Landsomfattende rosetog og korsang har vist seg å være sentrale I den kollektive og personlige bearbeidelsen av traumene etter 22.juli.

De folkelige reaksjonene etter 22.juli-terroren har forståelig nok vakt berettighet oppsikt langt utover Norges grenser. At et folk på denne måten møter ondskap og hat med rosetog og korsang, gir håp på det norske samfunnets vegne til å gå videre etter det nasjonale traumet og den pågående rettssaken i Oslo tingrett.

Da koret på 40000 mennesker på Youngstorget i Oslo i respekt for ofre og pårørende sang den folkekjære "Barn av regnbuen" (som av massemorderen var stemplet som kulturmarxistisk hjernevask), var det et uttrykk for en konstant avvisning av den fascistiske, kulturelle og rasistiske renhetsideologien som massemorderen forfekter. Det er også en understrekning av at det flerkulturelle samfunnet og multikulturalismen er en realitet vi må forholde oss til som ressurs og ikke som byrde.

Det er verdt å merke seg at flere av de pårørende, overlevende og ellers andre som er sterkest berørt, uttrykker at de ikke føler noe hat mot gjerningsmannen. Det er imponerende all den tid at hatet i denne sammenhengen ville ha vært en høyst naturlig og forståelig følelsesmessig reaksjon. Jeg tror mye av forklaringen på fravær av hat mot massemorderen, er å finne i de vakre ordene AUF-jenta Helle Gannestad uttrykte da hun sa at "når en mann kan forårsake så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen. "

De nasjonale rosetogene 25.juli i fjor like etter terrorangrepet, og nå sist rosekorene 26.april i år under rettssaken, er det norske folkets spontane svar på den grenseløse ondskapen og i praksis manifestasjoner på Gannestads sterke utsagn. Rosetog og rosekor er blitt tunge symbolske markeringer og protester mot hat og vold. Hatet er i denne forbindelse dels konsentrert i gjerningsmannen selv, men er også et hat som han i rikt monn har hentet ideologisk næring ifra høyreradikale/ekstreme nettsteder og debattforaer.

I appellen på Youngstorget 26.april før 40000 mennesker stemte i med "Barn av regnbuen, sa AUF-leder Eskil Pedersen at den beste hevnen ville være å møte hatet med kjærlighetens budskap. De folkelige reaksjonene viser dette til fulle. Landsomfattende rosetog og korsang har vist seg å være sentrale i den kollektive og personlige bearbeidelsen av traumene etter 22.juli, ikke minst nå mens rettssaken utspiller seg i Oslo tingrett med vekslingen mellom massemorderens brutale og følelseskalde beskrivelser av ondskap etterfulgt av gripende og følelsesmessige vitnesbyrd fra overlevende ofre som heroisk forsøker å leve videre så normalt som mulig.

Den gammeltestamentlige straff med "øye for øye, tann for tann" , er som gjengjeldelse dypest sett uttrykk for hatets logikk. Gjengjeldelse trenger ikke å være ensbetydende med å svare med samme mynt eller proporsjonalt med vold. Å besvare hat med roser og korsang, er derimot en høyst fredelig asymmetrisk motstandskamp og i praksis en symbolsk dekonstruksjon av hatets logikk. Reaksjonsmønsteret i det norske folk etter 22.juli lover i så måte godt og er i sannhet en styrking av demokratiske verdier og rettsstaten.

Høyreradikale/ekstreme nettdebattanter fremstår ikke som isolerte enkeltindivider. Som meningsfeller bekrefter de hverandres innlegg og argumentasjon.

Det er ikke akkurat særlig betryggende at det faktisk er en del personer etter hvert, både nordmenn og utlendinger, som utvetydig tilkjennegir sin støtte til Anders Behring Breiviks (ABB) forkvaklede meningsunivers og ideologiske innhold. Det er i denne forbindelse noe urovekkende å følge nettdebatter/kommentarer etter 22.juli.

Massemorderens argumentasjon fra manifestet og rettssalen i Oslo tingrett, tilegnes og integreres av høyreradikale og høyreekstreme i deres debattinnlegg på diverse nettsteder. Jeg tenker ikke på det mest åpenbare som på nettsider til høyreradikale og islamofobe organisasjoner som Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), men de mer ”uskyldige” debattsidene til for eksempel Verdens Gang (VG) hvor det (både før og under rettssaken) har vært lagt ut flere innlegg som ikke kan tolkes som annet enn dårlig skjult støtte til massemorderens ideologiske agenda. Slik sett har kanskje ABB oppnådd mer enn han hadde håpet på.

Riktignok tas det som regel avstand fra massemorderens grufulle handlinger, men gjennomgangstonen er likevel at ansvaret for det han har gjort påhviler ”multikulturalistene” og ”kulturmarxistene” som hevdes å ha skapt et samfunn som har framprovosert ugjerningene. ABBs sympatisører fremstiller det slik at han ikke nådde frem med sine meninger på demokratisk vis i offentligheten, at han ble sensurert og avvist av de angivelig kulturmarxistiske mediene og journalistene. Sympatisørene mener at hadde det ikke vært for hegemoniet og dominansen som kulturmarxistene hevdes å ha i medier, politikk, utdannings- og kulturinstitusjonene, så ville ikke 22.juli-terroren funnet sted. Det blir vist til at massemorderen ga opp demokratiske virkemidler i kampen mot multikulturalismen og påstått islamisering.

