig arbeid å ta disse kampene.
Witoszek har rett og slett ikke fulgt med på de store endringene den rødgrønne regjeringen har gjort i norsk utviklingspolitikk – fra veldedighet til kamp og politikk.

Witoszek trekker fram saken der bistandspenger ble misbrukt i Tanzania som eksempel på manglende oppfølging og oppmerksomhet – «like viktig som fjorårets snø». Sannheten er stikk motsatt. Saken har fått stor oppmerksomhet både i Norge og Tanzania. Penger er blitt tilbakebetalt, og saken har ført til flere konkrete tiltak som styrker kampen mot korrupsjon og annet penge­­misbruk. Norge har verdens strengeste tiltak mot korrupsjon. Men en seriøs forsker som Witoszek kan ikke gjenta løse avispåstander i forskningens navn. Da blir forskeren synser.

Det finnes få enkle løsninger i arbeidet med utvikling og fred. Bare langvarig innsats og godt samarbeid mellom verdens land fører fram til synlige resultater. Utviklingslandenes egen politikk er viktigst. Selvsagt trenger vi dyktige forskere, norske og internasjonale. De hjelper oss å forstå verden. De hjelper oss å få fram politikk som virker.

Stolthet preger nå folk i Myanmar. Det har skjedd endringer og også Aung San Suu Kyi tror nå på demokrati i landet.

Nå er det ett år siden fredsprisvinner Aung San Suu Kyi slapp ut av husarrest. Det mest slående inntrykket i Myanmar er stoltheten. Stolte generaler med tiår i hæren som nå vil ha demokrati. Stolte journalister som kan stille kritiske spørsmål og ikke minst kan snakke om Suu Kyi med innlevelse. Stolte folk i gatene som føler at Myanmar går gjennom en fantastisk historisk endring.

Også Aung San Suu Kyi forteller om de store endringene. I huset ved innsjøen i Yangon møter hun meg og sier hun har tillit til presidenten. De siste årene har hjemmet vært hennes fengsel. Nå tror hun på demokrati.

Utenfor Myanmars dørstokk mangler det ikke på kynikere som spør om landets forandringer er store nok eller går raskt nok. Men landets egne innbyggere er ikke i tvil. Dette er endringer som de har drømt om. Ingen hadde trodd endringene skulle komme så raskt.

Industriminister U Soe Thein var 41 år i marinen, og ble til slutt admiral og øverstkommanderende. Han forteller at mens det tok Sør-Korea 15 år å skape demokrati, så løper Myanmar mot demokrati. Til spørsmålet om hvorfor noen som har vært i hæren stort sett hele sitt liv nå vil innføre demokrati, svarer han kort og enkelt at det er det riktige å gjøre.

Hva er det som har skjedd? Jeg tror generalene har sett hvor langt Myanmar ligger bak nabolandene Kina og Thailand. For noen tiår siden var Myanmar rikere enn Kina per innbygger. I dag er gjennomsnittsinntekten i Kina seks ganger høyere. Skal folk på landsbygda komme seg ut av fattigdommen må de åpne landet. Det har skjedd mer i Myanmar de siste få månedene enn de siste tjue årene.

Mange politiske fanger er satt fri, og myndighetene sier at de vil slippe fri alle som er fengslet for sine meninger. I landets nasjonalforsamling diskuteres det, og vanskelige spørsmål stilles ministrene. Alt tyder også på at Aung San Suu Kyis parti vil stille til suppleringsvalg seinere i høst.

Det er nye vinder som blåser over landet. I den største byen, Yangon, møter vi Saigara. Han slapp ut fra fengselet for få uker siden, og er berømt over hele Myanmar som en av landets store komikere og artister. Saigara har bevist at humor er et av de farligste våpen i politikken. Han forteller at måten han overlevde mer enn ti år i fengsel på var å lage vitser om myndighetene. Humøret holdt ham oppe, selv når han ble gravd ned til halsen mens biler kjørte over ham for å skremme ham til å fordømme demokratibevegelsen. Saigara forteller stolt at nå skal han og Suu Kyi arrangere kortfilmfestival uten sensur.

