Espen S. Hågensen Rusdal
Viser innlegg | Se kommentarer (9)One Direction, verdens største boyband, vil sette Oslo på hodet det kommende døgnet. Det er ikke musikken, men hysteriet vi leser om i avisene.
Tygg litt på det. Boyband. Ikke band. Ikke boy, men boyband. Når det viktigste kriteriet er at du er gutt, havner plutselig musikken litt i bakevja. Men det er da heller ikke musikken som er det viktigste for fansen.
Liam Payne, Louis Tomlinson, Zayn Malik, Niall Horan og Harry Styles, alle fra 19 til 21 år, er de litt tilfeldige popstjernene som erobret verden ved ikke å vinne britenes «X Factor» i 2010. Justin Bieber har «beliebers», One Direction har «directioners».
Etter at Backstreet Boys mistet grepet på slutten av 90-tallet har boybands vært mer lokale helter enn globale superstjerner. Det var jentene som bestemte i den klassen med Spice Girls og Britney Spears som de største stjernene. Men for jentefansen så holder det ikke med jentehelter, nei, de vil ha gutteidoler. TV-programmer som «Idol» og «X Factor» har fylt jentenes behov for helter og samtidig skapt etterspørsel for unge strigla gutter som kan synge, i hvert fall litt. Karaoke-TV har dessuten igjen gjort det greit å covre gamle hits, som jo alltid har vært en boybandøvelse. Dermed var timingen til Simon Cowell og One Direction perfekt. Markedet var klare for fem unge karer.
Enkelte anmeldere har prøvd seg på at One Direction endelig er et boyband det går an å like. Det er de selvsagt ikke. Musikken er dørgende kjedelig og en slags voksenpop for barn - glatt og lettfordøyelig, helt uten overraskelser. Men så er da målgruppen unge jenter og ikke sure anmeldere. En årsak til One Directions endeløse popularitet er cool Britannia. Storbritannia er igjen premissleverandør av popkultur til USA, noe de også var så til de grader midtveis på 80-tallet, da britiske artister var de mestselgende i verden, og til dels på slutten av 90-tallet. London er igjen den kuleste byen på kloden.
Det er en stor forskjell på artister som shopper låter og dem som selv bidrar med komponering. One Direction bidrar litt, men dette er jo et Simon Cowell-prosjekt, så de får nok ikke bestemme i noe særlig grad, foreløpig. Men straks maktbalansen jevner seg litt ut og One Direction er store nok, er det fritt fram for guttas egne ideer. Og det er ofte da det rakner, popularitetsmessig. Om vi går litt tilbake i tid, ville Monkeys bidra med musikk på sine plater - noe som ble starten på slutten. New Kids On The Block tøffa seg og ble til NKOTB, men da butta det helt for dem og fansen forsvant. Og sånn kan man fortsette.
One Direction fikk slakt i Danmark for sin opptreden forleden. De får ganske så sikkert slakt her i Norge også. Men det gjør ingen verdens ting for fansen, eller gutta selv for den saks skyld. Det er nesten uvesentlig om musikken er bra eller ei. For fansen heier på One Direction eller Justin Bieber som om de var fotballklubber. Og denne rivaliseringen mellom de største boybandstjernene har pågått siden Beatles og Stones knivet på 60-tallet og helt fram til Backstreet Boys og N*Sync, Take That og Boyzone. Heltene kan ikke gjøre noe galt i fansens øyne, og selv om «den siste låta ikke var så bra», «så er de jo fortsatt One Direction». Litt som at fansen til Wolves ikke slutter å heie, selv om de rykket ned i helgen. One Direction er på en måte løftet fram av fansen - de vant jo ikke «X Factor», likevel er de det mest populære britiske bandet på årevis. Men det er nok slik at om ikke One Direction var verdens mest populære boyband, ville noen andre nesten helt like syngende gutter være det. Tilbud og etterspørsel kalles det.
One Direction spiller en utsolgt konsert i Telenor Arena i kveld.
Kanye West er populær, han lager kanskje de beste platene i hip hop og er en produsent fra øverste hylle. Men internett bruker han ikke. Nå ryktes det at Kanye West straks er klar med nytt album.
Rapper Kanye West har ligget høyt på årets-beste-lister med alle sine foregående album. Nå er det ny plate på gang. På de to første albumene var det hip hop på gamlemåten, med soulsamples og gjester på refrenget som gjaldt. Etter hvert ville Kanye West bli popstjerne og startet å synge, med hjelp av det utskjelte verktøyet autotune, og slapp «808s & Heartbreak» i 2008, før han kom med «My Beautiful Dark Twisted Fantasy» med litt mer hip hop, men fortsatt eksperimentell og sjangeroverskridende. Denne ble fulgt opp av samarbeidsplaten med Jay-Z, «Watch The Throne» i 2011, også den med et uttrykk litt på siden av tradisjonell hip hop. Fjorårets «Cruel Summer», med artister fra Kanyes gjeng G.O.O.D. Music, bar derimot bud om klassisk hip hop igjen.
Er det lov å håpe på et nytt album med Kanye West i år? Flere produsenter bekrefter på hver sin kant at de jobber på plata, som noen rykter sier skal hete «Rich Black American» og fullfører dermed serien med «The College Dropout», «Late Registration» og «Graduation». Og nå skal Kanye West tilbake til lydbildet fra debuten og hans tidlige produksjoner for Jay-Z. I hvert fall benektet ikke rapper Big Sean påstandene da jeg spurte ham om nettopp dette i forrige uke. Big Sean bidrar i stort monn på Kanye Wests kommende album og er blitt kalt inn til studio både titt og ofte. Men kan vi kanskje vente resirkulerte soullåter og smurfestemmer igjen? Det var jo slik vi først møtte West, lenge før autotune, kjærlighetsviser og merkelige utbrudd fra scenekanten, skjørt, dameskjorter, klesdesign og Kim Kardashian. For det var med Chaka Khan-samplet «Trough The Fire» på «Through The Wire» fra 2003, vi ble kjent med rapperen Kanye West.
