Eivind Rindal
Hadde det vært opp til meg, ville 22. juli vært pensum på linje med annen verdenskrig.
Datoen var 24. august. Sliten etter en lang nattogtur og mange intervjuer, er min kommentar at dommen føltes riktig og at dette på et vis var et punktum. Punktum for en av de største, og viktigste, rettssakene i vårt lands historie. Øyeblikket da dommen falt, og måneder med uvisshet kulminerte, sto verden stille, slik jeg opplevde det. 24. august var et punktum. Skyld hadde blitt fordelt. En mann var skyldig for å ha myrdet barn og ungdommer, ubevæpnet og på sommerleir, med kaldt blod og med forakt for menneskeverdet.
Selvfølgelig tok det ikke slutt. Høsten kom. Det virket som om politikere, byråkrater og embetsmenn fra politietaten hadde det for travelt med å beskylde, unnvike og drive spill, at vi alle glemte det viktigste. Vi glemte erkjennelsen fra 23. juli og fra 24. august; en normal vestkantgutt, dog uten nevneverdig suksess eller karriere, ble massemorder på en liten øy i fredelige Tyrifjorden fordi han betraktet medlemmer av Arbeiderpartiet og AUF som landssvikere. Barnemorder A.B. Breivik var inspirert av et tankesett vi nok hadde håpet var blitt skrotet en gang for alle i 1945. Men det var bare et tiår siden en ung gutt, Benjamin Hermansen, brutalt ble jaget i døden av nynazister i Oslo. I stedet for å erkjenne høyreekstremismens farer, er vi sløvet av debatten om ansvar, som ligner på et dårlig skalkeskjul for en tidlig start på valgkampen.
Den siste tidens nyhetsbilde har pekt på tre saker som burde vekke oss fra denne farlig slummer. Den første hendelsen skjedde kanskje langt borte, i USA. På en liten skole i Newtown blir et tjuetall barn og lærere skutt og drept av en ikke stabil 20-åring. Jeg trekker ikke fram dette fordi massedrap på barn har likhetstrekk med Utøya, nei det er mer det faktum at det amerikanske politiske landskapet er så opptatt med å forsvare sine vante prinsipper at de gjennom flere år har vist seg komplett handlingslammet i forhold til kontroll med skytevåpen. USA har en av de høyeste drapsratene i Vesten. Hendelsen burde være et varsku for norske politikere; gå ikke i den samme fellen to ganger.
Den andre nyheten som burde gjøre oss ubekvemme, er at fremmedfrykt og fremmedhatet er på vei tilbake på samme nivå som før 22/7. Det er heller ikke særlig betryggende å se at politiske ekstremister i større grad enn før er gitt legitime talerstoler for sitt politiske prosjekt, og det politiske etablissementet er ofte redde for å «kneble debatten».
Den siste nyhetssaken er om mulig enda mer egnet til å framkalle gåsehud. Tirsdag 18. desember kunne Dagsavisen melde at barn og ungdommer sendte brev, til og med kjærlighetserklæringer, til den dømte terroristen. Det skremmende er at mindreårige, på 14-17 år, sender støtte til en mann som systematisk har myrdet deres jevnaldrende. Altfor få ungdom har reflektert over hva 22. juli faktisk var.
Skolen har et ansvar for hvilke holdninger barn og ungdommer får med seg ut i voksenlivet. Hadde det vært opp til meg, hadde 22. juli vært pensum på linje med annen verdenskrig. Tidsvitnene er der, noen av dem går fortsatt på skole, andre kan om få år jobbe som lærere. For noen er det ikke aktuelt å fortelle om det som skjedde, andre både kan og ønsker å gjøre det. Skolen bør la disse slippe til. Den som glemmer historien, er dømt til å gjenta den. Jeg klandrer ikke politikere for å drive med politikk, jeg er bare skuffet over at de ikke bruker debattrommet til mer enn å fordele et teoretisk ansvar. Siv Jensen, Erna Solberg, Knut Arild Hareide, Trine Skei Grande og Jens Stoltenberg har i for stor grad har latt likegyldigheten råde i møte med ekstremistene.
Jeg forstår alle som sier de ikke vil høre mer om kommandørjustitiarius A.B. Breivik, jeg forstår alle som ønsker å glemme smerten han påførte fellesskapet, men dette handler om mer enn bare følelser. De sårene vi som ble direkte rammet bærer, leges ikke raskere om glemselen lar nye spirer av hat vokse og bre seg i samfunnet. Vi er alle forpliktet til å gjøre det ytterste for at barn ikke blir brevvenn med han som ønsket at flere barn skulle dø. Jeg ser på det som min personlige plikt å fortelle om vår mørkeste time og om konsekvensene likegyldighet kan medføre.