I resten av dette innlegget, siterer jeg fra VGdebatt sine nettsider vedrørende 22.juli-terroren og den pågående rettssaken for å vise noe av den støtten som ABB faktisk får. Jeg har valgt ut et begrenset, men illustrerende knippe sitater fra en rekke debatter eller ”tråder”.

I debattråden ”Årsaken til 22 konstantert” starter nicket ”Consiglieres” med innlegget ”- om regimet, og særlig pressen, hadde endret seg, hadde nok ikke 22.juli skjedd”:

”…om vi hadde vært demokratiske og tillatt annerledestenkende å ytre seg uten hets, press, sensur, hersketeknikker og annen terror mot meningsmotstandere i kjent stil så hadde vi spart alle disse liv… ja basic demokratisk samfunn.” (18.04.12 vgd.no)

Enkelte debattanter siterer sågar utdrag fra ABBs innlegg i rettssalen for deretter å si seg enig med innholdet. Generelt og typisk er det å si seg enige med ABBs meninger, men for syns skyld å ta kledelig avstand fra hans handlinger, som i dette innlegget fra nicket ”christianingerslev”:

”I likhet med Breivik mener jeg at Aps politikk ødelegger landet. Vi har kvinner som blir sett på som horer og voldtatt over en lav sko, og nordmenn vil være i mindretall i Oslo om senest 30 år.

Hans handlinger var avskyelige. Og skal heller ikke unnskyldes.” (19.04.12 vgd.no).

Nicket ”Doktor-Snasen” som sier seg enig i ”NOEN av Breiviks politiske beskrivelser”, kommer med en dårlig skjult advarsel som ikke kan tolkes annerledes enn at noe lignende vil kunne skje igjen:

”Jeg mener at vi enda har tid til å gjøre noe med fredelige midler. Men fortsetter vi å sette munnkurv på de som ikke ser på et multikulturelt samfunn som det ideelle, så har vi ikke bare islamske terrorister, vi vil også ha europeiske.” (17.04.12 vgd.no).

Nicket ”Manageren_2” som startet tråden ”Kan man forsvare Breiviks meninger”, skriver følgende i en annen tråd:

”Snart er vi alle ABB’s vi som faller utenfor meningselitens godkjente formular.” (20.04.12)

En aktiv debattant, nicket ”Consiglieres”, legger likeså ut store deler av massedrapsmannens innlegg fra Oslo tingrett hvor ABB på konspiratorisk vis angriper multikulturalismen, norsk innvandringspolitikk, norske medier, journalister, utdannings- og kulturinstitusjoner og norske artister som Lillebjørn Nilsen, som alle beskyldes for å bedrive kulturmarxistisk propaganda og hjernevask. ”Consiglieres” innleder de lange utdragene fra ABB med ”disse ordene mener jeg er rett” (19.04.12 vgd.no) og avslutter konkluderende med ”dette er ingen konsp teorier… Sånn er det jo” (ibid). ”Cristianingerslev” støtter opp og kommenterer at det er bra skrevet.

Trådstarteren med nicket ”7seven” skriver i tråden ” ”Gapestokk” mot sin hensikt”,et forsvar for ABBs ideologi og meningsunivers. ”7seven” som sier han (jeg går ut i fra at det er en ”han”) er en pensjonert lærer, trekker inn 11.september 2001 i sin argumentasjon for massemorderen. Han forteller om sin opplevelse fra en norsk skolegård med muslimske innvandrerelever, men ser ut til å ”glemme” at terroren mot USA denne dagen skjedde etter skoletid (norsk tid) da det neppe var noen elever igjen i landets skolegårder:

”Jeg var lærer den 11.september det året. Jeg husker tragedien. Den rystet meg. Men det er faktisk et annet bilde som enda sterkere har brent seg fast på netthinnen. Det var synet av ca. 70-80 muslimske innvandrerbarn som jublet, danset og omfavnet hverandre i skolegården – like glade og henrykte som norske skolebarn på 17.mai.

Slik opptrer islamister – men også alt for mange vanlige muslimer. Dette er ikke en demokratisk rettsstat verdig.

Tenk litt over det jeg har skrevet her, alle dere som i dag – hver og en etter beste evne – forsøker å gjøre Oslo Tingrett og norske medier til en ”gapestokk”… og å plassere Anders Behring Breivik i den.

Breiviks tankegods – ikke hans handlinger, men hans tanker og ideer – har utvilsomt fått ti tusen nye tilhengere den siste uken. Kanskje oppnår dere derfor det motsatte av hva dere ønsker. Kanskje får dere bare flere og flere til å lese, se og høre hva det virkelig er Breivik er så opprørt over.” (23.04.12 vgd.no).