Og vi kan kanskje vente mer av slikt? Kanye har denne gangen med seg produsentgjengen Heatmakerz, kjent for nettopp sine soulsamples og tidligere samarbeid med Kanye West - før han i det hele tatt var kjent. «Kanye henvendte seg til oss fordi han ønsket det gamle Heatmakerz-soundet», fortalte Heatmakerz’ Rsonist til MTV nylig. The-Dream, mannen bak Rihannas «Umbrella», har også bekreftet at han jobber på Kanyes neste skive. Enda han innrømmer at han har fått munnkurv. «Jeg kan ikke si noe annet enn at Kanye er i studio og jeg skal til Paris for å jobbe med ham der», sa The-Dream til Billboard i vinter. På nettet har det sirkulert en liste med navn, visstnok hentet fra iTunes, over dem som bidrar på albumet. Der finner vi blant andre Frank Ocean, Pusha T, Beyoncé, Florence Welch, 2 Chainz, Big Sean og Skrillex, men ingen har bekreftet at dette er en offisiell liste.
Kanye Wests produksjoner har vært ryggraden på album med andre hip hop-kjemper, der særlig Jay-Z‘ «The Blueprint» fra 2001 viste hva som bodde i det som den gangen kun var ansett som en produsent og låtmaker. For selv med en kontrakt med Jay-Z‘ Roc-A-Fella slapp ikke Kanye til på mikken. Det var jo å bli rapper han drømte om. Han skulle ikke bare stå i bakgrunnen, nei. Den tidligere doplangeren Jay-Z var heller ikke begeistret for Kanyes middelklassebakgrunn og mente det ikke var mulig å slå igjennom som rapper uten gatebakgrunn. Og som den vriompeisen Kanye er, fortsatte han bare å gni det inn med rosa polotrøyer, hyllester av a-ha og interesse for europeisk film og mote, kunst og av alle ting; historie. Sier han i hvert fall.
Kanye bruker ikke internett når han lager musikk. Mange produsenter sender beats fram og tilbake til rappere og teknikere og studioer. Der legges det kanskje et vers og selve produksjonen justeres. Utøverne møtes stadig sjeldnere og låter blir fort et slags lappeteppe med en hel haug bidragsytere. Dette er en prosess som gjerne pågår helt fram til deadline og sparer utøverne og de involverte mye tid og penger. En drøss produsenter shopper dessuten sine beats rundt på markedet, der de prøver å selge sine arbeid og dette foregår i stor grad med e-post. Dermed er det kanskje ikke så rart at låter lekker og finner veien til nettet? Kanye West har funnet løsningen. I hvert fall om vi skal tro Big Sean: «Pokker heller, nei, Kanye bruker ikke internett», fortalte Big Sean. «Han er redd for lekkasjer og sender aldri noe på mail. Vi var i London og jobbet i studio med ‘Mercy‘ (fra ‘Cruel Summer‘, journ.anm.), da vi trengte en beat som Kanye allerede hadde jobbet med. Vi kunne fått den på mail fra LA, men nei, det var ikke aktuelt for Kanye. Dermed måtte en kar sette seg på flyet fra London, dra til LA og studioet, hente lydfilen og dra tilbake til England. Dette tok i alt nesten tre dager. Vi jobbet og hadde helt glemt at vi hadde en beat på vei da assistenten kom løpende inn i studioet med lydfilen, men sånn er det han jobber», fortalte Big Sean.
Kanye West har også en tendens til å like helt «feil» sanger, noe som ofte har frustrert folkene rundt superstjernen. Big Sean opplevde det samme med sin gjennombruddsingel «Getcha Some». « Jeg var egentlig ikke noen fan av den», kunne Big Sean fortelle, men sett i ettertid var det nok intet dumt valg. Dog kunne Big Sean avsløre at Kanye-albumet er så godt som ferdig. I den grad noe er ferdig i Kanye Wests verden, perfeksjonist som han er. «Ingen vet helt når ting er ferdig, når det kommer til Kanye», fortalte han.
Det som i hvert fall er temmelig sikkert er at Kanye West jobber med ny musikk. Men å få bekreftet om og eventuelt når det kommer ny plate fra mannen selv, er så godt som umulig. Kanye West gjør nemlig ikke intervjuer.
Det er få forunt å fylle Oslo Spektrum. Karpe Diem er blant dem som klarer det.
Da Karpe Diem rundet av lørdagen på Øya i sommer, var det en slags feiring av Oslo som by og Karpe Diem som rappere. Ja, de stolte rapperne brukte til og med opp store deler av honoraret på heftig fyrverkeri og scenografi som en presang til publikum. Når de i kveld fyller Oslo Spektrum, er det enda et skritt opp. For hvor skal man vende blikket når man har fylt Oslo Spektrum, mon tro? Utlandet? Om det er et mål å bli stadig større, da. Men det må jo være litt tilfredsstillende at internasjonale superstjerner som Drake og Nicki Minaj ikke makter å fylle Spektrum, mens Chirag Patel og Magdi Ytreeide Abdelmaguid greier det.