22. JULI: Mens nasjonen og jeg teller ned til det øyeblikk vi skal minnes hatets ofre på Utøya og i Oslo, spør jeg meg selv: Hvor er det blitt av kjærligheten som fylte gatene?
Hvor ble det av de kjærlighetsfylte gatene? Ett år etter at vi levde oss gjennom noen av vår nasjons mørkeste timer, er dette ikke bare en tid for å minnes sårene, men også å reflektere over hvor
vi som samfunn og fellesskap er på vei. Her er det viktig at vi ikke taper av syne det som reddet oss gjennom de første ukene og månedene etter 22. juli. Det som bar oss gjennom mørket var det
grenseløse samholdet, vår innlevelse og støtte. En nasjon sørget, en nasjon gråt for sine unge døde i dagene og ukene etter den uvirkelige dagen. Vi sto sammen. Selv var jeg en av dem som opplevde
helvetet. Jeg var på Utøya 22. juli 2011. Støtten som ble vist bar meg og mange andre igjennom den kritiske fasen. Fortsatt er det denne støtten, omtanken og varmen som holder meg og andre
oppe.
Noe av det mest groteske og mest smertefulle som skjedde den dagen, som jeg etter beste evne har forsøkt å heve meg over, var vissheten om at noen hadde strippet meg for menneskelig verdighet og
betraktet meg og mine venner som undermennesker. Han så på oss som rotter; fritt vilt. Det var bare å drepe oss, vi var forrædere. Vi, ungdommer, hvis eneste forræderi var en tro på et samfunn hvor
de menneskelige verdier settes i først rekke. For rundt 70 år siden var det våre bestefedres generasjon som sto overfor det samme tankegodset. Også da var det noen som overlevde og ble tidsvitner.
Mens minnet om da fascismen styrte landet sakte hadde bleknet, fikk vi på ny merke hvordan dette historiens udyr sto opp fra mørket og brakte terroren tilbake til vårt lille land – en sommerdag i
2011.
Vi holdt rundt hverandre og lovet, nok en gang, aldri mer. «I kveld er gatene fylt av kjærlighet», sa vår kronprins. Over det ganske land steg sangen, de samme ord som en ung bergenser hadde skrevet
i affekt sist gang fascismen truet. Nordahl Griegs «Til ungdommen» begynte som en protest mot det våpenkappløp og den ideologi som bredte om seg på 1930-tallet. Diskusjonen gikk i ukene etter om
hvordan vi så på hverandre, og hvordan det var mulig at en av våre kunne gjør noe slikt. Fortsatt er det en tung erkjennelse for meg å innse at Norge ikke er det perfekte glansbildet vi alle i mer
eller mindre grad trodde det var.
Hva som virkelig ligger under overflaten, hva som truer oss alle, vår frihet og vårt demokrati, har det siste året kommet til syne ved flere anledninger. Allerede i minuttene etter bomben detonerte,
var det noen som fikk merke det. De var borgere med en bakgrunn, et utseende eller en klesstil som kunne indikere tilknytning til den såkalt muslimske verden. De ble sjikanert, truet på livet og
spyttet etter på åpen gate i Oslo. Det var ikke kjærlighet enkelte utviste ettermiddagen 22. juli, men hat og fremmedfrykt. Hadde det ikke vært for at politiet samme kveld greide å ta en viss
«kommandør Breivik» i live, kunne bildet av den stoiske nasjonen i nord ha vært et annet for den eksterne observatør. Rekken av meningsfeller, som tar avstand fra alt, uten å gå i seg selv, er for
lang til å nevnes, den fyller meg nesten med like mye ubehag som massemorderens uttrykksløse gjennomgang av 77 drap. Det gløder i mørket, noe ligger der å ulmer. Lar vi det ulme blir vi til slutt
blendet av hatets og fryktens røyk, og mørket innhenter oss – nok en gang. Og det fins de blant oss som gjerne bærer bensin til bålet.
