Vårt møte med romfolket, både som enkeltmennesker og som samfunn, er en test på hvor humane, tolerante og siviliserte vi egentlig er.

Foreløpig står vi til stryk. Romfolk er Europas største minoritet, bestående av 10-12 millioner mennesker. En fersk rapport fra EUs byrå for grunnleggende menneskerettigheter, FRA, avdekker at romfolk fortsatt er den minoriteten som blir utsatt for sterkest diskriminering og sosial ekskludering.

Rundt halvparten av romfolk sier at de har vært utsatt for diskriminering det siste året på grunn av sin etnisitet. I Sentral- og Øst-Europa er de utsatt for regelrett forfølgelse. Som en følge av vold og overgrep har tusenvis av romfamilier flyktet fra Europa til USA og Canada. Land som Frankrike og Italia har også gått spesielt hardt fram mot romfolket. Tidligere statsminister Silvio Berlusconi kalte dem «ondskapens hær» og hans regjeringspartner Lega Nord lovet å jage romfolket ut av Italia, om nødvendig med våpen.

I Sverige har det blitt avdekket at romfolk møter betydelig diskriminering på restauranter og i supermarkeder, opplever forskjellsbehandling på skolen og i arbeidslivet og har vanskelig med å få leid en leilighet. I Danmark har myndighetene nektet organisasjoner som får statsstøtte å gi hjelp til romfolk eller andre hjemløse østeuropeere. Også i Norge møtes romfolket med stor fremmedfrykt. En rapport fra HL-senteret i mai 2012 viser at romfolk er den minoriteten som nordmenn er mest negative til. Over halvparten ønsker dem ikke som naboer og over 6 av 10 ville mislike om en person med rom-opprinnelse ble giftet inn i familien. Nesten fire av ti ville ikke like at en rom kom inn i vennekretsen.

Jeg savner et større engasjement fra norske myndigheter for å stanse diskrimineringen av romfolk. Det er selvsagt at hets mot jøder og muslimer tas på det største alvor. Heldigvis. Men hvorfor finnes det ikke noe systematisk arbeid mot antisiganisme, som er hatet mot og diskrimineringen av romfolk?

Kan en del av forklaringen være at de negative holdningene finnes langt inn i vår nasjonalforsamling og regjering? Det er i alle fall et paradoks at så få politikere har satt diskriminering av rom på dagsordenen. I stedet bruker man energien på å diskutere et forbud mot tigging-som har undertoner av fremmedfrykt.

Vi trenger en nasjonal handlingsplan mot diskriminering av romfolk. Skolene bør ha en nøkkelrolle i en slik plan. Antisiganisme må være en like naturlig del av pensumet som antisemittisme og islamofobi. For det er kunnskapsmangel og seiglivede myter som bidrar til fremmedfrykten og diskrimineringen: Romfolket stjeler, lyver og er ikke til å stole på, sier fordommene. Alle som har arbeidet tett med rom, vet at dette er en karikert stereotypi.

Skal vi lykkes bedre med integreringen av romfolket, trenger vi å knuse disse mytene. Uten at vi kommer fordommene til livs og skaffer oss mer kunnskap, kommer vi ikke ut av den vonde spiralen som gjør det vanskelig å ta tak i de reelle utfordringene som knytter seg til romfolket.

Verden trenger en fornybarrevolusjon, men den rene energien møter fossile konkurrenter som er bloddopet av myndighetene.

FNs klimapanel har slått alarm om at det haster for å unngå farlige klimaendringer. Og verden forhandler på spreng for å få på plass en avtale som kan kutte CO2-utslippene og redusere konsekvensene av global oppvarming.

Samtidig bruker de samme landene flere hundre milliarder dollar på å holde prisene på olje, gass og kull kunstig lave. Den uforståelige subsidieringen av fossil energi er et av de virkelig store paradoksene i internasjonal klimapolitikk.

I 2010 brukte 37 land 409 milliarder dollar på å subsidiere fossil energi, ifølge det internasjonale energibyrået IEA. Det tilsvarer Sveriges bruttonasjonalprodukt. På samme tid ble utvikling og utbygging av fornybar energi støttet med 66 milliarder dollar.