Hvis man velger å lete etter ting som ikke er gjennomført, er det selvsagt mye å ta av. Det er fortsatt politiske fanger i Myanmar. De etniske konfliktene er ikke løst. Og selv om demokratiske institusjoner er opprettet er det en lang vei å gå til et varig, stabilt demokrati. Men spørsmålet er om vi bør vektlegge det som ennå ikke er gjort, eller om vi kan inspirere til videre handling. Myanmar er et land med fantastiske muligheter hvis det nå går inn i en periode med økonomisk og sosial framgang.

Myanmar er en miljøkjempe med en av Asias største regnskoger, og med et naturmangfold som få andre land har. De har alt fra store skoger til snødekte fjell og deltaområder til milevis med sandstrender klare for turister. Folket er varmt og vennlig, men mangler kapasitet og utdanning etter mange år med diktatur. Naturressursene er enorme. Landet har gass, og kan bli en av verdens store riseksportører.

President Thein Sein tar imot oss i sitt storslåtte palass. Jeg møter ham med forventninger etter Suu Kyis lovord. Industriministeren forteller presidenten entusiastisk om Norges rikdom fra olje og gass, om vår familiepolitikk, og velferdsstaten.

Presidenten ønsker samarbeid. Han vektlegger miljø, og nevner opprensking av elva Irrawaddy som er en livslinje for landet. Kan Norge hjelpe til å ta vare på økosystemene i de store innsjøene som landet lever av? Presidenten vil ha støtte til fornuftig og miljøskånsom vannkraft, og teknologi for olje og gass. Han ønsker norske turister og investeringer velkommen, og vil gjerne ha norsk hjelp til å bygge et demokratisk statssystem.

Han er opptatt av at omverdenen skal se forandringene og gradvis fjerne sanksjonene. Jeg forteller ham at han ikke må være for utålmodig. Det har vist seg at det er lettere for Vesten å innføre sanksjoner enn å avvikle dem. Men samtidig legger jeg også vekt på at utenriksminister Jonas Gahr Støre og andre norske ledere vil argumentere overfor USA, EU og andre for en gradvis reduksjon i sanksjonene som svar på positive skritt fra deres side.

Selvsagt kan nesten alt gå galt i et land hvor nesten ingen har praktisert eller vet hva demokrati er. Selvsagt kan det gå galt i et av Asias fattigste land. Selvsagt kan det gå galt i et land hvor det militære inntil for få måneder siden dominerte alle sider av samfunnet.

Men det er ikke det viktigste spørsmålet. Det egentlige spørsmålet er om vi har råd til å sitte og vente? Alle vi møter i Myanmar føler at de akkurat nå skaper historie dag for dag. Bør vi ikke hjelpe og være positive, heller enn å vente på noe som kan gå galt? Forbrytelsen vil ikke være å håpe på og støtte opp om denne forandringen. Forbrytelsen vil være ikke å gi den hjelpen de ber om.

Det kan gå tjue år til neste gang. Aung San Suu Kyi ba om mye av den samme hjelpen som den nye regjeringen ber om nå. De vil ha norsk støtte til helse, til utdanning, til miljøtiltak. Og de vil ha det nå. Bare på den måten kan de vise folket at demokrati ikke bare er en god styreform, men faktisk gjør livet bedre for folk flest. Vi bør gi dem det de ber om.

Mennesker har til alle tider utfordret naturens grenser.

Klimaendringene er vår tids største utfordring. Det viktigste vi kan gjøre, er å redusere utslippene av klimagasser slik at vi bremser den globale oppvarmingen. Samtidig må vi tilpasse oss klimaendringene, blant annet gjennom tiltak mot flom og tørke. Vi må hjelpe fattige land som blir hardest rammet av klimaendringer og har dårligst forutsetninger for å håndtere dem.