Det kan ikke ha vært mange som så for seg at Karpe Diem skulle selge ut Spektrum den gangen de entret VG-lista med «Glasskår», utgitt dagen etter dagen, 18. mai 2004. Jeg intervjuet selv Magdi Ytreeide Abdelmaguid, da han var elev ved Oslo Handelsgym. Da måtte jeg pent finne meg i å vente på at det skulle ringes ut til friminutt før jeg fikk snakke med denne rapperen, som selv virket litt overrasket over at noen i det hele tatt ville intervjue han. Da jeg spurte om et intervju i forbindelse med konserten i kveld, var svaret nei. Ting endrer seg, gitt.
Karpe Diem startet opp i ei tid da man ikke skulle kødde for mye med sjangeren hip-hop. Det var ei tid da det var helt fy-fy og tabu å synge for eksempel, men Karpe Diem gikk på sett og vis sin egen vei. Hip-hopen deres nærmet seg stadig mer pop, ofte med et melankolsk skjær. Det var ikke gangsterpreik. Språket var enkelt, men samtidig effektivt med mange doble bunner og betydninger. Fokuset var ikke våpen. Det var ikke gatelivet eller den kriminelle løpebanen de snakket om. Det var ikke dagene bak murene, nei om noe så hadde det vært en hissig rap om besøk på rektors kontor. Nå skal det sies at det blir stadig lengre mellom hver Jesse Jones her til lands også, da. Karpe Diem er representanter for middelklassen i Norge. Og da den mer joviale siden. Ja, såpass joviale at de gjør gratiskonserter for fansen som ennå ikke er fylt 18 år. Selv med fartstid fra Oslo Handelsgym, på nedsiden av Solli Plass, er det blitt folk av Chirag og Magdi. For la oss være ærlige nå; veien er ikke lang fra trivelig til brautende om du henger med feil folk rundt på Solli Plass. Tro meg, jeg er oppvokst på Lapsetorvet, som vi kaller det.
Det skal sies at Karpe Diem har hatt sine trøblete stunder. De har høvla ned stortingsrepresentant Mette Hanekamhaug fra Frp og de har vært farlig nær å hetse homofile med uttrykket «bøg» i «Nyrestein». Kunstnere er nå en gang kunstnere og skal jo i utgangspunktet lage kunst. Og kunst skal engasjere, den kan provosere og det er slett ikke noe krav om at den skal være godt likt i det brede lag. Og om de ikke bryter loven, vel da har de på sett og vis oppfylt sine lodd.
Karpe Diem har alltid vært godt likt av sine kolleger og siden starten har de vært invitert med på det meste av rapkolleger. Nettopp dette illustreres ved at veteranene TP-Allstars (Tommy Tee og kompani), samt Don Martin varmer opp publikum i kveld. Chirag og Magdi vet å gi tilbake til sine venner og da særlig dem som har støttet dem hele veien.
Karpe Diem er populære i det brede lag. Mye fordi duoen har spilt uhorvelig mange konserter, gjennom hele karrieren. Men også litt fordi vi bor i Norge. Vi er et lite land, dermed vil våre popstjerner ha et ganske så begrenset marked å tjene sine penger på. Om Karpe Diem hadde hatt tilsvarende suksess i Sverige, ville de ha tjent bortimot det dobbelte. For ikke å snakke om hvis suksessen hadde vært i Danmark. Dermed blir våre popstjerner her hjemme som deg og meg. De bor i helt vanlige toroms og har en temmelig normal inntekt, og vi synes de aller fleste av dem virker joviale og greie der vi møter dem i køen på Rimi. Det er neimen ikke lett å bli rik på hobbyen sin her til lands.
Og sett i lys av dette er det flott å se at to karer fra Oslo kan fylle Spektrum og tjene millioner på det de liker aller best - på hjemmebane. For hva skal vi med utlandet da? Si hva du vil, men dette er hva drømmer er laget av.
Denne uka har Röyksopp kranglet i retten med tidligere kompis Rune Lindbæk om hvem som gjorde hva for 16 år siden.
Men hvem husker detaljer fra så langt tilbake? Det er noe pussig over Rune Lindbæks feide med Röyksopp, der de krangler om hvem som skrev hva på en plate som kom ut for 16 år siden. Denne uka har rettssaken pågått og Bergen tingrett skal nå ta stilling til hvem som komponerte Röyksopps «A Higher Place» og om tidligere kompis og kollega Rune Lindbæk var involvert i den prosessen i det hele tatt.
En musikkprodusent er nok ikke hva det en gang var. For der hvor produsenten tidligere var komponist, veileder, studiotekniker og musiker - som viste artisten hvordan grepene var på gitaren og bidro med piano i studio, er han i 2013 like ofte helt uten evne til selv å musisere og bruker sin tid mer på å si hva som er bra og dårlig enn å lage selve musikken. Det finnes en rekke slike produsenter der ute som omgir seg med assistenter som kan utføre oppgavene han ikke selv behersker, men som likevel beholder hele æren for produksjonen og deler av komponeringen. For det er ikke lenger slik at det sitter en mesterhjerne og gjør alt i enerom før han presenterer verket for publikum. Det er mye samarbeid og mye som ikke nødvendigvis er hva vi vil kalle komponering, men programmering. Like fullt er det et åndsverk som noen har eierskap til og inntekter fra platesalg og kringkasting skal fordeles på. Produsenter som David Guetta, Neptunes, Dr. Dre og Timbaland bidrar for eksempel i varierende grad i studio, men får jo kongeriket og prinsessen når platen er ute i butikken.
