Før forrige valg skulle regjeringen styrke klimaforliket og ta Norge igjennom et grønt skifte. Nå prøver Erna Solberg å avlyse begge deler. Det kan sette norsk klimapolitikk minst ti år tilbake.
De borgerlige partienes valgkampløfte før forrige stortingsvalg var klart: Norge skulle igjennom et grønt skifte, og regjeringen skulle forsterke klimaforliket. Dette løftet har Erna Solberg, hennes ministere og de to støttepartiene gjentatt utallige ganger de siste årene. Det er også et viktig premiss for at det ble regjeringsskifte. «Til meg har statsministeren signert på en avtale om at hun skal styrke klimaforliket. Dette er faktisk grunnen til at hun er statsminister», sa Venstre-leder Trine Skei Grande til Dagens Næringsliv i 2014.
Ifølge klimaforliket skal Norge kutte klimautslippene til 47 millioner tonn innen 2020. Dette hårete målet var det faktisk Erna Solberg og de andre borgerlige politikerne som bidro til å få vedtatt. De stilte harde krav til den rødgrønne regjeringen om en bedre klimapolitikk. Men nå nærmer deadline seg: 2020 er bare tre og et halvt år unna. Dessverre har regjeringen ikke kuttet i utslippene. Klimautslippene steg faktisk med 800.000 tonn bare i fjor, og er nå på 53,9 millioner tonn – nesten sju millioner tonn mer enn de skal være i 2020.
I fjor skrev regjeringen under på en avtale med Venstre om at denne høstens budsjett skal bidra til å «styrke klimaforliket». Det kan bli svært vanskelig. Det betyr nemlig at Regjeringen må kutte over 2 millioner tonn CO2 i året, fra og med neste år.
Men på tross av at de har hatt tre år på seg, og på tross av avtalen med Venstre og KrF, har regjeringen ingen referanser til hvor store norske klimagassutslipp skal være i 2020 i sitt nye budsjettutkast. Regjeringen presenterer ingen plan eller oversikt for hvordan de skal oppnå sine egne løfter. De har riktignok lovet oss et regnestykke til neste år – et regnestykke som i beste fall kan brukes i neste statsbudsjett, som kanskje vil utarbeides av en annen regjering.
Dette burde ikke være så vanskelig. Klimapolitikken er enkel å måle: enten går utslippene opp, eller så går de ned. Vi sitter på omfattende statistikk over hvor forurensningen vår kommer fra, og vi har bunkevis med utredninger som viser hvordan vi kan kutte dem.
I stedet for å anerkjenne løftebruddet sitt, forsøker regjeringen nå å dysse et ned. Etter tre tapte år i klimapolitikken er det plutselig ingen som vil snakke om klimamålene for 2020 lenger. Klima- og miljøminister Vidar Helgesen snakker om at Norge skal bli miljøvennlige i 2030 eller i 2050. Både representanter for Høyre, Venstre og Frp gjør det samme. Det «grønne skiftet» hører visst hjemme i science fiction-filmer, ikke i vår egen tid.
«Vi setter oss ambisiøse mål for utslippskutt som skal oppnås et tidspunkt langt fram i tid. Når datoen nærmer seg og vi ser at det blir vanskelig, slutter vi å snakke om dette målet, og setter i stedet nye mål enda lenger fram.» Disse ordene stammer fra Jens Stoltenbergs siste selvbiografi. Dette er slik han oppsummerer opptakten til klimaforliket i 2007. Norge hadde lovet å kutte utslipp innen 2012 gjennom Kyoto-protokollen, men den rødgrønne regjeringen begynte i stedet å skue mot 2020. Nå er historien i ferd med å gjenta seg.
Dette er alvorlig. I to omganger har Stortinget hatt brede, grundige debatter om hvordan Norge skal redusere klimautslippene våre. Alle partier bortsett fra Frp stemte for klare mål for hvor mye forurensning vi skulle kutte, og fastslo en deadline. Hvis regjeringen lykkes med å slette klimaforliket fra historien og ønsker å starte en ny prosess med blanke ark, har norsk klimapolitikk blitt satt minst ti år tilbake.
Når statsledere som Barack Obama og Angela Merkel uttaler seg om klimakrisen, snakker de om hvordan menneskehetens framtid står på spill, og at vi har dårlig tid på oss. Både Tyskland og USA har kuttet sine klimagassutslipp de siste årene. Det samme har våre naboland Sverige og Danmark. EU er på god vei til å gjennomføre kraftige klimakutt. Det er Norge som er annerledeslandet. Vi henger etter, og fortsetter å øke klimaforurensningen på tvers av de stadig mer desperate advarslene til klimaforskerne. Våre ledere oppfører seg som om vi har uendelig med tid i kampen mot katastrofal global oppvarming.
Mens våre naboland legger om sin økonomi og skaper grønne jobber, legger vår regjering opp til mer bilavhengighet, mer flytrafikk og flere oljeplattformer. Da gjør de det vanskeligere, ikke lettere, å gjøre Norge til et bærekraftig samfunn. Det er ikke bare dårlig for miljøet, men også for Norges konkurransekraft og velferd i framtiden.
Hvis Erna Solberg virkelig ønsker å avblåse klimapolitikken hun har brukt tre år av å skryte av at hun skulle «styrke», er det denne regjeringens mest alvorlige løftebrudd. I så fall skylder hun både opposisjonen, sine støttepartier og sine egne velgere en forklaring, i verste fall en unnskyldning. Men aller mest har hun et forklaringsproblem overfor alle som kommer etter oss.