Det er på tide den norske militære støtten til diktaturer stanser.

Innlegget er skrevet sammen med Himanshu Gulati, formann i Fremskrittspartiets Ungdom, Elisabeth Løland, leder i Kristelig Folkepartis Ungdom, Sandra Borch, leder i Senterungdommen, Andreas Halse, leder i Sosialistisk Ungdom, Sveinung Rotevatn, leder i Unge Venstre og Paul Joakim Sandøy, leder i Unge Høyre.

I dag skal Stortingsmeldingen om eksport av norsk krigsutstyr fra Norge for 2011 behandles. Forrige gang Stortinget behandlet denne årlige meldingen, ble det avslørt at Norge hadde eksportert krigsutstyr til Gaddafi like før Libya-krigen brøt ut. Debatten om diktatoreksporten førte til at Regjeringen stanset all eksport av krigsutstyr til Libya. Det ser dessverre ut til å ha vært et ensomt tiltak. Årets melding viser at eksporten av krigsutstyr til diktaturer fortsetter. Det er på tide den norske militære støtten til diktaturer stanser.

I 2011 solgte Norge krigsutstyr til blant annet Saudi-Arabia, Qatar, Oman, Kuwait og De Forente Arabiske Emirater. Dette er land som har begått mange og grove brudd på menneskerettighetene i en årrekke. De Forente Arabiske Emirater, Qatar og Saudi-Arabia sendte i 2011 soldater til Bahrain for å slå ned på fredelige demonstranter som krevde demokrati. Faren for at det norske krigsutstyret kan brukes eller har blitt brukt til undertrykking er dermed reell.

Fra 2008 til og med 2011 eksporterte Norge krigsutstyr til Saudi-Arabia for over 235 millioner kroner. I Saudi-Arabia er politiske partier og fagforeninger forbudt. Nasjonale valg avholdes ikke, og regimet holder over 30 000 politiske fanger. Innbyggerne har en svært begrenset ytringsfrihet og vold, dødsstraff og tortur brukes som straff. Ved å selge krigsutstyr til Saudi-Arabia, er Norge med på å styrke diktaturets muligheter til å begå slike overgrep. Eksport av krigsutstyr til diktaturer virker også som en støtteerklæring til de samme regimene. Å utruste et diktatur militært er med på å legitimere både regimet og dets handlinger. Norge må stå på side med demokratiforkjemperne, ikke med statene som undertrykker dem.

Det er Stortingets ansvar å ta stilling til den norske eksportpraksisen. Vi oppfordrer derfor stortingspolitikerne til å la 2013 bli året Norge stanset eksporten av krigsutstyr til diktaturer.

I år markerer vi at det er 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Om 100 år feirer vi at kvinner og menn fikk lik lønn for likt arbeid og at de selv kunne bestemme hvem som skulle være hjemme med nyfødt barn. Vi må bare komme dit.

Skrevet av Mari West, Ragnhild Kaski og Eskil Pedersen.

Norge er et av verdens mest likestilte land, vi har 16% flere kvinner i arbeid sammenlignet med andre OECD-land, fødselsraten er en av de høyeste i Europa og vi har verdens mest likestilte regjering der kvinnene er i flertall. Den norske modellen har gjort det mulig for kvinner å delta aktivt i arbeidslivet og selv å få lov til å være ansvarlig for sitt eget liv. Kvinner har i dagens Norge samme juridiske rettigheter og plikter som menn.

Det at man tilfeldigvis blir født som jente betyr ikke at man er dømt til et liv prisgitt menns vilje. Hadde ikke kvinnene organisert seg og kjempe for like rettigheter som menn ville dette aldri vært tilfellet. Vi må aldri glemme at det ikke er en selvfølge at det skal være slik. Vi feirer 8. Mars for hylle de modige kvinnene som gikk før oss, men i motsetning til hva høyresiden ser ut til å tro trenger vi fremdeles 8. Mars også som en kampdag. Harde fakta forteller oss at det fremdeles er et stykke igjen til reell likestilling i Norge.

I snitt tjener kvinner 15% mindre enn menn, 75% av de deltidsansatte er kvinner og Norge har et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i Europa. Spiseforstyrrelser er den vanligste dødsårsaken for unge kvinner, og det forskes langt mindre på typiske kvinnelidelser enn på sykdommer som i hovedsak rammer menn. Vold mot kvinner er utbredt og fremdeles tabu og vanskelig å snakke om. Det regjeringsoppnevnte voldtektsutvalget anslår at det finner sted mellom 8.000 og 16.000 årlige voldtekter i Norge. Langt de fleste er såkalte relasjonsvoldtekter utøvd av menn mot kvinner. Det er ikke reell likestilling. Det vitner om et holdnings- og normproblem når så mange menn er i stand til å gjennomføre en voldtekt, det bør fortelle oss noe om at vi har omfattende samfunnsproblem som må tas tak i.

