Fredag 4. Mai gikk Adam Nathaniel Yauch bort etter flere års kamp mot kreft. Han ble 47 år gammel.

Jeg husker godt den dagen jeg fortet meg fra skolen og raste ned til Imerslund i Arkaden. Målet var å kjøpe Beastie Boys’ «Licensed To Ill». Jeg var 14 år og disse tre gærne amerikanerne hadde en magisk tiltrekningskraft på en litt nysgjerrig Frogner-gutt. Trioen ville at vi skulle kjempe for retten til å feste, de helte øl over hverandre, hang store Mercedes-stjerner rundt halsen (ja da, jeg har selv rappet en eller to slike i min tid) og gjorde narr av foreldre. Det skulle ikke så mye mer til den gangen. Da Beastie Boys slo igjennom med «Fight For Your Right» i 1986 var de tre punkere som ved en tilfeldighet startet med rap. Debutalbumet «Licensed To Ill» (tittelen var opprinnelig «Don’t Be a Faggott» men distributør Columbia Records nektet), utgitt på etiketten Def Jam, var det første hip hop-albumet som toppet den amerikanske albumlista, noensinne. Foreldre over hele USA fordømte denne hvite trioen fra Brooklyn med sine kvinner i bur på scenen, enorme oppblåsbare peniser og generelt rølpete framtoning. Lite ante man da at Beastie Boys senere skulle kjempe for et fritt Tibet og sette kvinners rettigheter på dagsorden. Med tunge gitarriff og enorme trommer ropte MCA (Adam Yauch), Mike D og Ad-Rock seg gjennom låter som «Girls», «No Sleep Till Brooklyn» (et nikk til Motörheads «No Sleep ‘til Hammersmith») og «Slow And Low» og albumet solgte ni millioner i USA alene. Hele åtte år før Notorious B.I.G. platedebuterte og fem år før 2Pac ga ut musikk gjorde Beastie Boys hip hop til allemannseie og Def Jam til en maktfaktor. For uten Beastie Boys, hadde vi muligens ikke fått Def Jam-plater med alt fra Slayer og Public Enemy til Kanye West, Jay-Z og Rihanna. Produsent Rick Rubin satset på rockegitarer og humor for å selge skiver og hvem var det da bedre å stjele fra enn Black Sabbath og Led Zeppelin, som samples på «Licensed To Ill»-åpningssporet «Rhymin & Stealin»? Og stjele var noe Beastie Boys skulle fortsette med. Allerede på oppfølgeren «Pauls Boutique» hadde de brutt med Def Jam og produsentene Dust Brothers og Matt Dike gjorde som de ville og brukte det de kom over av lyder, riff og trommer fra alt og alle, med tillatelse. Siden skulle dette føre til lover om samples og godtgjørelse og dermed også endre hip hop for alltid.   Eminem, Jay-Z, Justin Timberlake, Snoop og Q-Tip har alle uttrykt sin sorg og respekt for MCA. Selv Dalai Lama har uttrykt sorg og savn. Nas, som bidro på Beastie Boys’ siste album, sa det slik; «et av mine beste musikkminner var da jeg fikk jobbe med Beastie Boys». De senere årene er nok Beastie Boys mest kjent for hits som «Sabotage» og «Intergalactic», men det er «No Sleep Till Brooklyn» som vekker til live minnene hos meg. Beastie Boys ble innlemmet i Rock and roll Hall of Fame i april i år. Under seremonien var Adam Nathaniel Yauch for syk til selv å delta, men han fikk i det minste bekreftet at de tre kompisene fra Brooklyn ikke er glemt.

En rekke rappere har engasjert seg til støtte for Trayvon Martin og ikledd seg hettegensere med hetta over hodet på bilder og i debatter.

Amerikanske Trayvon Martin (17) ble 26. februar skutt og drept av George Zimmermann fra det lokale borgervernet i et inngjerdet boligområde i Florida. Zimmermann sier det var hettegenseren som gjorde han mistenksom. En hettegenser dratt over hodet fordi det regnet. En særegen lov i Florida gir borgere rett til å drepe i selvforsvar, dermed unnlot politiet å pågripe Zimmermann og satte sinnene i kok. USA har nemlig fortsatt opprørene etter Rodney King-saken friskt i minnet. Men er det virkelig selvforsvar når man følger etter en gutt på gata? Torsdag ble imidlertid Zimmermann siktet for drapet etter stort press.

Dette drapet kan fort ende opp i valgkampen til høsten, særlig om Zimmermann ikke dømmes. For Republikanerne skyver minoritetene stadig lenger fra seg med sin retorikk og sine politiske forslag, mens Demokratene jo har den sittende presidenten. Obama har dessuten uttalt at «hadde jeg hatt en sønn, ville han sett ut som Trayvon». I tillegg stilte kongressmedlem Bobby Rush (D) på talerstolen i Kongressen med hettegenser som en protest. Han ble beordret til å fjerne genseren. Da Rush nektet, ble han kastet ut.