Sett i lys av dette, er det vrient å avgjøre hvem som gjorde hva under innspillingen av Drum Islands «Lift», som er låta Röyksopp sampler på «A Higher Place» og da stridens kjerne. Ikke bare er det utfordrende å huske noe fra en innspilling i 1997, men hvem noterer ned hva som blir gjort av hvem? Det blir ikke lett for en dommer å ta stilling til dette. Elektronika er en sjanger som nærmest kannibaliserer ideer og nærer seg selv på tidligere bragder, og sampler villig vekk fra andre. For eksempel bruker Röyksopps «A Higher Place» og Drum Islands «Lift» samme synthlyd og sample lånt fra en Jean Michel Jarre-låt.
Hvordan lager man så en låt i 2013? Det aller meste foregår foran en PC-skjerm der det programmeres, riff legges i sløyfe, vokalen samples og prosesseres før den legges i sløyfe og dubbes med seg selv. Beaten får noen strykere i kledelige akkorder som kopieres i programmet og legges ut over hele kompet. Det er altså fint lite spilling på instrumenter eller klimpring ved pianoet. Så, da gjenstår; hvem skrev denne låta mon tro? Det vil være nærmest umulig å avgjøre dette i ettertid, særlig om man ikke lenger er særlig gode venner. Derfor er det vanlig at partene avklarer slikt i forkant. Men på forhånd vet man jo ikke hvem som kommer til å bidra med hva.
Beskyldninger og karakteristikker har kommet fra begge sider i løpet av uka, der flere kjente fjes har fortalt om sine studioopplevelser med Rune Lindbæk i lite flatterende vendinger. Det eneste håndfaste beviset som har kommet fram er skjemaet Drum Island sendte inn til rettighetsorganisasjonen TONO for å registrere låta «Lift». Her er Lindbæk oppført som komponist og når da Röyksopp bruker denne som basis for «A Higher Place» må følgelig Lindbæk være komponist av også denne. Men nei da. Torbjørn Brundtland og Svein Berge rigget seg til i rettssalen med synther og maskiner for å demonstrere hvordan «A Higher Place» ble til, helt uten hjelp fra Lindbæk. Så gjenstår det å se om noen lot seg overbevise.
Lindbæk er tydelig lei av slagsiden i mediene der Röyksopps syn har fått desidert mest oppmerksomhet. Men dette er da vitterlig også hans egen skyld. For Lindbæk kunne gjort som Brundtland og Berge og hostet opp noen vitner som bekreftet Lindbæks påstander og arbeidsmetoder.
Dom faller i løpet av to til fire uker. Det saken handler om nå er en erstatning på drøyt 50.000 kroner og rettighetene til framtidige inntekter fra «A Higher Place». Men når dom har falt, vil en av partene miste ansikt og det kan til slutt koste enda mer enn tapte royalties.
Saken har gått i Bergen tingrett denne uka.
Han sto for det mest kritikerroste hip hop-albumet i 2012. I dag kommer Kendrick Lamar til Oslo og et for lengst utsolgt Sentrum Scene.
25-åringen Kendrick Lamar har den rette stamtavlen; han er nemlig fra Compton, der hvor gangsterrappen kanskje står sterkest, på livets skyggeside i solrike Los Angeles. Men er Kendrick Lamar virkelig gangsterrapper? Tekstene hans er mer portretter av ei samtid med sosialrealisme og betraktninger vi hoderystende kan sjokkeres av, men samtidig nikke gjenkjennende til, enn våpenforherligelse og dopsalg. «Det er lett for meg å rappe om noe annet enn drap og våpen. Jeg har nemlig aldri drept noen» («I never was a gangbanger»), sier han i «The Art Of Peer Pressure» fra «good kid, m.A.A.d city». Lamar skriver rett og slett tekster der vi som lyttere kan kjenne oss igjen i fortellingen, historien og figurene, mens vi lar oss imponere av språket og bildene. Ikke fordi vi har opplevd noe lignende, men fordi historiene er universelle. De beskriver følelser og de har vi jo alle sammen, i motsetning til pistoler. «My plan B is to win your hearts before I win a Grammy», sier han selv på «I Am» og har fått både kritikere og publikum på sin side. Konserten i kveld er nemlig flyttet fra Rockefeller til større Sentrum scene, mens albumet «good kid, m.A.A.d city» havnet på 5. plass på Dagsavisens Kritikertoppen for 2012, avstemningen blant 50 norske musikkanmeldere om årets beste album.
Kendrick Lamar er med i kollektivet Black Hippy sammen med de andre kritikerroste rapperne Jay Rock, Schoolboy Q og Ab-Soul. Fellesnevneren er tekster om livets skyggeside og hverdagen, men med anslag av optimisme. Dette er en ganske fersk trend i dagens hiphop. Hiphop med samfunnsengasjement har vært til stede siden 80-tallet, bevares, men den delen har ikke solgt all verden de siste årene. Populære rappere som Flo Rida og David Guetta eller Akon, Lil Wayne, 2 Chainz og Pitbull jamrer om hvor lavt ned hun skal gå, hvor våt hun er, eller hvor mye hun skal riste på baken, mens Black Hippie-gjengen unngår idiotiske og diskriminerende oneliners, men heller gjør hiphop på gamlemåten. Det vil si tekster som betyr noe, som ikke er der kun for å komme til et refreng og som løfter selve låta.
Etter en uke i salg toppet Lamar den amerikanske albumlisten med «good kid, m.A.A.d city» og 242.000 solgte plater. Nå har den rundet 500.000 i USA, kravet for gullplate, nærmest en bragd i dag med stadig fallende platesalg. Det er bare en håndfull andre rappere, som Lil Wayne, Kanye West, Drake, Jay-Z og Eminem som kan skilte med lignende suksess. Derfor er det lov å tro på et vannskille nå. Plateselskapene ser at god musikk selger, og dermed tør de kanskje også å satse på den gode musikken?