Massemorderen plasseres av nicket ”7seven” i en slags forurettet offerolle som gjenstand for

 "måten venstrevridde og andre – både i retten, ikke minst representanter for media, samt diverse andre ”synsere” – med alle midler og ved enhver anledning – forsøker å ”håne” Breivik, latterliggjøre ham og nedverdige ham.” (ibid).

I et annet innlegg kommer ”7seven” med advarende utsagn:

”Jeg har bare gitt uttrykk for hvordan jeg frykter det norske (og det europeiske) samfunnet vil bli å leve i dersom de kreftene Breivik kjemper mot, skulle vinne frem i Europa (og i Norge).” (24.04.12 vgd.no).

Nicket ”trulteline” følger opp ”7seven” med også å plassere massemorderen i den velkjente offerrollen som mobbet og forulempet. Hun starter innlegget i en nærmest beundrende tone før hun angriper mediene:

”Jo mer media latterliggjør Breivik, jo mer ser jeg roen og ”kontrollen” han ser ut til å utvise. Når da Lars Gule med sin venstreekstreme historikk intervjues slik at vi andre tittere får et ”sant” innblikk så får jeg nesten lyst å bare slå av tåpelighetene. Jeg håper at presse og media får så hatten passer slik de styrer på.” (24.04.12 vgd.no).

På bakgrunn av nettdebattene er inntrykket at høyreradikale/ekstreme nettdebattanter ikke fremstår som isolerte enkeltindivider, men at de som meningsfeller i høy grad bekrefter hverandres innlegg og argumentasjon. Slik inngår de i nettfellesskap av likesinnede og blir styrket i troen på at deres meninger deles av flere. For enkelte er det tenkelig at slike nettdebatter dessuten fungerer som introduksjon til en sterkere integrering i høyreradikale/ekstreme miljøer og meningsfellesskap, fordi de kan bruke nettstedene, innlegg og sitater som referansegrunnlag og som identitetsbekreftelse.

I realiteten pågår det en allianseoppbygging blant høyreekstreme på nettet som har vært et tiltagende fenomen lenge før 22.juli. Forskjellen er at med 22.juli-terroren og den pågående rettssaken i Oslo tingrett, er det blitt en gylden anledning for å støtte opp under en virkelighetsbeskrivelse av konspiratorisk og rasistisk karakter og hvor ABB nærmest blir forklart som et slags misforstått hvitt offer for det multikulturalistiske ”helvete” som det norske samfunnet angivelig har utviklet seg til å bli.

I et arbeidsliv hvor det stilles krav til medarbeiderskap og reell medvirkningsrett, er arrogansen et bidrag til det motsatte.

I arbeidslivet kan arroganse medvirke til et generelt dårlig arbeidsmiljø gjennom at det skapes og spres mistrivsel. Det er også i høyeste grad et ledelsesproblem, fordi posisjoner med innflytelse, makt og myndighet, gir muligheter til utøvelse av arrogant atferd.

Arrogansens uttrykksformer brukes i realiteten for å skjule egne svakheter, som for eksempel inkompetanse innenfor et gitt fagområde. Arrogansen utgjør slik et mentalt ”forsvarsverk” og en psykologisk ”rustning” for å skjule egen utilstrekkelighet og personlige mangler. Det er uansett grunn til å ta arrogansen på alvor fordi den virker ødeleggende inn på sosiale relasjoner og forpester arbeidsmiljøet generelt. Dårlig arbeidsmiljø kan i seg selv virke sykdomsfremkallende.

Får arroganse først fotfeste i en arbeidsorganisasjon, kan resultatet etter hvert bli en fryktkultur. Å framsette kritikk, kan bli oppfattet som brysomt og ubehagelig fordi man frykter negative reaksjoner i form av makt- og hersketeknikker som for eksempel latterliggjøring, utfrysning og generelt ekskluderende holdninger. Arbeidstakere kan kvie seg for å gå på jobb og føle klumpen i magen i møte med stadig nye ydmykelser og trakasseringer (i spennet fra det subtile til det mer åpenbare).

Den arrogante behersker som regel hele registeret av makt- og hersketeknikker. Han triumferer gjerne på andres bekostning og er ikke sen om å påminne de andre om deres eventuelle feil og mangler. Han er en sann ekspert i å finne andres svakheter, men ser ingen av sine egne. Så lenge ingen sier ham imot, er den arrogante såre tilfreds. I hans verden er opposisjon og kritikk uttrykk for misforståelser, løgnaktige påstander eller undergravende virksomhet (selv om kritikken er aldri så legitim og berettiget). Slik misbruker han sin makt for å forstumme kritikk og for å stemple kritikere for å ha skjulte og egennyttige agendaer. Dessuten er det alltid de andre som er årsak til problemene og han stiller seg derfor uforstående til enhver kritikk som rettes mot ham. Resultatet kan bli at kritikken uteblir, fordi det simpelthen oppleves som helt nytteløst å kritisere. Fravær av kritikk og opposisjon kan den arrogante i neste omgang tolke som at omverden er lojal overfor ham og det styrker ham ytterligere i troen på egen fortreffelighet. Den arrogantes oppblåste selvbilde næres av frykten som de andre har for ham og som tausheten dessuten er uttrykk for.