Det er noe råttent i USAs rike når Fox News-ankeret Geraldo Rivera fraråder foreldre å la sine barn gå i hettegensere. Dette skaper selvsagt debatt. En hel haug rappere føler seg uglesett og misforstått. De sverger jo ofte til denne genseren. For skal det være lov å skyte noen fordi de går med hettegenser? Hva da med alle idrettsutøverne som bruker plagget? «Hvordan kan en genser fortelle noe om en person», har rapperen Young Jeezy, som er fra Atlanta, USAs minst rasedelte by, sagt. Kollegaen David Banner går enda lenger i et intervju med MTV. «I denne saken forteller USA til unge svarte menn at om de gjør noen rundt seg utilpasse, vil de ble drept», raser han. «Og la oss slutte å assosiere dette med hip hop. La oss bare si det som det er. Hettegensere, i denne sammenhengen, er et plagg for svarte», fortsatte han.

Det pussige her er at både Jeezy og Banner er blitt kritisert for raptekster uten innhold og beskyldes for å fordumme ungdommen. Nå politiserer de hip hop og står opp mot makta sammen med andre rappere som Diddy, Bun B, Common, Mos Def og Game, samt hip hop-mogulen Russell Simmons, der de stiller opp på bilder med hettegenser. De viser med det støtte til Trayvons foreldre og antirasisme. Hip hop har dermed igjen politisk kraft. Men det har også en hettegenser i bomull.

Etter press fra Universal stengte amerikanske myndigheter det som en gang var nettets 13. største hjemmeside, fildelingsstedet Megaupload.com.

Musikk og underholdning blir stadig mer tilgjengelig på nettet og utfordrer stadig rettighetsspørsmål og lovgivning på området. Megaupload er en nettside for å laste opp dokumenter og filer av en viss størrelse og da gjerne filmer og musikk, for så å kunne dele dem fritt over hele verden. Filene er lastet opp av brukere som dermed gjør filene tilgjengelig for alle på nettet. I utgangspunktet er ikke dette ulovlig. Men det bryter loven om innholdet som deles er beskyttet. Og det er jo gjerne filmer og musikk. Beskyttet altså.

Det besynderlige her er at daglig leder for bedriften er ektemannen til Alicia Keys, Kasseem Dean, bedre kjent som produsenten Swizz Beatz. I hvert fall har han vært listet på nettstedet som daglig leder (CEO). Ifølge rapportene er det Kim DotCom, eller Schmitz, som eier selskapet. Schmitz er også mannen som er anholdt i saken og som får smekken om det skulle bli en dom i saken. Megaupload omsatte for 180 millioner i året, et betydelig beløp og en sum som nok ganske sikkert frister andre aktører i bransjen.

For en tid tilbake dukket det på YouTube opp en videosnutt med amerikanske popstjerner som Kanye West, Diddy, Alicia Keys, Swizz Beatz, Game, Macy Gray og will.i.am., samt idrettsstjerner som Serena Williams og Floyd Mayweather Jr. Plateselskapet Universal beordret YouTube til å fjerne videoen, men videoen var raskt tilbake og ligger nå igjen ute. Hvorfor den ble fjernet? Videoen er en reklamefilm for meagupload.com.

Det var altså etter at denne videoen fant veien til YouTube, at Universal tok affære. For disse artistene gir jo ut sine plater hos nettopp Universal. Dermed kan denne offensiven fra Megaupload virke ganske så koordinert. Megauploads advokat Ira Rothken har bekreftet at Swizz Beatz var mannen bak videoen med stjernene. Siden har disse uttalelsene blitt moderert til at «Swizz Beatz var tiltenkt rollen som sjef i MegaBox». Andre kilder forteller New York Post at Swizz Beatz i realiteten har vært direktør i et år allerede. Og akkurat dette kan nok ikke Universal sitte stille og se på. MegaBox var tenkt å være et nettsted, som en nettsky, for gratis musikk der artistene faktisk fikk betalt og det uten et plateselskap som skal ha sin del. Dette ville bli en direkte konkurrent til Universal, som er verdens største på sine felt. Særlig er dette irriterende for nettopp Universal fordi flere av artistene i videoen er på vei ut av, eller i forhandlinger om, en ny kontrakt med Universal.

Forretningsmodellen er slik at artistene ville få betalt, mens brukeren ville få musikken sin gratis, men med annonser på kjøpet. Det snedige her er at MegaBox ville overstyre annonser fra alle nettsteder du var innom, til utelukkende å vise reklame som Megaupload fikk betalt for. Noen mener dette er å utnytte aktører på nettet, mens andre mener dette ikke er noe verre enn en ad-blocker, som jo mange allerede har installert på datamaskinen sin. Men det er også sannsynlig at MegaBox med sin forretningsmodell samtidig vil redusere lysten til å annonsere på nettet generelt, noe som vil skade hele nettet. 