Også Norge subsidierer fossil energi. Det internasjonale instituttet for bærekraftig utvikling (IISD), anslo at støtten til norsk olje- og gassproduksjon var på 25,5 milliarder kroner i 2009. Gunstige avskrivningsregler for investeringer og refusjon av letekostnader er de viktigste subsidieringsordningene for norsk oljeindustri.

Subsidierings-politikken bidrar utvilsomt til å booste forbruket av olje, kull og gass og øke utslippene av klimagasser. Samtidig bremser fossil-subsidiene utbygging av fornybar energi.

Utfasingen av subsidiene til olje, gass og kull kan gi store reduksjoner i klimagassutslippene. Sjeføkonomen i IEA, Fatih Birol, har i The Guardian påpekt at verden fra 2015 kan spare like mye som Tysklands årlige CO2-utslipp ved å skrote fossil-subsidiene.

På sikt vil dette subsidiekuttet kunne sørge for halvparten av de kuttene verden trenger for å begrense den globale oppvarmingen til 2°C. Samtidig vil det bli frigjort midler som kan brukes på fornybar energi og andre klimatiltak.

Verden trenger en fornybarrevolusjon for å løfte mennesker ut av fattigdom og redusere klimagassutslippene. Skal vi klare det, må bloddopingen av fossil energi stoppes.

Publisert i Dagsavisen tirsdag 8. mai.

Klimatoppmøtet i Durban lukket ikke det enorme gapet mellom lovede klimakutt og det som trengs for å unngå katastrofale klimaendringer.

Da FNs klimaforhandlinger i Durban ble avsluttet i desember, var miljøbevegelsen verden over i villrede om resultatet, den såkalte Durban-pakken, representerte et framskritt eller en fiasko i kampen for å unngå farlige klimaendringer. Noen hevdet at Durban-pakken gir grunn til optimisme. Andre legger mer vekt på at vedtaket i Durban er for uambisiøst, er svakt på innhold og svekker muligheten for å kutte utslipp i tide.

En viktig diskusjon under internasjonale klimaforhandlinger, er hva slags ambisjoner for klimakutt verden skal samles om. Under klimatoppmøtet i Cancun ble landene enige om et langsiktig mål om å holde den globale oppvarmingen under 2°C. Klimatoppmøtet i Durban klarte verken å bli enige om når utslippskurven må begynne å gå ned eller om hvor ambisiøs de langsiktige, globale utslippsmålene skal være. Siden den nye, internasjonale klimaavtalen ikke skal tre i kraft før i 2020, frykter mange at Durban representerer en farlig hvileskjær i kampen mot klimaendringer.

Stø kurs mot farlig oppvarming

For å klare en stabilisering på mellom 2,0 og 2,4°C, mener IPCC at de globale klimagassutslippene må reduseres med mellom50 - 85 % fra 2000-nivå innen 2050.Det er hellerikke likegyldig når utslippsreduksjonene gjøres: Veksten i klimagassutslippene må ha stoppet og utslippskurven begynt å peke nedover en gang rundt 2020. Industrilandene må redusere sine utslipp med 25-40 % i 2020 og 80-95 % i 2050 fra 1990-nivå.Det betyr at rike land i praksis må planlegge for et nullutslippssamfunn i løpet av rundt 40 år.Utviklingslandene må ha et ”vesentlig avvik" fra en "business-as-usual"-referansebane i alle regioner unntatt Afrika og Sør-Asia (inkludert India) innen 2020, og i absolutt alle regioner innen 2050.

Gapet mellom de løftene som i dag er gitt om utslippsreduksjoner og det som trengs for å nå mot 2°C-målet, er på mellom 6 og 11 gigatonn CO2-ekvivalenter. Vi holder med andre ord stø kurs mot en global oppvarming med svært alvorlig følger for verdens økosystemer.