Superprodusent Dr. Dre så potensialet i Kendrick Lamar og gikk fram som han pleier. For når Dr. Dre gir anerkjennelse til et talent, følger hele bransjen etter. Først får Dr. Dre snakket til å gå ved å stille opp på noen fotografier sammen med sin nye artist. Så lar han rapperen få en gjesteopptreden hos andre rappere. I 2011 dukket Kendrick Lamar opp på Games «The R.E.D. Album», Tech N9nes «All 6’s and 7’s», 9th Wonders «The Wonder Years» og Drakes «Take Care». Så er det tid for en singel og musikkvideo hvor Dr. Dre selvsagt bidrar. Deretter blir det stille en stund før det er tid for konserter - hvor Dr. Dre gjerne dukker opp på scenen med et gjestevers. Slik får Kendrick Lamar, som Snoop, Eminem og 50 cent før seg, et godkjentstempel av bransjen, publikum og media. Men Kendrick Lamar har også talent, og det går ikke å kjøpe for penger. Ennå.
Det var ei tid da MySpace var blant verdens største og viktigste nettsted. Nå har Justin Timberlake tatt over.
Tirsdag lanserte Justin Timberlake ny singel, «Suit & Tie» - på MySpace. Ja, du leste riktig. MySpace er oppe og går igjen. Nå skal siden brukes til nettverking, sosialisering, film, fashion og musikk, samt strømming. Det er altså en slags hybrid som skal ta opp kampen med både Facebook, Twitter og Spotify på en gang. Ja, og så sies det at de etter hvert skal selge musikk og da er jaggu platebutikkene også utfordret.
I 2005 kjøpte Rupert Murdoch og hans News Corp MySpace for 585 millioner dollar. I 2011 solgte han det for 30 millioner til Justin Timberlake, som kanskje fikk blod på bluetoothen etter at han jo var med i «The Social Network», filmen om Facebook året før?
- Vi så aldri på dette som en slags nylansering eller et navneskifte. Dette var for oss en helt ny plattform, sa Timberlake til Rolling Stone under lanseringen.
Dermed manøvrerer han seg unna det dårlige ryktet MySpace hadde opparbeidet seg, samtidig som han fortsatt vil dra nytte av navnet. New MySpace er gjort ganske så stilig og intuitiv, med store flater, bilder, møtesteder og moderne grafiske løsninger. Men hva med innholdet? Verken Twitter eller Facebook ser særlig stilige ut, men suksesser er de lell. Foreløpig er det ganske så ensomt der inne og fortsetter det slik, med profiler uten sanger og innhold, vil denne nye utgaven av MySpace leve et kort liv.
Enn så lenge er New MySpace mer et sosialt verktøy enn en markedsføringskanal, slik gamle MySpace var. I hvert fall virker det slik foreløpig. Likevel er det største problemet akkurat nå at det er reklame for Timberlake og den nye singelen over alt på nettstedet. Fortsetter det slik, vil nok mange vende blikket andre steder og igjen legge MySpace øde og forlatt et sted langt der ute på nettet.
I morgen lager Swedish House Mafia fest for 25.000 på Fornebu. Tre svenske DJ-er er blant verdens største popstjerner og posterboys for en housekultur som stadig brer om seg.
House med større kraft enn krutt
I morgen lager Swedish House Mafia fest for 25.000 på Fornebu. Tre svenske DJ-er er blant verdens største popstjerner og posterboys for en housekultur som stadig brer om seg.
Den svenske trioen Swedish House Mafia fyller opp Telenor Arena på Fornebu i morgen. 25.000 mennesker er ventet å delta, og de aller fleste er unge. Nei, det er ikke en konsert disse svenskene leverer, men en stor fest der DJ-ene og produsentene Steve Angello, Axwell og Sebastian Ingrosso spiller sine egne låter. De pakker det hele inn i gigantiske effekter, lys og lyd, mens publikum danser ekstatisk med seg selv. Musikken trioen bedriver, er dansemusikk av slaget house. Gjerne med litt progressiv og lagvis oppbygning, gigantiske synthriff og et allsangrefreng. Dessuten har de remikset (en egen produksjonsversjon av andres materiale) en rekke andre, Coldplay for eksempel, så de har en rikholdig katalog med velkjente og populære låter å ta fra på sine show.
Under en festivalgig med Swedish House Mafia i Dublin i juli ble ni personer knivstukket, og to omkom. Siden har det kommet beskyldninger om alt fra at musikken har skylda til at dopet og alkoholen har det. Slike historier skremmer nok til at Bærums lokalpolitikere legger til rette for ekstra politioppbud hver gang det er fest på Fornebu.
Det etablerte og borgerskapet har til alle tider vært vettskremt for ungdomskulturer, og da særlig subkulturer de ikke har oversikten over. Blitz, ungdom på Nisseberget, hip hop-hoder, taggere og skatere er alle blitt forfulgt og trakassert av politiet opp gjennom årene etter politisk påtrykk. Nå er det houseren som får unngjelde. Housekulturen er temmelig lukket og slikt man ikke forstår seg på om man ikke er innenfor. Om en godt voksen forelder stikker hodet inn på en klubb, vil nok det hele arte seg temmelig rart, fremmed og sært. Og kanskje aldri så lite farlig?
Swedish House Mafias musikk har ett formål. Den skal føre folk sammen, publikum skal juble på de rette stedene, de skal klappe, og de skal hyle. Den mer publikumsvennlige housen er alltid blitt utskjelt av såkalte kjennere. Men det Swedish House Mafia driver med i dag, er i grunnen brukskunst og nesten som ferskvare å regne. Det er ytterst få låter som holder seg noen år fram i tid, mens albumene ikke selger så voldsomt. Dermed er fokuset på låter der hver og en skal være «big room tunes», altså fengende og lette å like for alle i salen. For dette er musikk for de store saler og gigantiske menneskemasser.