Det at vi har blitt vant til en hverdag uten reell likestilling betyr ikke at vi trenger å akseptere at det skal være sånn. Kvinnebevegelsen har vist oss vei, samfunnet kan endres! Når du vet svaret er det enkelt å velge rett. Historien har vist oss hva som virker. Kvotering er et middel som har gitt kvinner mulighet til å vise at de mestrer å inneha posisjoner som tidligere var forbeholdt menn, barnehageutbygging den rødgrønne regjeringen har gjennomført, og å inkludere far i svangerskapspermisjonen har ført til at flere kvinner har kunnet delta aktivt i arbeidslivet og samfunnet. Derfor må vi i tillegg til å drive kvinnekampen videre verne om rettighetene som allerede er oppnådd.

26. Februar kunne klassekampen fortelle at unge høyre mener likestillingskampen er over, med sine paroleforslag til 8.mars-toget i Oslo uttrykker de at de vil avskaffe kvotering og ha flere deltidsarbeidene kvinner. Unge Høyre viser her sitt sanne ansikt som et konservativt parti som gjerne vil gå baklengs inn i fremtiden.

Unge Høyre mener det er i andre land kvinnekampen nå skal kjempes, og at vi har kommet i mål i Norge. Det at andre land er mindre likestilt enn oss er ikke et argument for at kampen er over her hjemme. Unge Høyre ser også ut til å glemme at som en del av en mer og mer globalisert verden må Norge også forholde seg til problemer knyttet til en jevnt over lite likestilt verden. Trafficking og problemer med å integrere minoritetskvinner i politikk og arbeid er eksempler på dette. Venstresiden eier ikke 8. Mars, men Unge Høyre glemmer at de borgerlige hele veien konsekvent har jobbet imot likestilling.

For å drive likestillingen videre er det viktig at vi husker på at likestilling ikke kommer av seg selv, nordmenn er ikke genetisk mer for likestilling enn andre land. Likestilling må kjempes frem gjennom politiske vedtak, og noen må drive frem disse vedtakene. 8. mars er fremdeles en kampdag, et rettferdig og likestilt samfunn oppstår ikke av seg selv med mindre vi kjemper målbevisst for det!

Likestilling mellom kvinner og menn er med på å gi alle reell frihet uavhengig av kjønn, og er med på å bygge opp et bærekraftig velferdssamfunn som tåler fremtidens utfordringer med en aldrende befolkning. Å doble kontantstøtten helt frem til barnet når skolealder slik Spydeberg kommune vedtok er et eksempel på noe som virker motsatt. Å jobbe for at flere kvinner skal bli sittende fast i deltidsfella, slik Unge Høyre vil, virker motsatt. Å stramme inn abortloven slik høyre vil virke motsatt. At politikere i dag jobber for at kvinner skal ut av arbeidslivet viser oss med tydelighet at 8.mars langt ifra er ferdig med å utspille sin rolle som kampdag.

Et samfunn som ikke greier å bruke «ungdommens krefter», er et samfunn som ikke forvalter sine viktigste ressurser på en god måte.

Innlegget er skrevet sammen med Anette Trettebergstuen, arbeidslivspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet.

«Du kan ikke spare på ungdommens krefter og ha dem til senere år.

Men bruker du dem, skal du kjenne de vokser evindelig, vår etter vår.» skrev arbeiderlyrikeren Arne Paasche Aasen i diktet «Din ungdom».

Et samfunn som ikke greier å bruke «ungdommens krefter», er et samfunn som ikke forvalter sine viktigste ressurser på en god måte.

Arbeiderpartiet har alltid satset på ungdom. Nå tar vi et nytt løft og setter av 30 millioner i budsjettet for 2013. Dette Ungdomsløftet skal sikre rask og god oppfølging av ungdom i alderen 20-24 år som kommer til Nav og trenger hjelp for å få seg jobb. De skal få hjelp ut fra sin situasjon og innen en måned skal de ha en aktivitetsplan som viser veien til arbeid.

De unge har en plikt til å gjøre sitt for å sikre seg arbeid. Samtidig skal de som trenger hjelp, få det. Dette er «gjør din plikt og krev din rett» i praksis.

For noen vil veien være lang. De vil trenge både rusbehandling og utdannelse. For andre holder det med opplæring i søknadsskriving og noen motiverende samtaler.