De siste ukene har jeg fått en ubehagelig fornemmelse. Samtidig som jeg, i likhet med så mange andre, venter på årsdagen for timene jeg aldri glemmer, leser jeg i avisene om debatten om romfolket i
Oslo. Det er i seg selv ikke den offentlige debatten som er det mest skremmende, men det som rører seg blant stadig flere. Blandingen av frykt og hat vokser mens politikerne snakker. Vi har fått
rapporter om medlemmer av romsamfunnet som er utsatt for vold og drapstrusler. Internettfora bugner over av hatefulle ytringer. Jeg spør meg selv, i timene mens jeg og nasjonen teller ned til det
øyeblikk vi skal minnes hatets ofre på Utøya og i Oslo: Hvor er det blitt av kjærligheten som fylte gatene? «Edelt er menneske, jorden er rik, finnes her nød og sult, skyldes det svik!». Linjene er
fra det dikt som vi alle tok i vår munn for ett år siden. Om vi mener noe med det, må vi stille oss spørsmålet: Hvem har sviktet? Ingenting er slik det er, uten grunn, og vi har alle et kollektivt
ansvar. Vi må slutte å tolerere all «den urett som ikke rammer oss selv».
Sist sommer var det en ung mann som tillot seg selv å dehumanisere sine medmennesker. Han forsøkte å ta mitt liv, et titall skudd avfyrt mot den båt jeg og en håndfull, flesteparten mindreårige,
forsøkte å flykte i. 69 blant oss som var på sommerparadiset i Tyrifjorden den dagen, kom aldri hjem. Fordi det finnes en tanke om at noen mennesker ikke fortjener å leve. En tanke om «vi mot dem».
Og denne tanken eksisterer dessverre ikke bare i én manns virkelighet, den er i samfunnet rundt oss. Den forgifter alt og alle, vi har et ansvar om å hindre den i å spre seg.
Min bønn, mitt håp: La gatene 22. juli 2012 bli fylt av kjærlighet.
La oss aldri glemme 22. juli.
Dette handler om mer enn følelsene vi berørte sitter igjen med og hvordan rettsvesenet fungerer, dette handler om hvorvidt vi greier å se den perverterte logikken bak massedrapet.
10. april kom den andre rapporten fra den nye gruppen med rettsmedisinske eksperter - konklusjonen var at han var tilregnelig. Den første rapporten, som til tross for heftig debatt og mange kritiske innvendinger fra både lekmenn og fagfolk, konkluderte med at Breivik var utilregnelig og ble godkjent av kommisjonen. Det var stor motstand fra påtalemyndigheten og det rettsmedisinske miljøet mot å ha en ny vurdering. Enkelte, inklusive framtredende personer i AUF og Støttegruppa, sa da også at «vi må stole på rettsstaten og fagfolkene». En liten gruppe overlevende og etterlatte så seg ikke fornøyde med konklusjonen. Selv satt jeg der med mange spørsmål og kritiske bemerkninger. Ting jeg ikke følte ble ivaretatt på en god nok måte. Flere eksperter innen psykiatri, rettsmedisin, idéhistorie og journalister var også kritiske. Langsomt begynte snøballen å rulle.
I januar ble det satt en frist for dem som ville ha en ny vurdering - vi kunne melde fra til våre bistandsadvokater. Jeg måtte først lese rapporten. Etter å ha pløyd meg gjennom mer enn 200 sider med argumentasjon, satt jeg igjen med en enda sterkere følelse av at dette ikke var tilfredsstillende. På sentrale punkter var det ikke vurdert andre muligheter enn at gjerningsmannen måtte være utilregnelig. For eksempel ble hans frykt for at PST skulle være på sporet av ham nevnt som et typisk trekk på paranoia. I mine øyne virket det derimot rimelig for en terrorist å frykte nettopp overvåking. Hadde han ikke gjort det, ville det vært et trekk på manglende dømmekraft hos gjerningsmannen. Jeg fant det hårreisende at de første ekspertene kategorisk avviste å gå inn på de ideologiske sidene og virkelighetsoppfattelsen presentert i manifestet. I stedet så de på skrivefeil og dårlig språk, og brukte dette mot ham. Jeg besluttet da å be min bistandsadvokat om en ny vurdering av tiltalte. Heftige protester fra forsvarere og påtalemyndigheter til tross, retten gjorde det klart at den ønsket en ny vurdering, og slik ble det også.
Siden jeg er lekmann, skjønner jeg at «common sense» ikke er gangbart som rettslig argument. Men jeg har lært kritisk metode og lesning av kilder på universitetet, og har erfaring med hvordan en kan analysere en generell drøfting. Mine bemerkninger og kritikk var da også i lys av den forkunnskap jeg har fra statsvitenskap og min interesse for 20. århundrets idéhistorie, med framvekst av ekstreme ideologier. I denne saken, der en vurdering av den politiske tanke er relevant, kan en statsviter stille faglig minst like sterkt som en psykiater. Kombinasjonen av dette gjorde meg ganske sikker. Det samme gjorde det faktum at den nye ekspertgruppen kom til stikk motsatt konklusjon av den første.