Trioen, som nå skal gi seg, slo seg i hop på ordentlig i 2008, selv om den første låta de gjorde sammen, «Get Dumb», er fra 2007. Den første singelen, «One (Your Name)», med den amerikanske überhipsteren Pharrell Williams var en smart idé, all den tid house aldri har slått igjennom på samme vis i USA som her i Europa. Ikke før nå. For nå er også USA med på dansegaloppen. Dermed er undergrunnen blitt hovedåra, og borgerskapet skjelver.
Vi hadde rockeopptøyer utenfor Sentrum kino i Oslo i 1956. Byens unge hadde sett filmen «Rock Around the Clock» og gikk deretter bananas i gatene, ifølge politiet, i hvert fall. Ingen ved sine fulle fem ville gjort noe slikt i dag. Blitt revolusjonære av å se en film med Bill Haley, mener jeg. Ungdomsopprør er en forlengelse av ungdomskulturen. De er dynamiske og fungerer som et slags korrektiv til det bestående og etablerte. De speiler dessuten sin samtid. Bare se til Göteborg og Instagram.
Fornebu har vært åsted for gigantiske housepartyer tidligere. «Sensation», et nederlandsk festkonsept, har vært på Fornebu to ganger. I fjor ble ifølge politiet omtrent 80 personer, av drøyt 21.000 besøkende, tatt for bruk eller besittelse av narkotika. Det skulle gi omtrent 0,38 prosent narkotatte. I år, da politiet på forhånd advarte om at de ikke bare skulle aksjonere på «Sensation», men også heve straffene, ble 130 av 8.000 tatt, omtrent 1,6 prosent. Kanskje ikke prosentvis så store tall, men store nok til at politiet stilte mannsterke opp.
Det er ikke artig å bli mistenkt for narkobruk bare fordi man tar bussen ut til Fornebu. For all del, narkotika er forbudt og et samfunnsproblem, men det er neppe 25.000 narkomane på Fornebu i morgen kveld. Men med sine aksjoner kaster politiet mistanke over alle som drar på festen. Kåtskapen for å trakassere norske borgere på fest, er en kombinasjon av latskap og dårlig politiarbeid, der for mye er overlatt til tilfeldighetene og mange plages unødvendig. Men likhet for loven er det jo ikke. I sær ikke da straffene heves spesielt for en fest og politijurister skriver ut forelegg på stedet. Er det riktig å be noen som er ruset om en signatur på et forelegg? Det er heller ikke realt med poltiuttalelser av typen; «Det er nærmest bare å plukke skyldige», «hadde vi vært flere på jobb, kunne vi anholdt mange flere med narko». Eller: «om vi hadde dratt til utesteder i Oslo hadde vi nok tatt veldig mange». Det går bare ikke an i et demokrati å mistenkeliggjøre hele grupper av mennesker. Det er rett og slett diskriminerende.
Swedish House Mafias aller siste singel er «Don’t You Worry Child». Men det er kanskje det vi skal gjøre? For utviklingen for subkulturer i åpne og demokratiske Norge er bekymringsverdig. Den voksende housekulturen, som av mange er avfeid som tull og tøys, nærmer seg stadig en slags politisk kraft, som kanskje bør tas på alvor og ikke bare avfeies som ungdommelig tøv?
espen.rusdal@dagsavisen.no
«Housekulturen er temmelig lukket og slikt man ikke forstår seg på om man ikke er innenfor.»
I kveld står Lady Gaga på scenen på Fornebu. Men er det en konsert?
Det var enklere før. Beatles, for eksempel, de stilte med gitar, bass og trommer over et anlegg. Det var det. Da a-ha spilte i Drammenshallen i 1987 fikk de skryt fordi «de faktisk kan synge», som det het. Depeche Mode derimot fikk kjeft fordi de hadde lyd på boks under sin opptreden i Skedsmohallen året før, mens Coldplay er kjent for å ha sine strykere og piano på boks.
Popstjerner som Britney, Rihanna, Lady Gaga, Justin Bieber og Chris Brown bruker forhåndsinnspilt lyd. Nicki Minaj synger så godt som null og niks på sine konserter. Chris Brown likeså. Han mimet til og med småsnakket med publikum mellom låtene da han gjestet Oslo nylig. Men er så dette svindel?
For Chris Brown og Nicki Minaj er det delvis evnene det skorter på, men det er samtidig slik at konserter er en av få gjenværende inntektskilder for stjerner som er vant til å tjene millioner. Derfor er det nok fristende å kutte litt ned på produksjonskostnader. Intet band betyr færre flybilletter, færre hotellrom, kortere lydsjekk, redusert lønnsbudsjett og betraktelig enklere logistikk på veien. Dessuten trenger Brown bare å øve med danserne sine om lyden er på boks. Michael Jackson satte en slags standard for hvor hektisk en popkonsert kan være. Og skal man overgå eller i hvert fall nærme seg Kongen av pop, er det bare sing- og playback, altså musikk og vokal på boks som gjelder. Dessuten er det nok slik at det er enda litt flauere å bli tatt for å synge surt, framfor å bli tatt for singback.
Madonna sang surt som bare det da hun gjestet Fornebu i år. Men vips, så var sangen strøken gitt. Hun danset seg over scenen, mens stemmen var krystallklar og dama ei andpusten i det hele tatt. Selvsagt synger ikke Madonna alt selv. Eller det er jo henne, men det er spilt inn på forhånd. For det er vanligere og vanligere med et lydspor av vokalen liggende under, mens lydansvarlig da kan øke volumet på dette sporet som man ønsker underveis. Så, mellom låtene når det er vanlig å småsnakke litt med publikum, skrus volumet på mikken opp igjen. Den ulne lyden vi da får, avslører at ytterst få av dagens popstjerner opptrer helt live på sine konserter.