Det er mer timingen for aksjonen heller enn selve aksjonen som er besynderlig. For Megaupload har ifølge FBI vært under etterforskning i to år allerede. Det er på det rene at filer deles, men det trenger i seg selv ikke være ulovlig. Om jeg har en sang, filmsnutt eller et bilde jeg selv har laget, er Megaupload en nyttig side om jeg vil dele filene mine med andre. Man forbød ikke kassetten fordi du kunne bruke den til å dele opphavsbeskyttet musikk. Eller hva med Posten? Vi legger jo ikke ned posttjenestene våre fordi vi tror noen sender dop i posten? Og om du råkjører med bil? Da er det du som sjåfør som får bot og ikke de som har bygd eller eier veien.

Slik bør man også tenke på veven. Det må være brukeren som må stå til ansvar og ikke nettsteder som kan misbrukes for lovbrudd. Hvis ikke vil verden styres av selskaper som Universal, der de med sine enorme ressurser drar på tokt for å kneble alle som utfordrer deres forretningsmodell. For det er hva som skjer nå. I hvert fall er Megaupload.com borte fra nettet.

Når artister stiller opp for en god sak går mye av inntektene til dem selv, utøvere og opphavsmenn.

Lørdag 17. desember sendte NRK1 en konsert fra Slottet der en rekke norske artister stilte opp for Kronprinsparets Fond (KF). De var der for å støtte vanskeligstilt ungdom, men tar seg samtidig betalt for jobben som artister. Når Katzenjammer synger «Vi tenner våre lykter» går taksameteret og kronene ruller inn på kontoen til både Katzenjammer og komponist Bjørn Rønningen. Når Ingrid Olava gjør «Å kom med din frihet» får hun og Erik Hillestad som har oversatt teksten, utbetaling for kringkastingen av framføringen.

Slik kan vi fortsette. For alle som en får betalt for å delta på albumet og framføre sangene derfra. Vinni, Moddi, Marit Larsen & Garness, Stein Torleif Bjella, Gunhild Sundli, Ida Jenshus og Gjermund Larsen vil alle sammen få penger for sine bidrag, fordi konserten blir kringkastet på NRK1. Alle disse bidragsyterne, samt Thomas Dybdahl, får dessuten også betalt for hvert eksemplar som selges av julealbumet. Men det gjør jaggu plateselskapet Universal også, som håver inn. Så kan man jo spørre seg om det er fra oss som gir til Den gode sak eller om det er fra de vanskeligstilte ungdommene de rasker til seg sine kroner? Det er uansett ikke stilig å tjene penger til seg selv under dekke av å drive veldedighet. Dette grenser til uredelighet.
 
Universal gir KF 20 prosent av overskuddet, etter at produksjonskostnader og markedsføring er trukket fra, for å smykke seg med KFs logo. Vi snakker om en omsetning på opp mot ti millioner kroner. Universal innrømmet sågar her i avisen at plata er et kommersielt produkt de akter å selge år etter år, jul etter jul. Dermed får de som står bak, samt artister og komponister, mer i sine lommer enn KF kan drømme om å få inn til sine gode formål. Er det da ikke på sin plass å spørre om veldedige organisasjoner rett og slett leier ut logoen sin til høystbydende? Og hvem det måtte være, la oss si Universal, betaler mer enn gjerne for en slik logo på en utgivelse. Det er i hvert fall god butikk for de involverte, både plateselskap, utsalgssteder, artister og komponister.

Nå er jo dette neppe ulovlig, men er det redelig? For artistene gir jo inntrykk av at de stiller opp gratis for en god sak og oppfordrer alle til å gi penger til, eller støtte det gode formålet. Dessuten er de veldedige organisasjonene gode på å tåkelegge hvor mye som går til hvem. Om man samler inn penger på vanlig vis, ved telefon- eller gatesalg for eksempel, er det strenge regler for hvor mye som kan gå til selgerne. Hvorfor er det ikke slik i musikkbransjen? I Storbritannia er det mye greiere. Der står det på produktet som selges akkurat hvor mye som går til veldedighet, så vi som forbrukere selv kan vurdere om dette er fornuftig å bruke penger på.

Når for eksempel Frelsesarmeen gir ut juleplate skulle en tro at inntektene tilfaller akkurat armeen. Deler av inntektene fra salget av plata gjør jo det, men bidragsyterne beholder sine rettigheter som artister og opphavsmenn. Det betyr at komponist, artist eller produsent skal ha overføringer fra både TONO og Gramo, rettighetsorganisasjonene for opphavsmenn og utøvere. Disse kronene regnes ut fra solgte plater og kringkasting, og kan beløpe seg på hundretusener for en sang i løpet av året. Dermed er det altså ikke Frelsesarmeen eller Kronprinsparets Fond som sitter igjen med de virkelig store inntektene, det gjør derimot Universal, Bigbox og SonyBMG som gir ut Frelsesarmeens juleplate, og en rekke artister og bidragsytere. I tillegg er det slik at hver gang en av sangene blir spilt på riksdekkende radio, kommer det et par hundrelapper inn på kontoen til plateselskap, artister, bidragsytere og opphavsmenn. Deler av disse rettighetene er det ikke mulig å si fra seg, om du er komponist eller tekstforfatter for eksempel, men det er fullt mulig å donere inntektene til KF eller Frelsesarmeen. Dog har ikke offentligheten innsyn i om så skjer. Og bare sånn for ordens skyld, også de som bidrar på TV2s Artistgalla får betalt på samme måte.