Det viktigste er å sørge for at så få ungdommer som mulig kommer til Nav. Selv om denne innsatsen stadig får bedre resultat vil noen fortsatt trenge hjelp. Noen mestrer ikke skolen, noen har blitt arbeidsledige og andre har en helse som gjør det vanskelig for dem å få seg jobb. Uansett årsak, er målet det samme: Å hjelpe dem til å komme seg inn i utdanning eller jobb så raskt som overhodet mulig. Og det er det vi gjør nå.

Det er vanskelig for hele familien når 20-åringen blir gående tiltaksløs. Alle blir påvirket hvis sønnen spiller spill hele natta eller ender opp i verre ting som kriminalitet og rus. Ungdomsledigheten i Norge er riktignok lavest i Europa, men like fullt er den et samfunnsproblem som trenger fellesskapsløsninger.

Den første ungdomsgarantien innførte Gro Harlem Brundtland på åttitallet. Den fungerte, og ledigheten gikk ned. Allikevel fjernet den Høyre-dominerte Bondevik-regjeringen ordningen.

For oss er det å føre en aktiv arbeidsmarkedspolitikk for å holde utsatte grupper i arbeid en viktig verdi. Derfor gjeninnførte vi garantien da vi tok over. Når vi nå styrker den ytterligere, er det nok et bevis på at det har noe å si hvem som styrer landet

Vi vet at tillit mellom ungdom og veileder, sammen med tilpassede aktiviteter, er nøkkelen til suksess. Derfor skal ungdom få en kontaktperson som har tid til å bli kjent med dem og gi god veiledning. Derfor sier vi nei til Høyre og Frp sine forslag om mindre individuell tilpasning og mer statlig styring. Deres løsninger vil frata veilederne som faktisk møter ungdommen, mulighet til å gjøre individuelle vurderinger og skreddersy gode planer.

Aasen avslutter «Din ungdom» med: «Nå roper en verden: Vi trenger ditt hjerte, din evne, ditt brennende sinn! Og fikk du din ungdom til odel og eie, så bruk den! Sett kreftene inn!»

For oss er det ikke aktuelt å gi opp. «Alle skal med» er mer enn et slagord for Arbeiderpartiet. Så lenge det er ungdom som trenger hjelp, setter vi kreftene inn.

22. juli: Dette spørsmålet har vi alle stilt oss selv mange ganger siden terrorangrepet den 22. juli i fjor sommer.

22. juli-kommisjonens rapport som kom mandag var veldig tydelig på at beredskapen i Norge ikke fungerte godt nok. Det er en ærlig og grundig rapport, som skaper uro, men også tro på at vi kan ta læring og forbedre det som ikke fungerte den dagen.

På tross av rapportens beskrivelser av alt som feilet, endrer ikke vårt svar seg på spørsmålet om hva slags samfunn Norge bør være. Vi lovte hverandre etter angrepet den 22. juli i fjor at vi skulle svare med mer åpenhet, mer demokrati, men ikke naivitet. Det var et riktig svar den gangen, og bør også være en rettesnor i dag. Mange land som har blitt rammet av terrorangrep har reagert ved å vedta forhastede lover og innskrenke borgernes rettigheter. Den fellen gikk ikke Norge i. Det må vi heller ikke gjøre nå som kommisjonsrapporten er kommet.

Selv om vi må akseptere at Kongen ikke lenger kan kjøre trikken alene, ønsker vi at Norge fortsatt skal være det gjenkjennelige åpne demokratiske samfunnet vi har hatt. Det er viktig også fordi det er gjennom åpenhet og demokrati at ekstremisme og terrorismen har dårligst vekstvilkår. Åpne samfunn skaper tillit mellom borgerne, og tillit mellom borgerne og myndighetene. Det tillitsfulle samfunnet verner mot mistroen og hatet. Åpne samfunn kan også hindre at det danner seg isolerte grupperinger og parallellsamfunn. Forskning viser at når individer begynner å se på seg selv kun som medlemmer av en bestemt gruppe, ikke som en del av storsamfunnet, forsvinner også tilhørigheten og tilliten til samfunnet. Det er en stor utfordring at slik tilhørighet i grupper i dag kan skapes på internett.

Et tredje poeng her er at de som isolerer seg, gjerne har mistet troen på framtida og troen på det demokratiske samfunnet de er en del av. Vi ser i dag hvordan økonomisk ustabilitet og arbeidsledighet fører til økt radikalisering av samfunnet. Vi skal ikke lenger enn til Sverige for å finne at 1 av 4 unge er arbeidsledige, i Spania og Hellas står 1 av 2 uten arbeid. Den utryggheten dette skaper gjør at mange mister troen på politikken, troen på framtida. Dette fører til en økt radikalisering. Blant annet Hellas og Ungarn har valgt inn høyreradikale og totalitære politiske partier i sine nasjonalforsamlinger.