Forakt er den arrogante sitt varemerke, hans fremste kjennetegn så og si. Forakten for andre er tuftet på en ren forskjellslogikk og en kategorisering av andre mennesker i negative termer. Forakten begrunner seg på et menneskesyn som er ekskluderende i sin grunnholdning. Den som forakter, ser utelukkende på seg selv som garantist for ”sannheten”. Det betyr i klartekst at det er de andre som tar feil. Bare den arrogante kjenner ”sannheten”, representerer og forvalter den med sin foraktfulle holdning overfor alle som er uenig med ham eller våger å si imot. Det kan nærmest synes virkningsløst å kritisere en slik sannhetshevdende posisjon.    Selvrettferdigheten overordnes alt annet.  Å innrømme feil vil være det siste den arrogante vil gjøre. I egne øyne er han plett- og lytefri. Det er ikke nødvendigvis slik at han selv tror at det han sier er sant, men han vil allikevel iherdig forsvare sine uttalelser som om de skulle være sanne.

For de som utsettes for arrogansens påkjenninger over tid, kan det i verste fall oppleves som ren trakassering og mobbing. Det kan være vanskelig og utfordrende å gjøre noe med et dårlig arbeidsmiljø preget av makt og hersketeknikker, spesielt kan dette være merkbart på arbeidsplasser og i virksomheter hvor det ikke akkurat er tradisjon for å utøve kritikk og hvor sterke faggrupper rår grunnen. Faglig selvgodhet utestenger i praksis andre perspektiver og meninger. Profesjonsmakten kan derfor oppfattes som arrogant når den vokter om sitt faglige revir og ikke er lydhør for andre synspunkter enn sine egne. 

Karakteristisk for den faglige arrogansen, er stempling av eventuelle kritikere som mindre troverdige og useriøse. Det kan være at kritikere som våger å utfordre det rådende paradigme, blir fremstilt som faglig svake eller at de ikke har de ”riktige” kvalifikasjonene. Bruk av makt og hersketeknikker virker i alle tilfeller hemmende for utvikling av et demokratisk, åpent og inkluderende arbeidsliv.

I et arbeidsliv hvor det stilles krav til medarbeiderskap og reell medvirkningsrett, er arrogansen et bidrag til det motsatte. Det er i tilfelle et problem for arbeidsmiljøet som ikke forsvinner av seg selv og bare forsterkes hvis ingen tar tak i det. Diskusjonen om for eksempel sykefravær i arbeidslivet er sammensatt, men en slik diskusjon burde i større grad omfatte det psykososiale arbeidsmiljøets betydning og deriblant arrogansens ødeleggende virkninger.

22.juli-terroren påminner oss om hvilke fatale konsekvenser jakten på det perfekte i ekstrem og pervertert forstand kan resultere i innenfor en demokratisk samfunnsordning.

Terrorist og massemorder Anders Behring Breivik (ABB) er i den andre psykiatrirapporten, i motsetning til den første, vurdert å være tilregnelig. Han lider visstnok av en narsissistisk personlighetsforstyrrelse og beskrives i mediene som ”ekstremt selvopptatt” uten empati for andre mennesker.

ABB sin sosiale biografi slik den har fremkommet i mediene, gir inntrykket av en høyst usikker mann som i sin oppvekst har vært opptatt av det perfekte og å framstå som vellykket utad. ABB sitt manifest er i sin ideologiske perversjon dessuten uttrykk for idealet om en ”perfekt” monokulturell samfunnstilstand, et kulturelt konformt samfunn uten såkalte ”fremmekulturelle” som kan true harmoni og orden.

På mange måter er ABB med sin person og framtoning en mutasjon av noe mer allment, uttrykt i en streben etter perfeksjon og oppnåelse av en ideell tilværelse hvor ”alt går på skinner” uten den minste friksjon. Konsumsamfunnet fremmer en perfeksjon i selvpresentasjonen og en opptatthet av hvordan vi oppfattes i bred forstand. Karakteristisk for tidsånden er en markedsføring av perfeksjonisme på nær sagt alle livets områder. I tillegg til den kroppslige, fysiske og psykiske perfeksjon, er det også en higen etter perfeksjon i de materielle omgivelser, i interiør og eksteriør hva angår boliger og hjem.

På sitt vis fokuserer også psykiatrien og den farmasøytiske industrien på det perfekte. Den psykiske idealtilstanden er en sjelelig sunnhet hvor negative følelser patologiseres som mentale sykdomstegn og blir forsøkt medisinert bort. Den medikamentavhengige behandlingskulturen er selv solid plassert i det moderne prosjektets ideal om fullendelse – kort sagt perfeksjon. Psykiatriens idealtilstand er en harmonisk sjelelig tilstand og medikamentene er redskaper for å oppnå psykisk likevekt og sinnsro.