Veien videre

Det er imidlertid ingenting i veien for at enkeltland selv øker sitt ambisjonsnivå. Både Cancun og Durban har oppfordret industrilandene om å øke ambisjonene for utslippskuttene, mens utviklingslandene har blitt bedt om å melde inn klimatiltak. Etter sterkt press fra alliansen av små øystater, de minst utviklede landene og EU, ble man dessuten enige om en arbeidsplan en ”forbedret ambisjon” for reduksjon i klimautslippene. 

En arbeidsgruppe skal nå følge opp Durban-plattformen og en ny avtale skal etter planen vedtas i 2015 og implementeres i 2020. Arbeidsgruppen vil fokusere på enkeltlands og det globale samfunnets ambisjoner etter 2020. Foreløpig vet vi lite om innholdet i forpliktelsene, som vil være gjenstand for intense forhandlinger på toppmøtene mellom 2012 og 2015. Det gjenstår å se om landene vil bli enige om et globalt mål, og deretter fordele byrden mellom landene etter prinsippet om felles, men ulikt ansvar. Et alternativ kan være at utslippsmålene blir til nedenfra, ved at vært enkelt land melder inn sine ambisjoner. Dette var tilfellet med de løftene som ble gitt om utslippsreduksjoner innen 2020.

Byrdefordeling mellom fattig og rik

Hvordan utslippskuttene skal fordeles er naturligvis et av de mest betente spørsmålene i klimaforhandlingene. Myndigheter, forskningsmiljøer og internasjonale organisasjoner har lagt fram en rekke forslag til hvordan innsatsen kan deles mellom de ulike landene. Utslippene må kuttes parallelt med at vi blir stadig flere mennesker og milliarder skal løftes ut av fattigdom, og mellominntekts- og utviklingslandene krever at en klimaavtale ikke skal gå ut over deres rett til velferdsutvikling og vekst. I Durban ble det, etter forslag fra India, enighet om å arrangere en workshop i 2012 om dette sentrale spørsmålet.

Det er hevet over en hver tvil at Durban-vedtakene er utilstrekkelige for å møte klimakrisen. Ambisjonsnivået er fortsatt alt for lavt. Målt mot forventningene i forkant av Durban og alternativene som forelå da man nærmet seg avslutningen av toppmøtet, var imidlertid resultatet bedre en suksess. Durban-plattformen anerkjenner at ambisjonsnivået må økes, bekrefter det langsiktige 2°C-målet, den gjenskaper troen på multilateralt klimasamarbeid og gir oss et veikart mot en framtidig avtale som inkluderer alle og som på en eller annen måte er juridisk bindende. Slik sett kan det argumenteres for at Durban er et skritt i riktig retning – men bare dersom vedtakene blir fulgt opp de nærmeste årene.

Erik Lunde

Internasjonal rådgiver i miljøstiftelsen ZERO

Fokuset på måloppnåelse og utdanningens nytteverdi kan hindre skolen i utføre et av sine viktigste oppdrag.

”Vet du hva Bildung betyr?”, spurte en eldre herremann meg en dag på KrFs valgbod. Selv om tysk ikke var mitt favorittfag på skolen, visste jeg at ordet direkte oversatt betyr ”dannelse”. Jeg var også klar over at ordet har et bredere meningsinnhold i Tyskland enn i Norge. Her hjemme forstås ofte dannelse med en forfinet væremåte, med gode manerer og verdig oppførsel – og har feilaktig blitt oppfattet som noe elitistisk. Tyskerne sikter på sin side først og fremst til dannelsen av personlighet og menneskets indre utvikling.

Den eldre mannen nikket tilfreds og fortsatte: ”Skolepolitikerne i Norge har glemt dannelsen. Skolen skal ikke bare prente inn kunnskap i elevene slik at de kan tilfredsstille kravene til et framtidig arbeidsliv, skolen må også bidra til personlighetsdannelsen. Da må ungdommene lære om historien og kulturarven vår, om kunst, filosofi og de store spørsmålene i livet. Det er disse fagene som gir oss mulighet til å tenke selv og sette ting i sammenheng”, sa han engasjert.