Et økonomisk stabilt samfunn er et trygt samfunn, og historien har vist at den viktigste kampen mot radikalisering og terrorisme er kampen mot fattigdom. Dette må ikke glemmes når Norge skal håndtere tida etter 22. juli. Kommisjonen skriver i rapporten at myndighetene forsto på et intellektuelt plan at det var fare for terror, og at sikkerhetstiltak måtte iverksettes, men at man ikke hadde fått en dypere erkjennelse av denne risikoen. Sikkerhetsrisikoen ble ikke tatt tilstrekkelig på alvor, man opplevde ikke risikoen som reell.

Det hadde ikke vært terrorangrep i Norge i moderne tid. Det var nok ubegripelig for de fleste av oss at noen ville bruke vold mot sivile for å nå fram med et budskap. Vi var for naive. Det er veldig vondt for oss å lese i rapporten hvordan denne manglende erkjennelsen av risiko innebar at vi ikke var rustet for angrepet. At det var manglende opplæring, rutiner, og sikring - at politiet kunne ha vært på Utøya tidligere. Det er ikke snakk om tall og statistikker. Det var ungdom på sommerleir. Det var mennesker. Det var våre venner.

Etter at rapporten kom er det særlig to sterke ønsker jeg har: Hurtighet og endringsvilje. Vi må raskt sette vår beredskap i bedre stand. Alle som rammes av kritikk i rapporten må være ydmyke og endringsvillige. Sikkerhetstiltak må iverksettes hurtig, men her må vi finne balansen mellom tillitsfull åpenhet og naivitet ved valg av sikkerhetstiltak. Jeg mener det går an å ha en pragmatisk tilnærming til dette. Det går an å oppnå økt og nødvendig sikkerhet, uten at det går på bekostning av det åpne samfunnet. Et eksempel er stengningen av veien ved Utenriksdepartementet. Det er et tiltak som øker sikkerheten, uten at departementet framstår som et utilgjengelig fort. Det gjør ikke Norge mindre åpent.

Et annet tiltak som kommisjonen foreslår er å forby halvautomatiske våpen. Dette mener jeg er et veldig godt tiltak, som raskt bør settes i verk. Det er imidlertid ikke nok å vedta et forbud. Våpenregistreringen i Norge er mangelfull, med et stort antall våpen på avveie. Hele kontrollen med våpen bør gjennomgås. På den annen side må vi minne hverandre på å ikke gå for langt i vår iver etter å oppnå økt trygghet. Politiet bør ikke generelt bevæpnes, tøffere forhørsmetoder må ikke tillates, og offentlige bygninger bør ikke bli seende ut som den amerikanske ambassaden i Oslo, med stålgrå gjerder, og tungt bevæpnet personell rundt hele kvartalet. Da blir ikke lenger samfunnet åpent, slik vi ønsker.

Kommisjonen har dessverre ikke brukt mye tid på et veldig viktig tema. Bare to av 480 sider omhandler høyreekstremisme. Det er synd, og det er en svakhet ved rapporten. Det forklares innledningsvis at det skyldes tid, men at det «ville fortjene mer oppmerksomhet.» Vi savner en grundig kartlegging av det høyreekstreme miljøet i Norge. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at vi ennå ikke har villet erkjenne, eller i det minste grundig undersøke, hvilken risiko høyreekstreme miljøer utgjør. Jeg frykter at samfunnet, og kommisjonen, går i samme felle som de selv advarer mot. Vi forstår på et intellektuelt plan at høyreekstremisme utgjør en risiko, at det er noe vi bør håndtere. Men vi vil ikke erkjenne det på et dypere plan.

Hvorfor vet jeg ikke. Det kan henge sammen med den historiske nærheten til andre verdenskrig. At man ikke kan tro at noen kan ha sympati med nazismen. Kanskje er det fordi faren er skjult blant våre egne rekker, og det er lettere å akseptere en fare som kommer utenfra, eksempelvis fra islam. Det kan også hende jeg tar feil, og at risikoen fra høyreekstreme miljøer ikke er så høy. Men så lenge det ikke har vært grundig kartlagt, lever vi med usikkerheten. 22. juli ble hele landet rystet av terror. Min organisasjon ble forsøkt utryddet. Vi må vite mest mulig om det som skjedde, og det som ikke fungerte den mørke fredagen. Det krever mye av oss å gjøre Norge tryggere og mer forberedt. Det krever mye av oss å bevare åpenheten som gjør Norge til det landet vi er glad i.