Spørsmålet er om ikke idealisering av idealtilstander, av det perfekte liv, i siste instans selv kan bli sykdomsfremkallende. Opptatthet av perfeksjon og vellykkethet, kan risikere å dominere livsinnholdet og negativt påvirke tanke- og følelseslivet. Konsumsamfunnets jakt på det perfekte kan videre resultere i en stresset og oppjaget kulturell tilstand. Vi blir hele tiden gjennom mediene påminnet om vår utilstrekkelighet på utallige av livets områder. Slik blir vi gjenstand for (den narsissistisk stimulerende) livsstils- og selvbevissthetsindustriens markedsføring av stadig nye produkter som det blir hevdet vi trenger for å bli mest mulig fullkomne. I selvrefleksjonens opptatthet av det fullkomne, fokuseres det så på det utilstrekkelige som hva som ennå ikke er oppnådd, det være seg misnøye med kropp og utseende (som plastiske operasjoner lover å ”rette opp” og "forbedre"), en dårlig eller mislykket karriere og misnøye med livsform og levesett.

I ABB sitt tilfelle og ifølge hans sosiale biografi slik den er gjengitt av mediene, er alle tre momenter (kropp/utseende, karriere, livsform og levesett) sentrale ingredienser. ABB har i sin forfengelighet og narsissisme selv endret på sitt utseende og er blitt beskrevet som svært kroppsfiksert. Han trente med vekter og knasket anabole steroider som en snarvei for å oppnå ”den perfekte kroppen”. Han var visstnok svært opptatt av å gjøre karriere og å tjene raske og mye penger. Drømmen om rikdom førte ham inn i flere prosjekter av heller tvilsom karakter og etter hvert ble ABBs personlige økonomi i sin helhet knyttet til finansieringen av 22.juli-terroren. De grufulle terrorhandlingene var på sin side ”nødvendige” for å realisere utopien i det såkalte manifestet om det fullendte samfunn og perfekte livsform kjemisk fritt for islam, muslimer og ”fremmedkulturell” innflytelse.

22.juli-terroren påminner oss om hvilke fatale konsekvenser jakten på det perfekte i ekstrem og pervertert forstand kan resultere i innenfor en demokratisk samfunnsordning. Historien har til fulle vist hvordan totalitære fantasier og utopier om ”det perfekte samfunn” i grandios skala fikk omfattende katastrofale følger (jamfør nazismen og stalinismen), men da som totalitære systemer og samfunnsomstyrtende bevegelser. Den tankevekkende forskjellen er at soloterrorister som i tilfellet ABB har vokst opp og levd på det sosialdemokratiske konsumsamfunnets premisser, preget av den moderne individualismen og markedsøkonomiens understrekning av vellykkethet, personlig rikdomsoppnåelse og perfeksjon.

Grenselandet for hva som er kontrollerbart gir atskillig bekymring for at selvskadere ved en feil eller med hensikt faktisk tar sitt eget liv.

Selvskading er tabubelagt og et alvorlig helseproblem hos mange tenåringer og unge voksne. En av de mest krevende emosjonelle og faglige utfordringene for psykiatrisk helsepersonell, handler nettopp om selvdestruktive atferdsformer hvor pasienter skader seg med skarpe gjenstander som for eksempel barberblader, skalpeller eller knust glass. Selvskadere er en sammensatt og uensartet gruppe så det er vanskelig å generalisere. Med hensyn til kjønn er det imidlertid en klar overrepresentasjon av kvinner.

Selv om det ikke nødvendigvis er noen automatikk i det, kan grunnleggende omsorgssvikt og erfaringer av traumatisk opphav fra tidlige barneår disponere for destruktive atferdsformer senere i livsfasen, inkludert selvskading. Opprivende og traumatiske hendelser innskrives bokstavelig talt i kroppen gjennom arr som kutting eller skjæring etterlater seg. Kroppen blir gjenstand for uthevelse av traumatiske hendelser, personlige tap, skuffelser og nederlag. Hvert kutt og arr forteller sin historie. Symbolsk fungerer kroppen slik som en “tekst” for “speaking the unspeakable” (s.26, Sargent, C. “Gender, Body, Meaning: Anthropological Perspectives of Self-injury and Borderline Personality Disorder”Philosophy, Psychiatry & Psychology ” Mars 2003).

Bruken av sosiale medier viser at selvskading er mer enn et rent individuelt anliggende. Det finnes et ukjent antall nettsteder, blogger og chatteforaer. Når selvskaderen oppdager et ”passende” nettsted og/eller chattefora, utvikles etter hvert tilhørighet med likesinnede som fungerer som betydningsfulle andre. På chattefora kan telefonnumre utveksles og deltagerne har muligheten for å snakke direkte med hverandre. Det ytre presset fører til et sterkere samhold og sosiale medier brukes derfor til å vedlikeholde og forsterke det interne samholdet. Selvskadere støtter, bekrefter og anerkjenner slik hverandre i motsetning til alle de andre som ”ikke forstår”. Før de sosiale mediene så dagens lys hadde ikke selvskadingen på langt nær den samme relasjonelle betydning som gruppefenomen. Med sosiale medier ble avvikerkategorier forandret fra å være isolerte og ensomme individer, til å bli fellesskap av likesinnede.