Nå er ikke poenget å henge ut noen artister. Men det hadde vært greit å ordne opp i hvor pengene fra veldedighet havner. For det er jo ikke sånn at jeg som bøssebærer under TV-aksjonen deler litt av pengene på meg og litt mindre på den gode sak. Mon tro om noen hadde gitt i det hele tatt om de visste hvor pengene gikk?

Skrillex er ukjent for de store massene. Tirsdag kveld holder han to utsolgte show i Oslo Spektrum.

Amerikanske Skrillex er et YouTube-fenomen med nær 100 millioner treff på sine videoer der han remikser kjente hits og artister eller lirer av seg en av sine egne låter. Men for de store massene er han helt ukjent. Den bleike og spinkle 23-åringen, med det lange svarte håret lager musikk for klubben. Og da gjerne en slags dubstep av det hissige slaget med seig bass, tunge trommer, skarpe synther, autotune, loops, ekstremt fengende riff og en litt mørk og dyster innpakning. For innpakningen betyr nok en del her. Sonny Moore har beholdt sin bleike hud, svarte og trange jeans, emolook, briller og nagler. For han har en fortid som vokalist i post-hardcore-bandet From First to Last, før han på litt overraskende vis snudde seg rundt og fikk klubbscenen i hjembyen LA på sin side.

Senest for et par måneder hadde Skrillex med seg sine helter Korn som gjesteartister på en konsert og han tviholder dermed på rollen som outsider og aggressiv emorocker. Han er heller ikke fremmed for å dra fram mikrofonen under et liveshow, som i grunn er et DJ-sett med låter.

«Musikken min er en blanding av mange sjangrer. Den er progressiv house, dubstep og electro. Jeg liker all slags musikk, men når plattformen for hvordan jeg lager musikken min er en computer, er det lett for at det blir klubbmusikk. Jeg kommer fra screamoscenen, hardcore eller hva du nå vil kalle det, så aggressiv musikk er hva jeg blir dratt mot. Men melodier er fint det også», uttalte Skrillex i et intervju på YouTube.

Ingen på Billboard

Etter at han i fjor sommer ble med en annen undergrunnshelt, Deadmau5, på USA-turné, snudde alt seg rimelig raskt for Skrillex. Hans siste EP «Scary Monsters and Nice Sprites» toppet plutselig iTunes’ amerikanske danceliste. Nå er det en liste som måler salg akkurat for øyeblikket, så det er ikke nødvendigvis millioner av plater som må til for å få en førsteplass der. Derimot måler den i aller høyeste grad temperaturen i et platemarked akkurat nå. Skrillex har altså ikke samme makt over platekjøperne som for eksempel Lady Gaga eller Eminem som selger millioner av sine album. Denne uka har for eksempel Skrillex ingen låter inne på Billboards Top 100. Her hjemme har han kun tre uker på VG-lista til sammen i 2011. Men konsertsaler selger han altså ut.

Ungdommen

Det er ikke til å komme fra at det er den yngre garde som har trykket Skrillex til sitt bryst. Første gangen jeg hørte Skrillex var da nevøen min kom skrikende mot meg for å spille den tøffeste låta noensinne, ifølge han. På iPoden hans flimret det et YouTube-klipp med hakkendes ville beats, kubjeller, sirener og autotune. «Dette er Skrillex, han er den kuleste i hele verden», slo 12-åringen fast.

Russen elsker selvsagt også Skrillex og det var sågar en russebuss fra Bærum som kjøpte sin egen Skrillex-låt til russefeiringen. «Disco Ranger» kostet ifølge ryktene hele 800.000 kroner, men da hadde til gjengjeld bussen en eksklusiv låt til feiringen.

Det litt mer rutinerte klubbfolket rister på hodet av Skrillex’ sirener, bjeller, effekter og brutte akkorder. Det er nemlig ikke bare bare for en amerikaner å lage dubstep, en sjanger som er en smule erkebritisk. Britene er også litt såre over at det ikke er Jamie Woon eller James Blake, to kritikerfavoritter, som har gjort det stort på dubstepscenen. I hvert fall ikke like stort som Skrillex. Det er altså de yngre som er hysterisk opptatte av Skrillex. Faktisk i så stor grad at det er satt opp en ekstrakonsert i kveld for dem under 18 år. Og det hører til sjeldenhetene at en artist selger ut Oslo Spektrum to ganger, samme kveld.