I tillegg blir det gjort forsøk med å påvirke omgivelsene, for eksempel ved å øke refleksjonen fra jordoverflaten slik at den lagrer mindre varme. Vi kan etter min mening ikke avvise alle slike forsøk.

Andrew P. Kroglund i Utviklingsfondet utfordret meg i Dagsavisen mandag 19. september. Han viser til at FNs klimapanel også skal se på såkalt klimamanipulering i neste hovedrapport. Kroglund spør hva som er Norges syn på det som kalles geoteknisk ingeniørvirksomhet for å stoppe klimaendringene.

Mennesker har til alle tider utfordret naturens grenser. Vi utforsker og påvirker gener, vi har kommet oss ut i verdensrommet, og vi har fått internettrevolusjonen. Denne utviklingen har både positive og negative sider.

Jeg mener vi ikke på prinsipielt grunnlag kan avvise tekniske tiltak for å begrense klimaendringene. Men mange av ideene er vidløftige, og noen kan ha store skadevirkninger. Det finnes nok av eksempler på hvordan menneskers påvirkning av naturen har vært direkte skadelig, for eksempel introduksjonen av arter fra Europa til Australia. Vår holdning må her som ellers være basert på vitenskap. Vi må følge føre var-prinsippet og ikke foreta oss noe som vi ikke har rimelig kunnskap om konsekvensene av.

Klimapanelets vitenskap ligger til grunn for vår vurdering av klimatrusselen. Mens verdens utslipp av klimagasser øker, har det vokst fram en rik forskningsflora. FNs klimapanel skal sammenfatte denne forskningen og bringe resultatene fram for myndigheter og politikere. FNs klimapanel må stå fritt til å vurdere hvilken forskning som er interessant.

U-landene er premissleverandører for utviklingen i kommune-Norge.

Noen oppfatter bistand som et overskuddsfenomen, der ”vi” i de vestlige landene framstår som rike, velmenende givere og ”de” er fattige og takknemlige mottakere. Andre igjen ser på bistanden som et svar på den vestlige verdens dårlige samvittighet for kolonitidens utbytting og slavehandel – den hvite manns byrde. Begge begrunnelser kan kanskje ha noe for seg, men de representerer ikke et særlig sunt og likeverdig forhold mellom landene i nord og sør.

Med globaliseringen blir skillet mellom ”oss” og ”dem” gradvis visket bort. Det er stadig tydeligere at vi alle er i samme båt. Lokale utfordringer skyldes ofte noe som skjer på en helt annen kant av verden. Utviklingspolitikken bygger etterhvert i større grad på et felles ønske om å løse felles problemer. Da skjer det også noe med maktbalansen i verden. U-landene er ikke bare takknemlige mottakere av hjelpen, de er premissleverandører for utviklingen i kommune-Norge. Her er tre eksempler på det:

• Norsk helsevesen gjorde en kjempeinnsats for å begrense spredningen av svineinfluensaen. Tidligere har beredskapen vært høy for å stanse både fugleinfluensa og SARS. Disse epidemiene har lagt beslag på store ressurser i kommunene. Felles for disse sykdommene er at de spredte seg fra land som hadde et langt dårligere helsesystem enn vårt. Verdenssamfunnets innsats for å styrke helsetjenestene i fattige land har som hovedmål å gi bedre helse til de som lever der. Men det bidrar også til å oppdage – og stanse -slike smittsomme sykdommer tidlig, noe som i sin tur kan spare oss for store utgifter og bidra til redusert belastningen på vårt helsevesen.