Ulike nettsteder omfatter en blanding fra dem som forsvarer selvskading til de som avskyr og fordømmer (gjerne tidligere selvskadere eller nære pårørende). Noen er altså utvetydig imot, mens andre fremstår som klart oppmuntrende. Sistnevnte ser på selvskading som et individuelt valg og en slags personlig mestringsstrategi. Identitetsutvikling i kraft av nettgrupper og chattefora, kan imidlertid føre til at selvskaderne i større grad løsriver seg fra omverdens normative sosiale kontroll. Til og med nettsteder som ikke er ment å være oppmuntrende til selvskading, kan gi uforutsette konsekvenser. I en artikkel fra noen år tilbake, fortalte en tjue år gammel amerikansk jente følgende om sine erfaringer med sosiale medier:

”It’s a cutting chat room I guess, even though it says it’s a no-cutting chat room. And so I think it just escalates people because we’re kind of co-dependent in a way because, like say someone tells their friends the experience of it in that group, everyone will try it and they’ll just keep on doing it and it’ll just keep on escalating because, like, that’s what’s expected in that group and it just gets worse because there’s no outside force preventing you from doing that, I guess.” (s.41, ”The Cyber Worlds of Selv-Injurers: Deviant Communities, Relationships and Selves” P.Symbolic Interaction nr.1 2008).

Det er grunn til å stille spørsmål om hvorvidt selvskadingens kollektive betydning (som gruppefenomen på sosiale medier) har en tendens til å bli neglisjert i en psykiatrisk behandlingskultur som i overveiende grad har en individualiserende behandlingsprofil. Det ene utelukker imidlertid ikke det andre. Både det subjektive og intersubjektive, individuelle og kollektive, bør integreres i behandlingsøyemed. Hvis oppmerksomheten for ensidig rettes mot individnivået, vil det kunne innebære at selvskadingsfenomenets kollektive aspekter tapes av syne.

Usikkerhet og engstelse hos psykiatrisk helsepersonell og selvskadernes destruktivitet, er en uheldig dynamikk med negative ringvirkninger. På en gitt psykiatrisk avdeling med tidvis mye selvskading, er personalet gjerne i en høy beredskap. Arbeidssituasjonen oppleves som anspent og nervøs i påvente av hva neste selvskading kan føre til. Spørsmålet er hvor langt selvskaderen vil gå neste gang og om personalet kan stole på at han eller hun faktisk har kontroll og vet hvor grensen går før selvskadingen blir livstruende. Grenselandet for hva som er kontrollerbart gir atskillig bekymring for at selvskadere ved en feil eller med hensikt faktisk tar sitt eget liv.

Er flere selvskadere samlet på en og samme psykiatriske avdeling, er muligheten til stede for at det gir en viss smitteeffekt. Vedvarer fenomenet eller til og med eskalerer, kan personalet risikere å utvikle negative følelser og antipatier rettet mot selvskadende pasienter. Resultatet kan bli voksende maktesløshet og en følelsesmessig blanding av utilstrekkelighet, sinne, ubehag og usikkerhet hos psykiatrisk helsepersonell.

Med hensyn til behandling, finnes ingen klar fasit eller enkel behandlingsstrategi. Det hevdes med støtte i psykiatrisk forskning og erfaring, at det kan gjøre vondt verre hvis psykiatrisk personale intervenerer og fysisk griper inn for å forhindre selvskading og med tvang forsøker å ta fra barberblad og andre skarpe gjenstander fra pasienter. På den annen side blir det også sagt at ”man skal stå i det” og være tilstede, for å forhindre at det verste kan skje med dødelig utgang. Med andre ord blir det likevel gitt oppmerksomhet på selvskadingen ved personalets tilstedeværelse i selvskadingssituasjonen. Uansett har psykiatriske helsearbeidere et nærmest umenneskelig ansvar for å forhindre at det verst tenkelige skal kunne skje.

Til en viss grad har psykiatrien vært karakterisert av en eufemistisk språkbruk uttrykt i forskjønnelsen av medikamentell behandling og medikamentenes antatt positive virkninger, samt en ledsagende nedtoning av bivirkningenes negative skyggesider.

På en psykiatrisk avdeling spør en pasient med dobbeltdiagnose (kombinasjonen psykisk lidelse og rusproblematikk) en av de fast ansatte om hva han skal gjøre med sin ”indre uro”. Uten å nøle og nærmest på refleks tilbyr helsearbeideren ham medikamenter for ”å roe seg”. Som pasient er det slettes ikke et uvanlig svar å bli møtt med. Nå kan ”den indre uroen” være så mangt, men akkurat i dette tilfellet viste det seg å være rastløshet og kjedsomhet som følge av avdelingskulturens ensformighet og passiviserende behandlingskultur. Utenfor institusjonen ville han kanskje ha brukt rusmidler for å ”roe seg ned”, mens i psykiatrien tilbys altså medikamenter.

Poenget er at medikamenter ofte er den første løsningen som psykiatriske pasienter blir møtt med som svar på deres uro. Ulike former for fysisk aktivitet kunne ha vært til hjelp, men ofte velges uroen å medisineres. Uro er sammensatt og kan ha høyst ulike årsaker. Medikamentene som gis for ”å roe ned”, kan på sin side gi andre former for uro på grunn av de negative bivirkninger som de forårsaker.