De siste årene har skoledebatten vært preget av debatten om testing og krav om måloppnåelse – og det har blitt lagt stor vekt på basisfagene norsk, engelsk og matematikk. Det kan være gode grunner til å kartlegge kunnskapsnivået hos norske elever bedre og vite mer om hva som gir god læring. Og basiskunnskaper er viktig for læringen i andre fag. Skolens oppgave er imidlertid ikke bare å formidle kunnskap og fakta – den skal også bidra til å gjøre elevene til ”gagns menneske”. Kan det hende at resultatfokuset i noen tilfeller svekker skolens mulighet og evne til å utføre denne viktige oppgaven? 

Mange politikere har et instrumentelt syn på utdanning. Når målet med å satse på utdanning i første rekke er å sikre landet nok kvalifisert arbeidskraft og kloke hoder som kan gi oss verdiskaping i framtida – er det klart tester og resultater blir det viktigste. Et slikt nyttefokus kan føre til at vi glemmer at utdanningen har en verdi i seg selv for hvert enkelt menneske og at ”unyttig” kunnskap blir prioritert ned.

Når religionskunnskap er tatt ut av lærerutdanningen, kan det være et utslag av et slikt nyttefokus. Det innebærer i alle fall ikke en heving av RLE-fagets status. I det moderne, flerreligiøse Norge burde ikke skolens religionsundervisning få en så stemoderlig behandling – men være en sentral del i skolens dannelsesprosjekt. Kunnskap om egne og andres røtter er helt avgjørende for å få vårt pluralistiske samfunn til å henge sammen.

En skole som danner, gir elevene kunnskap med kraft til å forandre – både i eget liv og samfunnet. Den gir evne til å tenke kritisk om vedtatte sannheter og utfordre den kompakte majoritet. Historien er full av eksempler på at dannelse har bidratt til å avsløre samfunnets blindsoner, slik som slaveriet og undertrykkelsen av arbeidsfolk og kvinner.

Samtidig vet vi at økt kunnskap uten dannelse ikke alltid gir et mer humant samfunn. De nazistiske konsentrasjonsleirene ble bygget av dyktige ingeniører og menneskene ble gasset i hjel av folk med eksamener fra gymnas og universitet. En av fangene i Auschwitz skrev i et brev til lærerstanden: ”Ditt arbeid må aldri produsere lærde monstre, dyktige psykopater, velutdannede eichmanner. Lesing, skriving og regning er viktig bare hvis det tjener til å gjøre våre barn mer menneskelige”.

Erik Lunde

2.-kandidat for Oslo KrF

Tjen Folket stiller seg utenfor det politiske fellesskapet som har stått sammen for mer menneskeverd, mer åpenhet og mer demokrati etter terrorangrepene.

Tjen Folkets Henrik Ormåsen anklager meg for løgn i Dagsavisen (5/9). Ifølge Ormåsen har den kommunistiske organisasjonen ikke ansvaret for taggingen som viser en kvinne med automatgevær og datoen 22.07.2011. Folk får gjøre seg opp sin egen mening om dette – men faktum er at taggingen fortsatt står der, med hilsen Tjen Folket.

Taggingen er imidlertid ikke det mest upassende ved Tjen Folkets virksomhet. Det er betydelig verre at organisasjonen mener at væpna revolusjon har blitt mer maktpåliggende etter 22. juli – slik de skriver på hjemmesidene sine. Samtidig hevder Ormåsen og hans venner at hele Norges omfavnelse av demokratiet etter terrorangrepene er et uttrykk for makthavernes behov for kontroll. Fra Rødt til Fremskrittspartiet har det politiske miljøet stått sammen for mer menneskeverd, mer åpenhet og mer demokrati. Tjen Folket stiller seg utenfor dette fellesskapet.

Det er også smakløst av Ormåsen å sette likhetstegn mellom terrorangrepet – og det norske soldater gjør i Afghanistan og Libya. Jeg har selv ment at vi må ta en debatt om deltakelsen i disse krigene, men det er krenkende, både overfor dem Norge sender ut i krig, og dem som er berørt av terrorhandlingene, å trekke slike paralleller.