Hardcore

I USA er det ikke lett å slå igjennom som elektronisk artist, om du ikke driver med noe new age-greier med drømmefangere og ponchoer da. Men Skrillex har altså klart det og hanker inn remiksjobber fra storstjerner som Lady Gaga og Black Eyed Peas. Selv sier han at hans musikalske inspirasjoner har vært alt fra Prodigy til den noe sære Aphex Twin, Squarepusher, Marilyn Manson og Nine Inch Nails. Men under Skrillex‘ liveshow er det glow sticks det går i. Ja, også enorm deltakelse fra publikum der de hopper og løper, lager pogograv (mosh pit, journ anm.) og går generelt bananas. Dermed har Skrillex tatt med seg publikums adferd fra hardcorescenen inn på klubbene.

Undergrunnen har på en måte seiret over plateselskapene med Skrillex’ suksess. Og da mener jeg den unge delen av undergrunnen. Den som selv musikkjournalister ikke bryr seg om. Men undergrunnen kan bare bli så stor før den er mainstream. Skrillex er utskjelt av forståsegpåere og temperaturen er høy i diverse forum på nettet der musikken hans blir avfeid som søl, vås, makkverk og det som verre er.

Vi har sett dette før med elektroniske artister. Tiësto i 1998 for eksempel. Han seilte inn på klubbscenen med trance i bagasjen og, tro det eller ei, det var en stund nesten helt stuereint å feste til Tiëstos noe enkle musikk. For ikke å nevne mektig populært. Så ble han for stor for undergrunnen, spilte på OL-åpningen og sånt no. Nå er Tiësto nærmest et skjellsord i visse kretser og Skrillex kan havne i samme posisjon hos fansen, som nå elsker denne karen. Men hvem vet hvor haren hopper? For er det noe undergrunnen ikke vil bli, er det mainstream der helten din er gjest på «Skavlan» og favorittsangen din går på P3 20 ganger i døgnet. Dette kan meget vel skje med Skrillex også.

Men hva gjør platebransjen mon tro? For med Skrillex får bransjen en ny type artist å hanskes med. Skrillex trenger ikke noe plateselskap til markedsføring, internett holder i massevis for Skrillex. Han trenger ikke noe hjelp eller støtte fra et plateselskap for å spille inn plater og han klarer helt fint å dra på turné uten et plateselskap i ryggen. Nå er han riktignok signert til Atlantic Records, via Deadmau5, men det er ikke til å komme fra at Sonny Moore selger langt flere billetter enn plater.

Kanye West og Jay-Z sender turneen sin på nettet mot betaling. Fallende platesalg og nye kontraktsformer gjør at artister og plateselskap må tenke nytt.

Rapperen Jay-Z har skjønt at navnet hans er det som selger. Og han har jo solgt det. Navnet altså. Eller rettighetene til navnet, som en del av en såkalt 360-avtale. En 360-avtale innebærer at Jay-Z har solgt ti års inntekter, til konsertarrangør og impresario Live Nation. Dette har han selvsagt fått godt betalt for, én milliard kroner ifølge rapportene. For dette får Live Nation rettighetene til konserter, plater og merchandise fram til 2018. Men Live Nation forventer å få noe igjen for pengene. Den pågående turneen med Jay-Z og Kanye West har visst ifølge ryktene ført til høylytt krangel mellom de to rapperne. Enkelte slike 360-avtaler har nemlig et slags tak, så når artisten bryter gjennom det, er man igjen en fri mann eller man får beholde en større andel selv. Atter andre avtaler lar artisten sitte igjen med en prosentandel i avtaleperioden. Dermed er det i artistenes interesse å kutte kostnader, slik at Live Nation (i dette tilfellet), får igjen det avtalte beløpet hurtigst mulig, eller artisten kan beholde mest mulig av omsetningen selv. For der hvor West ville dra på veien med et show som utkonkurrerer alle andre, var Jay-Z mer interessert i å maksimere profitten og tone ned scenografi, røyk, lys, effekter og band, men samtidig skru opp billettprisene. Utad har duoen selvsagt stått sammen. Mye fordi deres turné, som går under navnet Watch The Throne, er helt avhengig av dem begge to. Både Jay-Z og Kanye West er stadionartister hver for seg her i Europa, men er ikke nødvendigvis det over hele USA. Sammen derimot, selger de ut stadioner også i Nord-Amerika.

Bunnlinja

Boyband har levd av alt dette andre de omsetter, i årevis allerede. Det har aldri vært platene som har vært den største inntektskilden deres, de skriver jo sjelden sin egen musikk og der forsvinner det mye penger i publishing, opphavs- og artistrettigheter. Men det har de jevnet ut med å selge T-skjorter, postere og den slags på konsertene sine. Siden tok plateselskapene også disse rettighetene og dermed var 360-avtalen født. Vi må til 70-tallet for å finne pionerene. Kiss solgte aldri enormt med plater, med noen få unntak, men voldsomt med T-skjorter, postere, kalender, dukker og stort sett alt annet. Dermed var en hel industri oppe og gikk. Kiss har sågar gått så langt at to av de i bandet bare er ansatt som musikere og er ikke fullverdige bandmedlemmer. For det er visst bunnlinja som teller.