Det kan iblant være en god ide å lytte til erfarne fagfolk som Arthur Kleinman, psykiater og Harvard-professor i medisinsk antropologi, som mener det velkjente amerikanske psykiatriske diagnoseappratatet ”Diagnostical and Statistical Manual of Mental Disorders” (DSM) har klare svakheter. Ved siden av diagnosesystemet ICD-10 (International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems), legges også DSM til grunn for diagnostisering i norsk psykiatri.  Ifølge Kleinman er det en utbredt tendens til at for eksempel normale følelsesmessige reaksjoner blir patologisert og diagnostisert (s.111-112 Kleinman, A. ”The normal, the pathological and the existential” editorial iComprenhensive psychiatry nr.49, 2008).

Ifølge diagnosesystemet DSM-IV (den foreløpig siste utgaven), varer en normal sorgreaksjon i to måneder. Kleinman mener at dette ikke er empirisk holdbart og viser til hvordan antropologer har påvist at sorgreaksjoner globalt sett har en svært mangfoldig karakter og at det bare er i psykiatriens diagnosesystem at en såkalt normal sorgreaksjon bare får vare i to måneder. Med diagnostisering av det være seg sorg, tristhet, depresjon eller uro, følger det som regel med en omfattende medikamentbruk.

Til en viss grad har psykiatrien vært karakterisert av en eufemistisk språkbruk uttrykt i forskjønnelsen av medikamentell behandling og medikamentenes antatt positive virkninger, samt en ledsagende nedtoning av bivirkningenes negative skyggesider. Bortsett fra noen få kritiske røster, er det forsvinnende liten diskusjon i offentligheten hva angår utstrakt medikamentbruk, medisinering av barn på stemningsstabiliserende og antidepressive medikamenter, betydelig bivirkningsproblematikk, underrapportering av bivirkninger og økende bruk av elektrosjokk som også omfatter unge mennesker i begynnelsen av tjueårene.

Feilmedisinering, overmedisinering og bivirkninger, behandles som interne anliggender av psykiatrisk helsepersonell innenfor en medikamentell behandlingskultur som ikke akkurat har hatt for vane å oppfordre til intern kritikk. Det er forstemmende å registrere at det ikke finnes noen velutviklet tradisjon for å stille spørsmål og være kritisk overfor den medisinske maktens forordninger og ikke minst dens relativt nære forbindelser med den farmasøytiske industrien.

Betydningen av det å stille de riktige og viktige spørsmålene, må imidlertid aldri undervurderes. Det kreves en inkluderende faglig åpenhet også for perspektiver og meninger som nødvendigvis ikke har vært karakteristiske for det psykiatriske feltet. En misforstått lojalitet til den medisinske maktens suverenitet, kan føre til at viktige spørsmål ikke stilles. Hvordan den medikamentelle kunnskapen og psykiatriske behandlingen legitimeres, handler ofte om utøvelse av lojalitet. Det er synd hvis krav om lojalitet og underkastelse til en bestemt behandlingsfilosofi, risikerer å utarte seg til maktmisbruk og meningstvang hvor kritiske ytringer blir stemplet som illojalitet.

Kritiske spørsmål må blant annet rettes mot hvem som gir legitimt stempel og som går god for selektiv forskning og fremstiller den som objektiv, uten å nevne at det i praksis er den farmasøytiske industrien som i utstrakt grad står bak forskningen på medikamenter og evalueringen av dem. Det kunne være av interesse - også i en norsk psykiatrisk kontekst - å se nærmere på hvem som legitimerer den farmasøytiske industriens kommersielle interesser og åpner opp mulighetene for dens enorme påvirkningskraft. Det er slike maktkritiske spørsmål og problemstillinger som absolutt bør adresseres når fagfolk (som vil framstå som anerkjente og troverdige) går god for den aktuelle forskningens ”nøytralitet” og ”objektivitet”.

Til tross for det økende fokuset på pasientmedvirkning som det har vært de siste tiårene, er den lyttende (og ydmyke) holdningen fremdeles mangelfull etter min mening. De psykiatriske pasientenes tilstand og sykdomsbilde er i stor grad styrt av reduksjonistiske tilnærminger hvor pasientenes egne historier er gjenstand for den faglige ekspertisens subjektive fortolkinger og seleksjoner for å støtte opp om det som passer inn i det diagnostiske systemet med tilhørende medikamentregime. Det er nå en gang forståelig at det er slik, men pasientsamtalen kan fra pasientens side oppleves som ren ”overkjøring” når den medisinske maktens representanter uansett trumfer gjennom sitt syn. Det er ikke akkurat det beste utgangspunktet for en bedring av den psykiske helsetilstanden og et vellykket behandlingsforløp.

Å klistre merkelappen ”antisemitt” på enhver som ytrer seg kritisk mot Israels handlinger, er utslag av en ekstrem politisk kynisme og gjør kampen mot jødehatet en bjørnetjeneste.