Rødts leder, Turid Thomassen, føler seg også truffet av mitt innlegg i Dagsavisen (31/8). La meg først si at jeg ikke anser Rødt for å være en del av den ekstreme venstresiden. Mitt spørsmål om den ekstreme venstresiden også vil forplikte seg på mer menneskeverd og demokrati, var altså ikke rettet til dem.

Jeg har ingen problemer med å gi Rødt-lederen honnør for at partiet har gitt mange bidrag i den fredspolitiske debatten og stått kompromissløst på menneskeverdets side i mange saker. Rødt har aldri stått for væpna revolusjon, selv om forgjengeren RV hadde dette i prinsipprogrammet før 2007.

En slik historie forplikter imidlertid til å ta ekstra tydelig avstand fra bruk av politisk vold. Da en del av Tjen Folket ble ekskludert fra Rødt og Rød Ungdom, ble dette ifølge RU «ikke gjort på bakgrunn av enkeltpersoners politiske meninger». På denne bakgrunn er Turid Thomassens tydelige forpliktelse (Dagsavisen, 6/9) til demokratiet gledelig. Jeg håper dette innebærer at Rødt ikke lenger aksepterer tillitsvalgte som er for væpna revolusjon og at partiet inntar en mer kritisk holdning til menneskerettighetsbrudd fra regimer med rødskjær.

Oslo kommune må stoppe anbudskjøret mot ideelle aktører innen barnevern, rus, eldreomsorg og helse.

Selv om mange av dem har vært grunnpilarer i oppbyggingen av velferdssamfunnet, har forholdene for ideelle, ikke-statlige aktører blitt stadig trangere. De siste årene har mange aktører innen rusomsorg, barnevern, eldreomsorg og helse måtte lagt ned driften. Det er den utstrakte bruken av konkurranse- og anbudsutsetting overfor ideelle aktører som må ta mye av skylda for dette. Bare i 2010 måtte 17 ideelle institusjoner legge ned virksomheten fordi de tapte anbudet – til tross for at de skårer svært høyt på brukertilfredshet.

Røde Kors, Kirkens Bymisjon, Norsk Folkehjelp og Blå Kors er noen av dem som har merket anbudskjøret på kroppen. Tilbud som disse ideelle aktørene har bygget opp over generasjoner, har en helt spesiell verdi. Når de taper et anbud, forsvinner år med kultur- og kompetansebygging. Barn, syke og eldre opplever at hjemmet deres går konkurs, og de må flytte fordi institusjonen de bor på har tapt etanbud. Det er bekymringsfullt at markedsmekanismer, prispress og effektivitetsfokus råder i helse- og sosialsektorene.

Helse- og omsorgsdepartementet har instruert de regionale helseforetakene om at de ved anskaffelser særlig skal ta hensyn til de ideelle institusjonenes behov for forutsigbarhet og langsiktighet. Dette viktige, politiske signalet må konsekvenser også i Oslo. Dersom dagens anbudsregime fortsetter, vil Oslo snart stå igjen med to typer aktører: offentlige og store kommersielle. En slik utvikling ønsker ikke KrF. Det vil være et sentralt krav for KrF å stoppe anbudskjøret overfor ideelle aktører i neste bystyreperiode.

Erik Lunde

2.-kandidat for Oslo KrF

Vil også den mest radikale venstresiden forplikte seg på mer menneskeverd og demokrati?

Utenfor kontoret der jeg jobber, har den ekstreme, kommunistiske organisasjonen Tjen Folket trykket et bilde og datoen 22.07.2011. Bildet forestiller en kvinne med et automatgevær. At Tjen Folket ikke ser at det er upassende å mikse voldsromantikk og terrortragedien som rammet Norge, bør ikke overraske noen. Ved å gå inn på deres nettsted får man innblikk i en organisasjon som er mer enn villige til å bruke vold for å fremme sin politiske agenda: «Vi sier at væpna revolusjon er den eneste måten å lage sosialisme. Ikke fordi vi liker vold eller våpen, men fordi historien er full av eksempler på at de som styrer, bruker vold og våpen mot folk som gjør opprør. Godt forberedte og utrusta opprørere er det eneste som kan begrense vold i en revolusjon», heter det i en artikkel om væpna revolusjon.

