Kjære Hanne Bjurstrøm og Kristin Halvorsen. Hvorfor må jeg, som ganske fersk alenemor, stoppe utdanningen min tidligere enn mine meritter skulle tilsi?

«Formålet med utdanningsstøtteordningene er blant annet å medvirke til at alle skal ha lik mulighet til utdanning uavhengig av geografiske forhold, alder, kjønn, funksjonsevne og økonomiske og sosiale forhold. Utdanningsstøtten skal være tilstrekkelig til at alle står fritt i valg av utdanning, og skal også medvirke til å sikre samfunnet tilgang på nødvendig og kompetent arbeidskraft.» Dette er et sitat hentet fra Kunnskapsdepartementets hjemmeside. Det er få politiske partier som vil si seg uenige i dette prinsippet.

Jeg opplever det slik at svært mange er enige om at meritter er det eneste legitime grunnlaget for sortering i utdanningssystemet. Likevel viser forskningsrapporter år etter år at ressursgrunnlag og sosiale forhold har en altfor stor betydning for hvor godt man gjør det i utdanningen, og hvor langt man kommer. Jeg hadde håpet å slippe å bli en av representantene for dem som kommer dårlig ut av dette, men det kan se ut til at jeg, som ganske fersk alene­­mor, blir nødt til å stoppe utdanningen tidligere enn mine meritter skulle tilsi.

Jeg er 20 år, studerer internasjonale studier, jobber deltid på Kaffebrenneriet og som personlig assistent, og har en datter på snart to år. Både før og etter at jeg ble mor, har jeg vært svært målbevisst når det gjelder min utdanning. Jeg har jobbet hardt og fått gode nok resultater til å komme inn på et svært populært studie, til tross for at jeg siste år på videregående hadde aleneomsorgen for et spedbarn. Da jeg søkte meg inn på Blindern, var jeg overbevist om nettopp det Kunnskapsdepartementet sier, at «Utdanningsstøtten skal være tilstrekkelig til at alle står fritt i valg av utdanning». Det skulle vise seg at dette var en overbevisning som ikke stemte overens med hvordan støtteordningene fungerer i praksis.

Foreløpig går det bra. Jeg klarer meg på studielån og overgangsstønaden jeg får av Nav. Nav sin stønad ser imidlertid ut til å være utformet på et vis som fører til at jeg havner mellom to stoler. Overgangsstønaden gis i utgangspunktet over tre år, uten krav til yrkesrettet aktivitet. Er man under nødvendig utdanning etter disse tre årene, kan man få utvidet støtte i to år til. Dette betyr paradoksalt nok følgende valg i min situasjon: Jeg kunne ventet tre år med å fullføre videregående, for deretter å ta det opp igjen og til sammen få støtte i fem år. Jeg kunne også gjort slik jeg valgte, gå ferdig videregående uten støtte for å spare den til høyere utdanning, men i stedet for å velge et bachelorprogram kunne jeg for eksempel studert juss og fått støtte i fem år. Problemet var at jeg hadde ambisjoner om høyere utdanning, men ønsket fritt å velge hva slags type utdanning dette skulle være. Når jeg er ferdig med bacheloren, får jeg ikke mer støtte, og vil dermed ikke ha råd til en master selv om mine karakterer absolutt er gode nok.

For meg virker dette ganske motsatt av hva som er formålet med utdanningsstøtteordningene. Det står også i kontrast med Arbeidsdepartementets velferdserklæring om at «Alle skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser, uavhengig av økonomisk og sosial bakgrunn». For meg virker det som at man enten må ha et lavt ambisjonsnivå, eller gi opp retten til å fritt velge utdanning hvis man skal få fullt utbytte av den hjelpen velferdsstaten har å by på.

Jeg ønsker så gjerne å bryte det mønsteret der slike som meg faller gjennom og blir sittende fast langt nede i samfunnets lagdeling. Jeg er allerede på god vei, jeg har kommet meg inn på høyere utdanning, mot alle odds og all statistikk. Med gode resultater er det en stor kamel å svelge når samfunnet forteller meg at jeg får komme hit men ikke lenger. Som ministre og ledere for departementer som er aktuelle for min sak, ber jeg dere nå om hjelp, Hanne Bjurstrøm og Kristin Halvorsen, enten til å forstå hvorfor det må være slik, eller til å få det forandret.