• Det er selvsagt viktig med en god nasjonal og lokal narkotika-politikk for å unngå at for mange liv blir ødelagt av narko-helvete. Men vi vet at 95 prosent av heroinen på gata i Oslo kommer fra Afghanistan. Vår store innsats, både militært og sivilt, i Afghanistan har som mål å skape et tryggere samfunn for afghanerne, og i neste omgang for hele regionen og resten av verden. Samtidig vet vi også at et demokratisk Afghanistan, med et landbruk som produserer mat for folket, også vil ha en enorm positiv virkning på narkotikaproblemene i Norge.

• Den siste tiden har vi sett hva flom kan føre til i Norge. Andre år har det vært skogbranner som har hatt dramatiske konsekvenser. Vi vet at med klimaendringene får vi mer ekstremvær i tiden som kommer. I alle kommuner planlegges det nå for et endret klima – reguleringsplaner må gjøres om for å ta hensyn til flom- og skredfare og veier må bygges med en høyere standard. Alt dette koster mye ekstra penger. Men det er likevel bare småtterier sammenliknet med konsekvensene som klimaendringene har i de fattigste landene. For å begrense omfanget av klimaendringene er det viktig at de landene som nå setter igang en stor kraftutbygging får muligheten til å velge energikilder som ikke slipper ut klimagasser. Fornybar energi som vann, sol og vind kan gi den etterlengtede kraften, uten at vårt felles klima blir ødelagt. Også den store norske satsingen på å bevare regnskogen handler om å skape bedre forhold for menneskene som lever der, samtidig som det bidrar til å redusere klimaendringene.

Noen mener at det er galt å bruke bistanden til noe som også er bra for vår felles utvikling. Jeg tror ikke det. Tvert i mot. Jeg tror det er veldig nyttig å ha to tanker i hodet samtidig. Alt henger sammen med alt. Det betyr noe for Kari i Ålen om Sianwazi i Zambia får strøm fra det lokale vannkraftverket, slik at hun slipper å bruke parafin til å lage mat på en dårlig ovn. Og det betyr noe for selvrespekten til Sianwazi at hun ikke bare er en passiv mottaker av bistand – men en del av løsningen på våre felles globale problemer. Eller for å si det med aboriginerkvinnen som skrev dette diktet:

"Ifyou have come to help me

you can go home again.
But if you see my struggle

as part of your own survival,
then (perhaps) we can work together."

Uten regnskogen kan vi ikke vinne klimakampen.

I Dagsavisen (9/6) gir NASA-forsker James E. Hansen inntrykk av at regnskogsatsingen er et ubetydelig klimatiltak, og i hovedsak handler om å plante trær. Han kunne ikke ta mer feil. De globale klimagassutslippene fra avskoging og skogforringelse utgjør ifølge FNs klimapanel 17,4 prosent av de totale globale utslippene. Regnskogbevaring er et av de raskeste, enkleste og mest kostnadseffektive klimatiltakene vi kan gjennomføre. Ved å redusere avskoging i utviklingsland, kan verden oppnå inntil 30 prosent av utslippskuttene som trengs innen 2020.

Det betyr ikke at regnskogsbevaring i seg selv er nok til å vinne klimakampen. Det må bli dyrere å slippe ut CO2. En høyere pris på utslipp vil gjøre klimatiltak mer lønnsomme. Det er nødvendig når verden i tiårene framover skal fase ut fossil energi. Regjeringen legger fram nye klimavirkemidler for å redusere nasjonale utslipp i klimameldingen som legges fram til høsten.

Brasil og Indonesia sto i 2005 for halvparten av utslippene fra avskoging, og er to av Norges viktigste samarbeidspartnere i regnskogsatsingen. På sju år har Brasil redusert sin avskoging med nesten 70 prosent. Ifølge forskerne i Union of Concerned Scientists tilsvarer dette utslippskutt på om lag 870 millioner tonn CO2 årlig. Til sammenligning er Norges årlige utslipp omtrent 50 millioner tonn. Brasils resultat er oppsiktsvekkende, og antakelig det største enkeltstående klimatiltaket noe land har gjennomført.