Ekstrajobb

Du må være artist av et visst kaliber for at det skal være interessant å skrive en slik 360-avtale. Artister som U2, Jay-Z og Madonna har gjort det og har samtidig også et helt team av folk som jobber med å sno seg unna avtalen og uthule den. De har alle avtaler der artisten sier fra seg framtidige inntekter av turnering, merchandise og, i Madonnas og Jay-Zs tilfeller, framtidige plater. Da gjelder det å finne alternative inntektskilder. Madonna skriver barnebøker, produserer filmer og driver plateselskap. Ingen av disse inntektene vil falle inn under hennes 360-avtale. For dette er ikke inntekter hun får som artisten Madonna. T-skjorter, matbokser og konserter derimot, det er inntekter som tilfaller hennes arbeidsgiver, Live Nation.

Jay-Z har også posisjonert seg for slike 360-avtaler. Han er deleier av basketlaget New Jersey Nets, driver flere nattklubber og blir stadig større innen eiendomsutvikling. Tidligere drev han også med klær, men solgte klesmerket Rocawear i kjølvannet av et opprivende brudd med sine partnere i plateetiketten Roc-A-Fella. Nå entrer han igjen moteverdenen, men denne gangen sammen med kompisen Pharrell som har hatt stor suksess med mote og design ved siden av musikkarrieren. For Jay-Z har kjøpt seg inn i hipsterklesmerket Billionaire Boys Club og der slipper Jay-Z unna med å beholde overskuddet selv. For her er det ikke navnet Jay-Z som selger, men Billionaire Boys Club, selv om alle «vet» at det er Pharrell og Jay-Z som nå står bak. Så, der hvor Kiss selger en T-skjorte med bandlogoen på, selger Jay-Z T-skjorter med Billionaire Boys Club-logo og slipper med det å gi Live Nation noe som helst av omsetningen. Dessuten er moteverdenen også et sted å synes og bygge merkevarer som igjen kan generere framtidige inntekter. Det sies at Pharrell har tjent drøyt hundre millioner kroner netto på Billionaire Boys Club siden starten i 2005. Dermed er det kanskje også fristende for Jay-Z å inngå en ny 360-avtale når den gamle går ut i 2018? Han har jo dermed sikret seg inntekter ved siden av. Og det til og med ved indirekte å bruke merkenavnet Jay-Z, uten at denne porteføljen vil være en naturlig del av en 360-avtale.

Kringkasting

Men det er den lille genistreken å kringkaste hele turneen på nettet som har skapt et gryende nytt marked. For Jay-Z og Kanye West sender alle konsertene direkte på nettet, mot et gebyr selvsagt. Fem dollar, omtrent 28 kroner i måneden skal de ha for det, men da får du også en bakenforfilm, daglige oppdateringer, dokumentarer og små intervjuer i tillegg til alle konsertene på turneen. I utgangspunktet er ikke dette noen enorm sum, men de tester nok ut betalingsviljen til publikum her. Og om så Justin Bieber kringkaster sin kommende turné, vil nok månedsprisen være betraktelig høyere. Denne fiffige ideen om å kringkaste samtlige konserter mot en månedlig betaling, genererer uansett mer dollars inn i kassa til Jay-Z og Kanye West. Spørsmålet blir om dette er inntekter Live Nation vil ha kloa i eller om de to rapperne kan beholde det som fort kan bli mange millioner?

Hadde det derimot vært snakk om reality-TV, hadde inntektene gått rett i lomma på Live Nation og det er vel også årsaken til at Jay-Z ikke er med på reality-TV. Det vi kan være rimelig trygge på er at Live Nation nok vil inkludere direkte kringkasting på nettet i sine framtidige avtaler.

Men 360-avtaler er ikke noe helt nytt og er forsøkt tidligere. Motown var i sin tid kjent for å kreve rettighetene til turneer, plater og merchandise fra sine artister. Men de fikk en dyr lærepenge. Motown lærte nemlig etter hvert at artister ikke gidder å dra ut på turné om ikke artisten selv også tjener noe på det. Det er som med alle andre avtaler; den er bare god om begge parter synes den er god.

Er 182 mange?

182 utgjør under to prosent av 8.000, som var det totale antallet besøkende under sommerens Extrema på Kalvøya. 182 er antallet som ble tatt for bruk eller besittelse av narkotika under musikkfestivalen. Dette antallet er samtidig blitt et argument mot neste års utgave av Extrema. Avgjørelsen faller i Bærum kommunestyre i midten av november. Men er 182 egentlig et stort antall? Politiet sto tross alt ved inngangen og stoppet alle.