«Det er veldig vondt for oss å lese i rapporten.»

Kunnskapsministeren har kommet skjevt ut med forslaget til ny samskipnadslov.

Innlegget er skrevet sammen med Sandra Nygård Borch, leder i Senterungdommen og Ebba Boye, leder i SU.

Vi hadde høye forventninger til kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) da hun tok over hele departementet. Men dessverre har hun skuffet studentene, og kommet skjevt ut med forslaget til ny samskipnadslov. Kunnskapsdepartementet har nå lagt fram sine forslag til ny lov om studentsamskipnader, studentens egen velferdsorganisasjon. Forslaget er intet mindre enn mistillit til studentene.

Siden den aller første studentsamskipnaden ble stiftet i 1939 har de vært styrt av studentene gjennom sitt flertall i styret. «Av og for studentene» har vært beskrivelsen av studentsamskipnadene. Til sammenligning med andre bedrifter og organisasjoner har samskipnadene siden 30-tallet vist seg robust og i stand til å bygge studentboliger, kantiner og treningssentre for studentene. Forslagene til departementet kommer blant annet på bakgrunn av eksempler på mindre god studentstyring, slik som i Narvik hvor samskipnaden i fjor mistet ansvaret for drift av studentboliger og barnehager etter pengerot. Vi deler naturligvis departementets oppfatning av at slike tilfeller er helt uakseptable.

Vi mener at prinsippet om brukerstyring er at studentene skal ha råderett over egen velferd, hvilket blir fjernet om det stilles krav til to tredels flertall i viktige saker. Dersom Stortinget vedtar forslaget, er det en alvorlig mistillit til studentene og en fjerning av studentenes rett til å styre over den velferden de selv betaler for og er brukere av. Løsningen er styrking av kompetanse og ansvaret i styret, ikke å ta fra studentene makt.

Jeg har behov for å si takk, og har lyst til å gi noen betraktninger om hvordan angrepet på AUF og det norske demokratiet har påvirket oss.

Det har gått over 3 måneder siden 22. juli. I den forbindelse har jeg behov for å si takk, og har lyst til å gi noen betraktninger om hvordan angrepet på AUFog det norske demokratiet har påvirket oss. I ukene etter angrepet på regjeringskvartalet og Utøya så vi en massiv mobilisering. Politikk og engasjement ble satt pris på, og begreper som solidaritet og samhold fikk nytt innhold. Kynikerne vil at vi skal tilbake til det gamle og legge denne tiden bak oss. Jeg er uenig. Vi må holde fast det gode Norge hentet fram etter 22.juli, og bringe det med oss inn i fremtiden

I ukene etter terroren reagerte Norge på en bemerkelsesverdig og god måte. Budskapet var at kjærlighet trumfer hat og blomster trumfer kuler. Vi kan kalle det for det norske svaret på terror. Mange tar Norges reaksjonsmåte for gitt. Det bør vi ikke. Det at vi valgte åpenhet og ikke frykt, det at vi valgte samhold og ikke hevn, var politisk bevisste valg. I mange andre land ville den politiske debatten etter et slikt angrep sporet av til å kun handle om terrorbekjempelse, straff, hevn, bevæpning av politi og strengere sikkerhetstiltak. Men Norge vek ikke for frykten eller ga seg over til sinnet. Vi avholdt folkelige markeringer og tok gatene tilbake. Det norske folk sto sammen og sa tydelig ifra: vi lar oss ikke stoppe, vi lar oss ikke true til taushet. Noen vil si at det vi opplevde i ukene etter 22. juli var en parentes, at vi snart vender tilbake til normalen. Til tiden før 22.juli. Selvsagt skal vi sammen ta hverdagen tilbake. Men hverdagen kan bli varmere og mer omsorgsfull enn den var før 22. juli. Vi må huske, vi må lære av det som skjedde og vi må forandre. Vi skal ta hverdagen vår tilbake, men tilbake til hverdagen betyr ikke mindre engasjement, økt frustrasjon eller mindre samhold.

Det norske folk og norske politikere besinnet seg etter 22. juli. Valgkampen fikk handle om de nære ting som valgkamp bør handle om. Det var eldreomsorg, skole, samferdsel og miljø. Jeg vil takke Norge for at det ble sånn, og samtidig komme med en oppfordring: Ikke ta det for gitt, vi må huske at vi valgte det slik. Flere spør nå om det blir mer demokrati og åpenhet i Norge eller om det kun ble med ambisjonen. Da vil jeg minne om at vi kunne hatt både mindre demokrati og mindre åpenhet i dag, 3 måneder etter 22. juli hvis politikere og folket valgte et annet svar på terroren. Mer demokrati har vi allerede sett i form av tusenvis av nye medlemmer i ungdomspartiene. Det åpne Norge der politikerne går på gata og er lett tilgjengelige er allerede tilbake. Men vi kan likevel ha enda større ambisjoner framover.