Potensialet for utslippskutt i Indonesia er også enormt. Indonesia har i dag verdens tredje største utslipp av klimagasser. Nesten 80 prosent av utslippene kommer fra ødeleggelse av regnskog og torvmyrer.

Vi trenger mange virkemidler for å vinne klimakampen, men Norge kan ikke vinne kampen alene. Vi trenger en ambisiøs, global klimaavtale. Vi trenger ambisiøse nasjonale utslippsmål. Og vi trenger regnskogen.

Det blir for enkelt å si at Norge må kutte budsjettstøtten til Uganda.

Uganda er en av Afrikas store utviklingssuksesser. Barn går på skolen. Det er økonomisk vekst. Det har vært fred i mesteparten av landet i et par tiår. Men president Yoweri Museveni er likevel gjenvalgt for fem nye år etter å ha ledet landet i 25 år. Politiet har møtt den siste tids demonstrasjoner med stor brutalitet.

Det er grunn til å spørre hvordan Norge kan påvirke landet. Eirik Jarl Trondsen og Tore Westberg skriver i Dagsavisen (9/5) at Norge bør kutte budsjettstøtten. Det er et enkelt forslag. Vi har allerede bestemt å samarbeide med Uganda på andre måter. Et vanskeligere spørsmål er hvordan vi kan bidra til økonomisk utvikling, stabilitet og demokrati.

På 80-tallet besøkte jeg Uganda flere ganger. Enhver som hadde et gevær kunne stjele det han ville. Eller voldta de kvinnene han ville. Lovløshet preget landet. Mange ugandere setter derfor ekstra pris på stabilitet og sikkerhet.

Store demonstrasjoner har ført til mer demokrati i Midtøsten og Nord-Afrika. Men det er vanskelig å kopiere. Afrika mangler i stor grad en middelklasse. Middelklassen spilte en sentral rolle for de fredelige demonstrasjonene i Egypt og Tunisia. I landene sør for Sahara er etnisitet det grunnleggende spørsmålet i politikken. Flere statsledere har blitt despoter med etnisk kamp som sitt viktigste våpen. Både Elfenbenskysten og Kenya er eksempler på det.

Jeg besøkte Uganda på nytt forrige uke. Jeg sa klart fra at vold mot fredelige demonstranter er fullstendig uakseptabelt. Verden forventer at regjeringen sikrer stabilitet på en annen måte.

Det finnes ingen fasitsvar. Men økonomisk framgang er det som kan gi ungdom jobb. Museveni må starte en nasjonal dialog med opposisjonen, kirken og ledere av etniske grupper om demokratiske reformer. Engasjement fra Norge og omverdenen er den riktige veien å gå.

Om to måneder går Afrika gjennom en viktig forandring. Da blir det største landet på hele kontinentet delt i to: republikkene Sudan og Sør-Sudan.

Av utviklingsministerne i Norge, Storbritannia og USA, Erik Solheim, Andrew Mitchell og Rajiv Shah.

Delingen kommer som et resultat av folkeavstemningen om selvstyre for det sørlige Sudan, som ble holdt i januar på grunnlag av fredsavtalen fra 2005. Denne gjorde slutt på borgerkrigen, en av Afrikas lengste og blodigste konflikter. Av over 3,8 millioner sørsudanere som gikk til stemmeurnene, stemte nærmere 99 prosent for løsrivelse. Dermed kan sudanerne begynne på et nytt kapittel, med nye muligheter for å legge konfliktene fra fortiden bak seg for godt.

Norge, Storbritannia og USA har vært garantister for fredsavtalen og mangeårige utviklingspartnere med Sudan. Vi støtter etableringen av to levedyktige, fredelige og velfungerende stater som respekterer menneskerettighetene. Vi forplikter oss til å yte bistand til dem som er rammet av konflikt og fattigdom. Sammen skal vi besøke både Khartoum og Juba denne helgen for å understreke disse målene.