Om jeg drar på kino, for eksempel. Hvor mange i salen er rusa, mon tro? La oss si det er 200 personer i salen. Da holder det at fire personer deler en joint utenfor kinoen, så er vi oppe i samme antall, prosentvis, som ble tatt på Extrema. Og da snakker vi om en helt vanlig ukedag på en tilfeldig valgt kino. Vel, jeg har med egne øyne sett en sånn gjeng stå utenfor Eldorado og røyke sin cannabis. Men politiet var ingen steder å se. Det var ingen der til å legge dem i bakken. Ingen uniformerte politimenn som satte håndjern på noen av dem. Ingen narkohunder som slapp løs på gjengen.

Det blir problematisk når loven tolkes strengere fordi man er på fest eller festival. Det skaper rett og slett forakt for loven hos befolkningen og politiet mister respekten de så sårt trenger for å serve publikum, som de kaller oss. Rus og narkotika er et samfunnsproblem og ikke utelukkende et problem i enkelte undergrunnsmiljøer. Det er ikke rettferdig at noen skal legges i jern og arresteres for å gjøre det samme som alle på Plata, som jo slipper unna gang på gang. For det skal da vel fortsatt være likhet for loven? Du har rett og slett en strengere tolkning av loven hengende over deg om du er såpass frilynt at du går på festival. Og da særlig om musikkfestivalen lener seg for mye på elektronisk musikk. Da står politiet i døra og ransaker alle som en. Er det frihet, mon tro?

Danske Roskilde-festivalen har et helt annet forhold til politiet, som er særdeles synlige, men ikke veldig i veien for festivaldeltakerne. Hvert år er det en eller to som blir tatt for brudd på narkotikaloven, av vel 100.000 mennesker, men pågripelsene er mest for syns skyld. Politiet slipper ikke løs hunder på campingen, som jo er vanlig på Hove. De arresterer ikke folk som står med jointen i hånda og de overser lett store jordpiper med gjenger som mer enn gjerne dukker ned i bakken for et trekk. Men om publikum skulle trenge hjelp av politiet, så er de ikke sene om å spørre om akkurat det. Hjelp, altså. For om du blir ranet eller utsatt for vold, er jo politiet dem du vil ha tak i. På Roskilde spiller politiet på lag med publikum. I Norge er politiet på eget lag, mot publikum. Hvordan skal man ellers forklare at samtlige 8.000 på en festival mistenkeliggjøres? Hvorfor skjer ikke det samme på Ullevaal stadion, for eksempel? Den som leter skal jo som kjent finne og om man stopper alle, er det større funn å oppdage. Men er det rettferdig? Hva blir det neste? Narkohunder på trikken? Ransaking av 17. maitoget? Eller kanskje jevnlige husransakelser fordi man bor i et bestemt strøk? Da ville i så fall 182 være et lavt antall. Særdeles lavt.

 

En rekke amerikanske rappere er nå plutselig pro-homofile og -lesbiske.

Tradisjonelt har det vært helt greit for rappere å rakke ned på homofile og lesbiske i sine tekster. Eminem har ofte fått gjennomgå av politisk korrekte journalister og aktivister. «I’ll stab you in the head, whether you’re a fag or a les. A homosex. Hermaph or a trans-a-vest», sa Eminem på «Criminal» fra 2000. Ti år senere var han for kjønnsnøytrale ekteskap. «Jeg synes alle skal ha den samme muligheten til å bli ulykkelige i et ekteskap», uttalte han syrlig og i juli år kunne to av samme kjønn inngå ekteskap i New York, hip hopens fødested.

Dette har unektelig ført til et klimaskifte i hip hop. Og i takt med at hip hop når et stadig større publikum, blir det vrient å overse homofile og lesbiske fans. De kjøper plater og går på konserter de også. Men det finnes ytterst få åpne homofile rappere.

Ordene faggot og gay har vært gjengangere i mange raptekster opp gjennom årene. Nykommer Tyler the Creator bruker ordet faggot en rekke ganger på sin debutplate, men avfeier enhver kritikk. «Når jeg bruker ordet faggot, er det som  å si at du er en dust, en idiot», sier han til hip hop-magasinet XXL. Det er også verdt å nevne at når Tyler rapper, er det over plater hans åpne lesbiske DJ, Syd Da Kid, spiller.

Ordet faggot er dessuten ofte brukt i raptekster for å sette spørsmålstegn ved maskuliniteten til konkurrerende rappere. Det er en pågående krangel der målet er lyrisk å «drepe» sin motstander. Som når Beanie Sigel setter spørsmålstegn ved Kanye Wests legning, eller Jay-Z da han omtalte Nas som «the fag model». Men selv om også 50 cent og N.O.R.E. mener at «om du er gay, er det ikke noe jeg har noe med», er de kjapt ute med å poengtere at de ikke selv er homo. Frykten for å bli stemplet homofil er der i høyeste grad.