Man kan også spørre seg hvor mye av gamle helter som ligger på boks? Beach Boys’ Brian Wilson har jo sangeren Jeff Foskett som støtte på konsertene sine og mange undres over hvor mye Wilson selv synger? For fansen er det jo stas å se sine helter, så da blir vel spørsmålet om dette er noe verre enn singback? Det har i årevis også gått rykter om at Rolling Stones jukser med lyden. Mick Jagger virker ikke veldig andpusten der han vrikker og spankulerer over scenen til «Start me Up», mens han i de rolige partiene høres grumsete og sur ut. Omtrent som Madonna der altså. Og hva skal man si til at Pet Shop Boys fikk terningkast seks her i avisen, for sin Roskilde-konsert i 2009, uten at de spilte en strofe?
Lady Gaga opptrer på Fornebu i kveld. Der vil hun igjen hjelpes av innspilte bånd og autotune, samt mime til seg selv her og der. Men er det en konsert? Vel, det koker i bunn og grunn ned til dette: Om det funker, så er svaret ja. Om det ikke funker derimot …
Chris Brown synger «Please Don’t Judge Me» på sin nyeste singel. Men dømme ham, det skal vi.
Chris Brown er mest kjent for å banke opp Rihanna, men det er altså popstjerne som er dagjobben hans. Da bildene av en forslått Rihanna dukket opp vinteren 2009, var alle kjapt ute og fordømte Brown. Han skulle aldri komme tilbake. Rihanna-mentor Jay-Z, en samlet platebransje, media med Oprah i spissen og sågar fansen var unisone; Chris Brown var en drittsekk som aldri skulle nå gamle høyder. Det gjorde han da heller ikke, på en stund. Albumet «Graffiti» fra samme år floppet (sammenlignet med hans tidligere plater), radio boikottet Brown, platebutikkene ville ikke selge musikken, han ble skjelt ut på gata av forbipasserende og det gikk så langt at han truet med å legge karrieren på hylla. «Om radio boikotter meg. Om fansen ikke kjøper platene mine, hva er da vitsen med å fortsette?», sa han. Videre hevdet Brown at vi, altså publikum, kneblet en kunstner med trang til å uttrykke seg. Vel, da burde han i det minste koble til mikrofonen under sine såkalte konserter.
Det ble et klimaskifte da Brown i fjor fikk en hit i Storbritannia med dancelåta «Beautiful People». Nå er plutselig Brown stor stjerne igjen, Rihanna er på flørter‘n og konsertene hans er utsolgte. Så da er vel alt greit og glemt, da? Nei, selvsagt ikke.
For med den nylig utgitte singelen «Please Don’t Judge me» og en helt hinsides odd duett med Rihanna, der de korer at deres forhold «ain’t nobody’s business, just mine and my baby» har Chris Brown spilt seg selv over sidelinja. Til samme sted der vi finner R. Kelly, Gary Glitter, Ike Turner og Phil Spector. Alle som én gærninger som mener lover og regler ikke gjelder for dem.
Brown har det jo med å vise generelt dårlig gangsyn. Han tvitrer bilder av en halvnaken Rihanna. Han skriver at Rihanna ikke lenger er sur. Han stikker hånda i buksa og tilsynelatende onanerer på scenen foran et hav av hylende småjenter i Oslo Spektrum. Konserten var for øvrig en selsom affære der Brown virket mer opptatt av å motta publikums hyllest enn å opptre. For synge, det gjorde han ikke stort av. Nei selv ikke mellom sangene var mikrofonen koblet til. Men hvem ved sine fulle fem er det som mimer småpludring med publikum der han snakker varmt om marihuana, samtidig som han stiller opp på barne-TV? Konsert nummer to i Oslo ble for øvrig avlyst fordi Brown heller ville opptre på TV-showet «American Music Awards».
I fjor raserte Brown garderoben og knuste vinduer, før han løp ut på gata i bar overkropp og skjelte ut forbipasserende etter et TV-intervju med «Good Morning America». Alt fordi han ble spurt om volden mot Rihanna. Og i juni snudde han en nattklubb i New York på hodet etter et masseslagsmål der flere ble skadet og måtte sys sammen etterpå.
Hver for seg er disse hendelsene kanskje ikke så ille, men i sum viser dette hvor lite selvinnsikt og selvkontroll 23-åringen Brown besitter. Og så har han kanskje en smule temperament?
At Chris Brown er langsint er det flere eksempler på. Etter å ha skrytt av R&B-artist Frank Ocean på Twitter: «Den talentfulle Frank Ocean minner meg om en ung Marvin Gaye», svarte Ocean kjekt og greit: «Chris Brown minner meg om en ung Ike Turner». Og Ike Turner er som Brown mer kjent for å banke opp dama si enn for musikken sin. Dermed raste Brown. Faktisk såpass at Browns fetter og noen kompiser fulgte etter Ocean i bil for å ta ham og fortsatte med å true ham på åpen gate. Videoen ligger for øvrig på nettet.