Politikken bør også bli viktigere i folks liv og hverdag. Den styrer mer enn hva vi tenker over i det daglige. Når går bussen din? Hvor skal du føde? Hvilken skole ønsker du deg? Trenger vi bibliotek? Bør eldresenteret være åpent hver dag? Dette er ting du bryr deg om, men valgdeltakelsen tyder på at man ikke opplever sammenheng mellom de tingene man bryr seg om og det å bruke stemmeretten. Her har politikere, media og samfunnsdebattanter en viktig rolle. Politikere må føre debatter som gir folk tro på politikken, som kan inspirere flere til å tro at politikken er til for å gjøre samfunnet bedre. Men også folk selv må ta ansvar. Jeg håper det engasjementet og det samholdet Norge viste etter 22.juli ikke falmer. Jeg håper folk kan ta med seg engasjementet inn i hverdagen. At folk benytter seg av demokratiet. Det er ikke bare politikernes oppgaver. Dette er en appell til folk flest. Hvis du følte kvelden 22. juli at du også hadde et ansvar for å stå opp mot ekstreme holdninger og bevare demokratiet, har du et like stort ansvar for det i dag.

Det virker som om ungdom i større grad har tatt med seg engasjementet. Ungdomspartiene opplever en enorm medlemsvekst, og AUF har rekordstort oppmøte på våre samlinger rundt om i landet. Jeg kan ikke huske så stort oppmøte på kurs og temamøter som nå. Det ble også en positiv overraskelse da vi fikk se resultatene fra prøvekommuner der 16- og 17-åringene fikk stemme, deres valgdeltakelse lå høyt over 18-åringene sin i valget i 2009. Jeg håper at vi kan ta med oss dette engasjementet, og verdien av politikk inn i framtiden og med oss inn i hverdagen. Da har vi lyktes med noe vesentlig og verdifullt.

Det har gått over tre måneder siden Norge og AUFs øy ble angrepet. Det er en uendelig lang liste over enkeltpersoner og organisasjoner som fortjener en takk, og jeg kan dessverre ikke takke alle her. Men la meg trekke fram noen eksempler:

Norsk Folkehjelp har lenge vært en viktig og nær samarbeidspartner for AUF. Både i store og viktige internasjonale spørsmål, men også av mer praktisk art. Folkehjelpa har i årevis hatt mineryddingskurs på Utøya for deltagerne, og de har vært tilstede som hjelpemannskap under leiren. Det var de også i år. Ingen kunne ane hvor viktig de skulle bli for oss. De reddet liv. De hjalp ungdommer i en fortvilet situasjon. De mistet også en av sine egne. Fra bunnen av våre hjerter takker hele AUF Norsk Folkehjelp. Dere har vist hva solidaritet betyr i praksis.

For AUF er det å ta Utøya tilbake utrolig viktig. Det blir et stort og omfattende arbeid. Derfor er det fantastisk å få så mye drahjelp som vi har fått. Fra de store giverne som har gitt millionbeløp, til de som har gitt mindre summer etter å ha holdt loddsalg eller innsamlinger. Vi har for eksempel fått 75.000 av Holeværingen håndballklubb. Også fagbevegelsen har gitt fantastiske bidrag til Utøya. Vi er uendelig takknemlige. Utøyafondet har fått bidrag fra bedrifter, fra enkeltpersoner, fra lag og organisasjoner. Denne støtten gjør at vi kan gå inn i framtida med større håp. Det er viktig for kommende AUF-generasjoner, men det er også viktig for de enkeltpersonene som AUF består av i dag og som har som drøm om å igjen fylle øya vår med det samme engasjementet og den samme gleden som vi opplevde før 22. juli. Tusen takk, alle sammen.

Vår oppfordring til alle er: Fortsett å bry dere. Jeg håper vi alle kan ta med oss engasjementet, medfølelsen og styrken vi alle viste hverandre etter 22. juli. Det vil være mange synsere som sier at rosetogene og følelsen blant oss kort tid etter 22.juli var noe forbigående. Men alle vi andre kan trosse det budskapet. Vi kan gjøre Norge til noe flottere hvis vi selv vil. La det bli kjent som det norske svaret på terror.

Høyre har begynt å engasjere seg mer i likestillingsspørsmål. Med Julie Voldberg i spissen, kaller de seg for borgerlige feminister. De kunne likegodt kalt seg for lekefeminister.