XXL mener oppmykningen startet på 90-tallet da superstjerner som Jay-Z og Puff Daddy kjøpte seg inn i klesbransjen og omtalte seg selv som designere. For det må da være vrient å kalle folk for faggot på plate for så å møte akkurat noen «faggots» på kontoret? Eller er jeg fordomsfull mot designere nå?

Rappere i dag kommer ikke nødvendigvis fra gata og er ikke dopdealere eller gangstere. Mange har collegeutdannelse og de aller fleste har i hvert fall fullført high school. Dessuten er de oftere og oftere fra middelklassen og gjerne fra forsteder uten det harde bylivet. Fordommer gror kanskje ikke like godt der som på gatehjørnet?

Grunnleggeren av plateselskapet Def Jam, Russel Simmons, har alltid vært en homoaktivist, men forsvarer likevel rappernes rett til å bruke nedsettende ord om noens seksuelle legning. «Rappere speiler bare samfunnets sykdommer», sier han og har nok rett i det.

Bloggfavoritten Lil B har sågar kalt albumet sitt «I’m Gay» og har med det blitt utsatt for drapstrusler og må vise forsiktighet på åpen gate. Men homo det er han ikke, presiserer han så ofte han kan. Selv mener han ordet gay bare betyr glad, noe det jo strengt tatt også gjør. Han ønsket en debatt om homofobien som til nå har vært gjeldende i hip hop spesielt og showbusiness generelt. Dermed er Lil B på sett og vis modigere enn noen annen rapper før han, der han setter karriere og ettermæle på spill for å endre folks holdninger. Men når vil en åpent homofil rapper toppe listene, mon tro?

En rekke tungvektere innen amerikansk hip hop gjør seg klare til plateslipp i august.

 For hva skal man si til gullrekka Jay-Z & Kanye West, Lil Wayne og Game, alle i løpet av noen få augustuker?

At så mange populære rappere slipper plate omtrent samtidig er uvanlig. Normalt ville disse selverklærte superstjernene helst unngått konkurranse og i hvert fall ikke gitt ut album så tett opptil hverandre. Dette fordi det jo er plass til kun en plate i uka på førsteplassen i USA (Billboard). Og en slik plassering betyr enormt for platesalg og ikke minst prestisje. For Jay-Z og Kanye West er nok deres «Watch The Throne» som en fiasko å regne om den ikke entrer toppen av den amerikanske lista da den er å få på iTunes 8. august (15. august på CD). Albumet som i starten var en EP skulle i utgangspunktet slippes i januar, så i februar, deretter i mars, før den skulle ut i juni. Nå skal den altså endelig være klar for butikkene.

Platesalget er ikke lenger hva det var og det som før var en nødvendighet for å kalle seg suksessfull, selge minst én million (platina) i USA, er ikke lenger like oppnåelig. Dermed er det topplasseringen på listene som er målestokken for en suksess, noe som gir skryterettigheter helt til du gir ut ditt neste album. For selv om platesalget faller, er du i hvert fall den som selger mest i dette fallende markedet.

 Det er dessuten blitt en slags hip hop-øvelse å stadig utsette plateslipp. Rapperne lekker en singel på nett, ser hvordan responsen er og utsetter eller framskynder albumet ettersom hvordan låta gjør det på veven. Game har for eksempel holdt på i tre år med sin «R.E.D.» med hjelp fra Dr. Dre og Neptunes, og sluppet flere singler uten at noen av dem har gjort seg noe særlig bemerket. Det har forresten heller ikke lekkasjene fra «Watch The Throne». Siste lekk derfra er «Otis» (med sample av Otis Reddings «Try A Littel Tenderness») som har fått en blandet mottakelse på nettet. Like fullt er det en musikkvideo rett rundt hjørnet, så de må ha en tro på låta. Men den som virkelig kan det med å utsette en plate er Dr. Dre. Hans oppfølger til «2001», fra 1999, har latt vente på seg. I løpet av året har han sluppet to singler, «Kush» og «I Need A Doctor», med videoer og det hele. Men da listeplasseringene ikke er helt der oppe, er resultatet stadig nye slippdatoer og utsettelser.

Lil Wayne sier hans «Tha Carter IV» var ferdig allerede i vinter og den har blitt stadig utsatt siden. Riktignok har han sittet litt i fengsel det siste året, men begge hans to siste album var stadig utsatt. Det var først da singelen «Lollipop» la seg øverst på listene at «Tha Carter III» fant veien til publikum og solgte til platina i løpet av en uke. Dette forteller hvor viktig det er å ha en singel som slår an. Men noen bryr seg ikke så mye om hvordan den første smakebiten gjør det på listene. Eminem og Royce da 5’9’ slapp albumet sitt, som Bad Meets Evil den 13. juni. Akkurat den datoen de meldte måneder i forveien. Resultatet var førsteplass på listene og godt salg. Men så er da også Eminem den største hip hop-stjernen og var fjorårets mestselgende artist i USA.