Noen mener dette er en krise for rettspsykiatrien. Selv ønsker jeg ikke å gå så langt. Dette spriket beviser bare at det er gråsoner og mennesker kan gjøre feil og vurdere på feil grunnlag. Det som derimot burde framholdes som en aldri så liten skandale, var at juristene, advokatene, andre rettsmedisinere og ikke minst påtalemyndigheten forsvarte den første rapporten med nebb og klør. For meg virker det som om ydmykhet er mangelvare i enkelte grupper (for eksempel i deler av politiet og rettspsykiatermiljøet) og at man frykter «å tape ansikt». Likevel er det her vi ser tydelig at det ble gjort en feil. For meg er ikke dette en krise for rettsvesenet, snare tvert imot; retten var klar den, de ønsket å lytte til den lille gruppen med direkte berørte som faktisk krevde en ny rapport. Hvis Breivik blir kjent tilregnelig i retten, kan en spørre seg om hva som hadde skjedd om det ikke kom en ny vurdering. For meg er det et lite trivelig scenario. I en så omfangsrik sak er det ikke heldig om man mister viktige momenter og går for hurtig fram. Hensynet til en rask prosess må ikke gå på bekostning av det kvalitative. Det er i alle fall viktig for meg, og i tråd med min rettsoppfattelse.
Spørsmålet om tilregnelighet og ansvarliggjøring handler om mer enn bare å kunne peke på en gjerningsmann som må ta sin straff for sine handlinger, det handler i denne spesielle saken også om noe annet. Om hvordan vi som samfunn ser på og konfronterer ideologier og verdenssyn som klart avviker fra hva majoriteten finner akseptabelt. I det lyset kan ønsket fra mange om å legge ansvaret på en ikke-tilregnelig person føles som en befrielse, spesielt fordi gjerningsmannen var en av oss. For hvordan kan en hvit, kristen, vestkantgutt bli en terrorist? En som hater det samfunnet og systemet han vokste opp i? Svaret får vi kanskje aldri, men vi kan i det minste spørre. Det kan være mange faktorer som leder en i utgangspunktet «normal» person til å bli ekstremist. En av de tingene vi må lære oss, er at samfunnet vi lever i her i Norge ikke er så perfekt og postkortaktig som vi ofte liker å tro. Den brå, kollektive erfaringen, kombinert med sjokket over omfanget av terroren, preget oss i høst - det var jo utenkelig at dette kunne skje nettopp her. Mange internasjonale journalister og andre fra ulike deler av verden, har sagt at de også ble sjokkert da de så nyhetene om det som hadde skjedd i Norge - det stemte overhodet ikke med bildet av dette fredelige, lille landet langt mot nord i utkanten av Europa. Dette sjokket ledet, tror jeg, til en slags forsvarsmekanisme, vi måtte finne et svar. Svaret ble at gjerningsmannen må være gal; bare en gal person kan gjøre dette.
Men holder det med galskap og et psykotisk individ når vi ser ut over Europa og den lange rekken med høyreekstrem (og religiøs fundamentalistisk) vold? Vi har sett seriedrapsmenn inspirert av naziideologi i Tyskland, og vi har sett ekstremistisk vold i Frankrike og flere andre land. Jeg vil si det ikke holder å peke på galskap. Etter å ha fulgt rettssaken et par dager, er det mitt inntrykk at vi står overfor en tilregnelig person. Han er klar over hvor han er og spiller bevisst et spill for å maksimere effekten av sitt bestialske angrep. Han definerer seg som ultranasjonalist og plasserer seg dermed i det samme voldsparadigmet som for eksempel Bader-Meinhof-gruppen i Tyskland på 1970- og 1980-tallet. Men det er viktig å bemerke at dette er et paradigme som er blitt endret over tid. Som samfunn må vi våge å se trusselen. Som kjent er den største trusselen den vi ikke ser; vi så ikke 22. juli komme, noe vi har betalt en dyr pris for. Når terroristen nå forklarer sin logikk, må vi anta at andre også tenker i samme baner. Det hjelper ikke si at han er utilregnelig. Dette handler om mer enn følelsene vi berørte sitter igjen med og hvordan rettsvesenet fungerer, dette handler om hvorvidt vi greier å se den perverterte logikken bak massedrapet. Om vi greier å ta lærdom for framtida. En gal mann er farlig for samfunnet, men en kalkulerende, manipulerende og følelsesløs ekstremist er om mulig enda mer farlig.