Regel nummer en i politikk er at det ikke holder å være for noe, man må gjøre aktive grep for å oppnå målene sine. Det holder ikke å være for likestilling som Høyre sier de er, når de er imot alle progressive tiltak for å skape et reelt likestilt samfunn.

AUFs landsmøte vedtok i oktober 2010 at vi skulle løfte likestilling og inkludering opp som et av AUFs fire politiske målområder. Det forplikter oss også! Vi må jobbe med likestilling internt i AUF, og vi skal ha den beste og mest nytenkende likestillingspolitikken. Den nye AUF-generasjonen er mer enn nok klare til å revitalisere likestillingsengasjementet i det norske folk. AUF jobber for eksempel for å todele foreldrepermisjonen. Det har allerede skapt masse debatt.

I dag vedtar Stortinget å utvide pappakvoten i foreldrepermisjonen fra 10-12 uker. Et stort løft for et reelt likestilt samfunn. Og det kunne aldri skjedd under en borgerlig regjering. Fordi forskjellen i likestillingspolitikken mellom AUF/de rødgrønne og høyresiden er slående.

Under dekke av ordet valgfrihet vil Høyres kvinneforum ta vekk pappakvoten i foreldrepermisjonen. Ottar og andre radikale kvinnegrupper vil heller ikke gi mer tid til pappa. Jeg synes det er flaut for Høyres kvinneforum og Ottar at de har funnet hverandre i en politisk sak. Spesielt fordi de nå står for er en utrolig gammeldags og likestillingsfiendtlig politikk. Vi veit at likestilling ikke skjer av seg sjøl, vi veit at noen må gå foran. Så når AUF-landsmøtet i fjor vedtok at vi på sikt vil todele foreldrepermisjonen, så er det fordi vi veit at likestilling i praksis krever politikere som tør. Vi tør å fatte politiske vedtak som gir pappaene mer tid med barna sine og som gjør det lettere for mammaene i arbeidslivet. Alle er for like muligheter for menn og kvinner. Men vi skjønner at det ikke holder å være for. Man må gjøre noe med det.

Når lønnsgapet mellom kvinner og menn øker ved fødsel, når det fortsatt i 2010 er normen at kvinnene er hovedomsorgspersonen for barn, så må vi ta grep. Så beskjeden fra AUF til Høyrekvinnene er; dere kan ikke likestilling, dere vil ikke ha likestilling, og skal aldri få styre likestillingspolitikken i Norge.

Lekefeministene i Høyre kan mene. Den rødgrønne regjeringen gjør Norge mer likestilt.

Av alle elevene som går på videregående i dag velger om lag halvparten yrkesfag. Men yrkesfagene tar ikke halvparten av plassen i skoledebatten. Det er på tide å gi framtidas arbeidskraft den statusen og opplæringa de fortjener.

I 2025 kommer arbeidslivet kun til å ha behov for 3,5 prosent ufaglært arbeidskraft. Yrkesfaglig utdanning er med andre ord framtida, og det er derfor helt avgjørende at vi innretter skolen på en måte som gjør at flest mulig fullfører med best mulig kompetanse. Samtidig er frafallet i videregående opplæring størst på yrkesfag. Det krever en reell satsing på yrkesfagene. AUF har seks krav til kunnskapsminister Kristin Halvorsen for en bedre og mer framtidsrettet yrkesfagopplæring:

* Vi må ha mer praksisrettet teori. Krav om yrkesretting av fellesfagene i fag- og yrkesopplæringen må gjeninnføres. AUF vil ikke ha mindre teori på yrkesfag. Det ville i realiteten vært å utdanne ungdom til et arbeidsliv som ikke lenger finnes. I dagens samfunn er språkkunnskaper, matte, omstillingskompetanse og problemløsing viktig, uansett om man er bilmekaniker eller revisor. Globaliseringen stiller nye krav til norsk arbeidskraft, og da må vi ha nok og smart nok innrettet teori på yrkesfag.  

* Vi vil ha læreplass til alle. Mangel på læreplass dreper motivasjonen og er en direkte årsak til frafall. AUF vil lovfeste retten til læreplass, vi vil sette strenge krav til at kommuner og offentlige virksomheter tar inn lærlinger og at det ved anbud settes krav om at bedriftene må være godkjent lærebedrift. Det var mange motforestillinger mot å lovfeste retten til videregående opplæring i 1994. Også denne gangen vil vi gjøre motforestillingene til skamme.