For noen dager siden skrev Brown på Twitter; «I look old as fuck! I‘m only 23...» - i et dårlig skjult forsøk på å sanke komplimenter fra fansen. Komikeren Jenny Johnson svarte da: «I know! Being a worthless piece of shit can really age a person». Brown klikka så med utsagn av typen; «take them teeth out when u Sucking my dick HOE» (med en stavefeil som selvsagt ble påpekt av Johnson), drøye «mom says hello... She told me not to shart in ur mouth, wanted me to shit right on the retina», usmakelige «Ask Rihanna if she’s mad» og andre gullkorn. Brown slettet kjapt meldingene, men for sent, Johnson hadde nemlig videresendt dem til sine følgere. Deretter slettet han like gjerne hele Twitter-kontoen. Eller som onde tunger skal ha det til; endelig har managementet til Brown fått tak i passordet hans, for det er ikke første gang Brown går i Twitter-baret.
Brown har lenge talt med kløvet tunge. I det ene øyeblikket tilstår han gråtende på TV. I det neste raser han og mener seg urettferdig behandlet, noe som ikke akkurat vitner om en angrende synder. Når TV-kameraene står på virker han ofte jovial. På Twitter og i privatlivet går fyren derimot helt bananas. Men det verste her er at Brown er en hissigpropp som ikke gidder å følge de samme reglene som oss andre. For etter at han banket opp Rihanna har han nektet straffskyld for ugjerningen (han ble dømt til samfunnstjeneste), men kommet med noen halvhjertede unnskyldninger her og der i media. På plate, derimot, er han altså fortsatt den samme gamle og vil ha seg frabedt innblanding i sitt privatliv.
Men når han ber oss om ikke å dømme ham, er det altfor sent. Han er voldelig og oppfører seg som en bortskjemt drittsekk og det er bare å dømme Chris Brown, nord og ned. «Jeg vil takke fansen min for støtten. Farvel!», skrev Chris Brown i sin siste tweet. Hadde han bare vært mann for sitt ord og holdt seg borte for godt.
Justin Bieber, 18-åringen fra Canada, har lagt verden for sine føtter. Nå også Presse-Norge. Eller i hvert fall nesten.
I går skulle Justin Bieber møte pressenorge i Oslo. Et femtitalls journalister og en rekke fotografer sto og ventet på canadieren. Men han kom aldri. Det var ikke trygt, mente politiet. Østbanehallen var nemlig beleiret av tusenvis av beliebers, som Bieber-fansen kaller seg. Pressen tok avlysningen ganske så pent. De som hadde vunnet et møte med helten i en konkurranse, de var derimot mer enn skuffet. For det ble intet møte med helten.
Han har solgt hele 15 millioner album siden debuten med «My World» i 2009 og har drøyt 22 millioner følgere på Twitter. For ikke å snakke om den siste videoen hans, «Boyfriend», som er blitt vist av så mange at det er umulig å si sikkert hvor mange. Enkelte hevder opp mot 800 millioner visninger, mens hans sang «Baby» er den mest viste på YouTube noensinne. Det er samtidig den mest mislikte av alle videoer på det samme nettstedet.
Han slo igjennom som 15-åring etter at videoene hans, som moren skal ha lagt ut, ble populære på YouTube. Ekstremt populære. Men han har da også en ringrev av en manager, Scooter Braun, som har vært flink til å holde bieberinteressen varm hos beliebers, den trofaste fansen.
Justin Bieber besøker Oslo som en del av en promoturné. Ved Operaen skulle han i går framføre seks låter som en del av en TV-spesial. Alt for å selge sitt nye album (med to bidrag av norske Andre Lindal) som er klart i juni. Han er jo ikke her for moro skyld, det er stor business, dette.
Allerede mandag dukket de første elleville tilhengerne opp på Gardermoen, selv om Bieber selv ikke landet før tirsdag ettermiddag. Flere av byens hoteller har vært beleiret av fans, sånn for sikkerhets skyld. Området rundt Operaen var tettpakket lenge før gårsdagens bebudede gratiskonsert. Og pressen er på saken.
For pressen har vært mer enn flinke til å rapportere ned til minste detalj av ethvert gjøremål den korte tida han har gjestet Oslo. Bieber har spist sushi på Frogner. Bieber drakk øl til maten. Han har fått parkeringsbot. Bieber har med seg en dobbeltgjenger. Bieber har bowla på Solli. Bieber vinket fra balkongen. Ingen nyhet er for liten. Selv kornete bilder av noe som kan være Bieber bak et vindu, blir til nyhetssaker.
Vi har hatt hysteri rundt artister før også, men de sosiale mediene gir en helt ny dynamikk til jentegjengene utenfor Royal Christiania, Grand, Operaen og Østbanehallen. For det var da gjenger som ventet på New Kids On The Block en gang i tida også. Men de var prisgitt et tregere nyhetsbilde. Dette var jo lenge før sosiale medier. I dag derimot; «Oh my god, asså. Han skriver på Twitter at han skal spille noen sanger», retwitrer noen, og så har man det gående. Slik finner rykter og nyheter raskt veien til fansen.
Biebers enorme popularitet hos fansen og tilsvarende harselering fra pressen er intet nytt fenomen. Artister fra Elvis til Monkeys, fra Beatles til Duran Duran til Justin Timberlake er alle som en blitt slaktet av kritikere tidlig i karrieren, men dypt elsket av fansen. I ettertid har også samtlige blitt oppvurdert av kritikere og presse. Ungdommen digger dem - foreldrene hater dem, virker å være mekanikken her, men på sikt blir jo ungdommen foreldre. Derfor kan det godt tenkes at Justin Bieber vil få et bedre rykte enn samtida kan tyde på nå.
Det er i grunn bare Michael Jackson som kan vise til samme hysteri, men han og Jackson 5 ble, til forskjell fra Bieber, hyllet av både presse og kritikere. Men Bieber kan fort havne der, han også. For alt som kan krype og gå av superstjerner og artister vil jobbe med den lille canadieren. Ja, og så er han noe så sjeldent som musikalsk.