Større og større deler av det politisk korrekte Norge føyer seg nå pent inn i rekkene bak APs generalsekretær Raymond Johansen, som sa han ble både kvalm og rasende av Brynjar Meling og dermed også kvalm og rasende av hans klienter, altså ofre og pårørende etter Utøya-massakren.
Vi har alle som en - om vi ikke visste det fra før - det seneste året måttet lære oss at advokater ikke er identisk med gjerningsmann eller klient, men bare et talerør for den de forsvarer, enten de taler på vegne av en massemorder eller om de taler på vegne av massemorderens ofre. Det er således ingen tvil om at de som her henges ut til spott og spe som en gjeng hestkuker, idioter eller brune gjørmebadere er nettopp Brynjar Melings klienter. Altså en mindre gruppe av ofre og pårørende etter Utøya-massakren. Altså stort sett AUFere og eller deres familie.
Det må være en svært underlig, rar og merkelig følelse for dem som sitter der med sine traumer og vanskelige spørsmål å få slike karakteristikker og merkelapper glatt og hensynsløst servert midt i fjeset av et nærmest unisont norsk hylekor. For dette er en offentlig korsfestelse. En offentlig korsfestelse av en liten og svak gruppe av traumatiserte mennesker på søken etter sannhet og svar.
Som offer blir de fortalt at alle deres vanskelige og gnagende spørsmål om hva som skjedde under noen redselsfulle og blodstenkte minutter på Utøya ifjor nå er ren blasfemi, og av den grunn ikke lenger oppe til debatt. Det er det svar de får av de samme menn og kvinner som med største flid og selvfølge ga massemorderen Anders Behring Breivik både en forsvarer og en verdig og langvarig rettssak.
Utøya-ofrene eller deres pårørende er selvfølgelig ikke verken idioter eller hestkuker. Eller brune gjørmebadere på hatsk jakt etter Eskil Pedersen på nettets mørkeste avkroker. De er bare mennesker som alle oss andre, men i motsetning til oss har de vært gjennom et sant helvete, både på og etter den 22. juli 2011. Og derfor sitter de nå med noen spørsmål. Spørsmål vi andre som utenforstående for massakren 22. juli 2011 verken kan eller skal bedømme fornuften i.
De virkelige idiotene og hestkukene i denne saken er selvfølgelig de som plent nekter disse menneskene deres spørsmål og svar og deres psykologiske og helt livsnødvendige prosess. De virkelige hestkukene er de som nekter dem denne muligheten til å komme seg videre i sine liv. De virkelige hestkukene er de som er mer opptatt av å gripe dagen og lage fornøyelsesparker for å feire seg selv.
De virkelige hestkukene i denne saken er de som kaster ofre og pårørende sammen med brune gjørmebadere i en og samme søppelsekk med synkestein og kaster dem på havet. Det er de virkelige hestkukene i denne saken.
Til Brynjar Melings klienter er det bare en ting å si, prøv å tilgi dem, og forsøk å ikke bli verken kvalm eller rasende på dem, for de vet ikke hva de gjør.