* Vi må ha mer fleksible løp for å fullføre den videregående opplæringen, blant annet ved at elever som har behov for et alternativt opplegg kan begynne fag- og yrkesopplæring direkte i bedrift. Vi bør også fjerne aldersbestemmelsene for å ta videregående opplæring.

* Som et ledd i å gjøre skolehverdagen mer yrkesrettet bør vi legge til rette for at personer i arbeidslivet kan undervise relevante fag på skolen og innføre mentorordning der ressurspersoner fra arbeidslivet følger opp elever og lærlinger med spesielle behov. Det kan gi en helt annen nærhet, inspirasjon og innsikt i mulighetene i arbeidslivet.

* Oppdatert utstyr er viktig for en moderne yrkesfagutdanning. AUF ønsker å innføre en låneordning for fylkeskommunene tilsvarende utlånsordningen for skolebygg slik at det blir økonomisk mulig å oppdatere dyrt utstyr og verktøy på yrkesfaglinjene. Vi ønsker også en økning i satsene for utstyrsstipend i videregående skole, slik at visjonen om en gratis skole blir reell.

* Behovene for kvalifisert arbeidskraft vil eksplodere i årene framover. Det betyr at vi må bygge ned skillelinjene mellom teoretiske og praktiske fag og holde flest mulig dører åpne lengst mulig. Derfor mener vi at ungdom med fag- eller svennebrev skal få rett til å gjennomføre allmennfaglig påbygging dersom de ønsker det. To offentlige utvalg har foreslått at alle som har fullført videregående opplæring bør regnes som generelt studieforberedte. AUF støtter denne tanken.

Det går klare politiske skillelinjer mellom regjeringen og høyresida når det gjelder yrkesfagopplæringen. Under dekke av «å la yrkesfag være yrkesfag» vil Høyre ha mindre tid til teori på yrkesfagene. Kanskje fin retorikk, men dårlig politikk. Globaliseringen angår ikke bare elever som tar studiespesialisering. Norsk ungdom trenger språk, matte og samfunnskunnskap uansett om de skal reparere bil eller bli lærer. Å fjerne teori er å gjøre yrkesfagelever en bjørnetjeneste.

Den skolen vi tilbyr ungdom i dag viser hvordan framtidas samfunn skal se ut. Det er på tide med et statusløft for yrkesfagelevene. Da trenger vi en ny og offensiv satsing på kvaliteten i utdanninga. Tar du utfordringen Kristin? Det handler tross alt om Norges framtid.

Hver vinter gjentas debatten i Norge, om strømpriser, tomme reserver og dårlig kapasitet i kraftnettet. Vi har en forbrukskrise i Norge.

Samtidig vet vi at det bor flere hundre millioner mennesker i verden som vil få innlagt strøm for første gang i årene som kommer.

Jeg mener Norge må være med å ta ansvar for at framtidas energibehov dekkes av grønne energikilder, ikke olje, gass eller kull. Norge sitter, gjennom vår kompetanse og økonomiske muskler, på muligheten til å bli en helt i verden ved å finne teknologier og peke på løsninger andre land kan adoptere.

Derfor mener AUF at Regjeringen skal sette seg et hårete mål – Norge skal være fremst i verden på fornybar energi. For å vinne i konkurransen om posisjonen som verdens fremste land på fornybar energi må vi foredle det vi er gode på. Norge sitter på noen av verdens fremste kompetansemiljøer innen vannkraft og osmosekraft, samtidig som vi har konkurransekraftige miljøer innen vindkraft, blant annet gjennom Statkraft og Statoil. En fornybar revolusjon er derfor mulig!

Men ingen vil sette i gang virkelig store fornybarprosjekter i Norge, så lenge vi har alt for svake støttesystemer og andre måter å bidra til ny teknologi på. Det er ikke uten grunn at Statoil velger å etablere en kjempevindpark i Storbritannia heller enn i Norge.

Alle er for fornybar energi, og alle snakker om det. Det er på tide noen setter konkrete mål og handler. AUF mener Olje- og Energiministeren må lage en fornybarpakke som gjør det attraktivt å både utvikle og selge fornybar kraft i Norge. Vi vil se osmoseanlegg, vindanlegg og bølgeanlegg over hele norskekysten. Vindmøller i Norge er solidaritet med verdens fattigste, fordi det er et konkret forslag for å bekjempe klimakrisa, som rammer de aller svakeste hardest.

Vi vil at norsk kompetanse og teknologi skal gjøre det mulig å dekke Afrikas kraftbehov med solkraft. Og vi vil at norsk vannkraftkompetanse skal markedføres for hele verden, så norsk kompetanse bygger de store kraftkildene for mennesker som i dag lever uten strøm over hele verden. Det er på tide med en fornybar revolusjon i Norge.