Flere sentrale deler av fredsavtalen er ennå ikke oppfylt. Mange uløste problemer gjenstår før delingen mellom nord og sør 9. juli. Blant disse er hvor grensa skal gå, sikkerhetsordninger, spørsmål om statstilhørighet, fordelingen av oljeinntekter og andre verdier, rammene for et framtidig samarbeid mellom nord og sør og status for det omstridte området Abyei. Vi er dypt bekymret over at samtalene om noen av disse kritiske spørsmålene har gått i stå. Vi oppfordrer partene til å treffe de siste, vanskelige beslutningene som er nødvendige for å skape bærekraftig økonomisk, politisk og sikkerhetsmessig samhandling mellom de to framtidige statene.

Sudan og Sør-Sudan blir hverandres viktigste naboer. Gjensidig tillit og respekt for hvert lands sikkerhet og stabilitet er i alle sudaneres interesse. Det må legges til rette for at husdyrnomadene som tradisjonelt har krysset fram og tilbake i grenseområdet mellom nord og sør kan beholde sitt levebrød og sine skikker. En ”myk” grense mellom nord og sør, med gode muligheter for å drive handel og med stor bevegelsesfrihet for innbyggerne, vil være en fordel for alle sudanere. Påstandene om partenes støtte til militsgrupper er alvorlige og bør være gjenstand for uavhengig gransking. Fredsavtalen utelukker væpnede grupper utenom de to partenes etablerte styrker.

Vi vil be begge regjeringer engasjere seg i det internasjonale initiativet mot korrupsjon, Extractive Industries Transparency Initative (EITI). Etterleves prinsippene om bærekraftig økonomisk vekst og offentlig ansvarlighet, vil det bidra til å redusere fattigdommen og øke åpenheten om inntektene fra olje og andre naturressurser. Da blir inntektene brukt til beste for innbyggerne i begge landene. Både nord og sør må dessuten seg mindre avhengige av olje og skaffe seg et mer allsidig næringsgrunnlag. De må øke matvaresikkerheten gjennom jordbruksutvikling og utvide tjenestetilbudet innen helse, utdanning, vann og sanitære tiltak.

Vi må heller ikke glemme Darfur-konflikten. Det er det fortsatt langt igjen til en endelig løsning. I ni år har innbyggerne i Darfur vært rammet av vold, fordrivelse og fattigdom. Denne situasjonen er trist og uakseptabel. Langsiktig stabilitet og utvikling forutsetter en inkluderende og rettferdig fred i Darfur på grunnlag av en politisk løsning der alle grupper og stemmer er representert. Vi vil fortsette å samarbeide intensivt med alle parter for å nå dette målet.

Selv om det å skille ut og etablere en ny stat innebærer store utfordringer, er dette mulighetenes tid for hele Sudan. Stabilitet og samarbeid mellom nord og sør vil være til fordel for alle sudanere. Økt handel og samarbeid mellom nord og sør og med alle Sudans naboer vil bety økonomiske muligheter for de unge. De utgjør over halvparten av Sudans befolkning. Det betyr også muligheter for kvinner og jenter, som hittil ikke har hatt full adgang til utdanning og arbeidslivet.

Vi oppfordrer til fortsatt fullt engasjement fra det internasjonale samfunnets side for å fremme fred og utvikling. Sudan har måttet tåle altfor mye lidelse. Det må ikke på ny bli et konfliktområde. Vi ber innstendig om at regjeringene i nord og sør anstrenger seg ytterligere for å løse de uavklarte spørsmålene før 9. juli, slik at forholdet dem imellom kan få trygt fotfeste. Det blir en viktig oppgave for FN å støtte de to nye statene når fredsavtalen utløper. Vi ser fram til å hjelpe regjeringene og folket i de to landene med å få i stand en utvikling preget av fred og partnerskap som kan gi alle sudanere nytt håp og en lysere framtid.