Etter 22. juli skriver organisasjonen at den har blitt «mer overbevist om at væpna revolusjon er nødvendig» og at å slå ring om de norske verdiene og det norske demokratiet er et uttrykk for «herskernes behov for alltid å styrke sin posisjon og forsvare sin makt». «En revolusjonær bevegelse må være forberedt på å forsvare seg selv, og vite at en ubevæpna revolusjon vil bli knust i sin spede begynnelse», skriver Tjen Folket i en respons på terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya.

Tjen Folkets posisjon er urovekkende. En retorikk om at demokratisk arbeid er nytteløst og at vold er nødvendig for å nå politiske mål, er farlig. Vold og terrorhandlinger med røtter i det venstreekstreme miljøet er faktisk ikke uvanlig i europeisk sammenheng. Av de 249 angrepene som ble klassifisert som terror av EU i fjor, ble 45 utført av venstreekstreme og anarkistiske grupper.

Tjen Folket blir heldigvis betraktet som for ekstreme av de fleste på den norske venstresiden. Selv om flere av lederskikkelsene har bakgrunn fra partiet Rødt, har en rekke av dem blitt ekskludert fra partiet. Daværende Rødt-leder Torstein Dahle gikk i 2008 ut og avviste en kobling mellom partiet og den ekstreme gruppen.

Likevel skriver Rødt i sitt prinsipprogram at «en sosialistisk revolusjon ikke vil kunne seire uten at borgerskapet avvæpnes og folket tar kontroll over militærmakten». Partiet vil «arbeide for» at maktovertakelsen skal skje fredelig og med demokratiske midler. Det ligger, slik jeg leser programmet, imidlertid ingen total avvisning av bruk av vold i dette. Partiet burde vært tydeligere, ikke minst siden det er sprunget ut av blant annet AKP (m-l). Historiker Hans Petter Sjøli har i sin bok «Mao, min Mao» dokumentert at AKP (m-l) ga sine medlemmer våpentrening på 1970-tallet.

Men ikke bare de mest radikale har et ansvar for å fremme menneskeverd: For mine venner på Cuba som arbeider for demokrati og menneskerettigheter, er det vanskelig å forklare hvorfor enkelte deler av den mer etablerte venstresiden i det demokratiske Norge ukritisk hyller Che Guevara og vil gi fredsprisen til Fidel Castro. Che-dyrkingen formidler et mildt sagt problematisk syn på vold, og sammen med Castro brukes han rått for å legitimere et regime som bruker vold og tortur for å undertrykke politiske dissidenter og demokratiforkjempere.

«Væpna revolusjon er ikke noe å hisse seg opp over», proklamerer Tjen Folket i et av sine veggmalerier. Men er det noe det virkelig burde være grunn til å ta til motmæle mot, er det ideen om at noen politiske mål er så edle at de helliger bruk av vold. Tjen Folkets logikk er den samme som den Anders Behring Breivik har redegjort for i sitt uhyrlige manifest: «Fordi vi har rett, og flertallet har feil, har vi rett til å ta menneskeliv for å fremme vår sak. Fremtiden vil takke oss.»

Akkurat som debattanter og bloggere på den mørkeblå høyresiden har et ansvar for å ordlegge seg slik at man ikke gir næring til hat og voldsromantikk hos ensomme ulver og grupper med base i det ekstreme høyre, har ytterste venstre et ansvar for at det ikke levnes noen tvil om at vold er et uakseptabelt virkemiddel for å fremme revolusjon og samfunnsendring i et demokrati.

Også den mest radikale venstresiden burde kunne stemme i når AUF-ungdommene synger «Til Ungdommen»: «Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd.» Vi har alle et ansvar for å fremme respekt for menneskeliv, uansett politisk ståsted.