Antisemittismen og jødehatet er dessverre nokså levende i det norske samfunnet. Det er vanskelig å si noe konkret om omfanget, men i løpet av en måneds tid registrerte Det Mosaiske Trossamfund (DMT) elleve tilfeller av sjikane, hærverk og trusler (”Krever at jødehat blir registrert NRK Østlandssendingen 27.03.12). DMT ønsker derfor at politiet starter registrering av jødehat i Norge.

Om det blir registrert eller ikke, så er det uansett grunn til å ta antisemittisme og jødehat på det største alvor (ikke minst etter tidligere stygge rapporter om mobbing av jødiske skolebarn). Det er også viktig å problematisere hva som egentlig faller inn under begrepet ”antisemittisme”, fordi bruken av begrepet har hatt en lei tendens til å sitt vel løst hos politiske krefter som har til hensikt å diskreditere, stigmatisere og stilne hva som måtte være av legitim Israel-kritikk. I denne forbindelse er det derfor viktig å understreke at kritikk av staten Israels rolle som okkupasjons og militærmakt, ikke er ensbetydende med antisemittisme og jødehat.

Israelske myndigheter, den israelske høyresiden, såkalte ”Israelvenner” eller kristensionistiske grupper og enkeltpersoner (ikke minst fra USA), har hatt en økende tendens til å stemple legitim kritikk av den jødiske staten som antisemittisk. Det er i tilfelle en uthuling av antisemittismens meningsinnhold. Misbruket av begrepet antisemittisme har også ført til absurde situasjoner hvor jøder som selv har ytret seg kritisk mot israelsk maktutøvelse, faktisk har blitt anklaget for å være antisemitter og ”selvhatende jøder”.

Antisemittismen må identifiseres for hva den er i sine groteske manifestasjoner. Å klistre merkelappen ”antisemitt” på enhver som ytrer seg kritisk mot Israels handlinger, er derimot utslag av en ekstrem politisk kynisme og gjør kampen mot jødehatet en bjørnetjeneste. Det bør derfor skilles klart mellom hva som i praksis er reell antisemittisme og hva som er legitim og høyst nødvendig kritikk av Israel. Jødehat og hatkriminalitet i form av verbale og/eller fysiske angrep på og trakassering av jøder og vandalisering av jødisk eiendom, er og forblir antisemittisme og kan ikke under noen omstendighet tas lett på eller tolereres.

I europeisk historie har antisemittismen vært en av de fremste strategiene for kynisk politisk maktutnyttelse i den hensikt å samle og oppildne massene mot innbilte samfunnsfiender. Det er derfor svært gode grunner til å være ekstra på vakt for at jøder igjen kan bli skyteskive og syndebukker for alt som er galt i denne verden. Med den vanskelige økonomiske situasjon som er i den vestlige verden for tiden, vil det være klart at minoritetsgrupper, uansett om det er jøder, muslimer, Romfolk (”sigøynere”) eller andre, i større grad er eksponert for fordommer, negative ytringer og rasisme.

Jødehat er heller ikke bare begrenset til ytterliggående islamister og tradisjonelle høyreekstreme og nynazistiske miljøer, men det er også mer ”hverdagslige” versjoner av antisemittismen som nærmest umerkelig kan få innpass i det offentlige rom. En artikkel i nettutgaven til ”Israel today Magazine”, handlet om flere plakater med antisemittisk innhold som plutselig hadde dukket opp i demonstrasjonene til ”Occupy Wall Street”-bevegelsen (Jones, R. ”Israelis worried by anti-Semitic flavor of  ’Occupy Wa St.’ protests” 16.10.2011) . Plakatene ga visstnok klart uttrykk for klassisk antisemittisme hvor jødene fikk skylden for finanskrisen og de økonomiske problemene som så hardt har rammet millioner av amerikanere. Disse holdningene utgjør imidlertid en forsvinnende liten del hos en håndfull (og knapt nok det) av deltakerne i demonstrasjoner i regi av ”Occupy Wall Street” og er ikke akkurat representativ for bevegelsen som sådan (som for øvrig ikke har noe med nazisme å gjøre).

Poenget i den ovennevnte artikkelen er like fullt en kraftfull påminnelse om at nazistenes antisemittisme startet i det små. Ofte kan det begynne som små drypp av mishagsytringer og rasisme, men resultatet kan over tid vise seg å bli destruktivt hvis disse ”dryppene” blir mange nok

Når det gjelder de norske forholdene, er det grunn til å legge merke til den bemerkelsesverdige tausheten den norske venstresiden har hatt når det gjelder antisemittisme og jødehatets utbredelse i den arabiske, persiske (iranske) og muslimske verden. Den norske venstresiden må etter mitt syn ta et grundig oppgjør med seg selv når det gjelder manglende kritikk av jødehatet som finnes blant muslimer, palestinere og hos islamistiske organisasjoner som Hamas og Hizbollah. Ved å unnlate å påpeke og kritisere antisemittisme hvor det enn oppstår, er norsk venstreside med på å vedlikeholde og sementere antisemittistiske holdninger og ytringer.

Den betente politiske diskursen mellom Israel og Iran hvor sistnevnte demoniseres som et "orientalsk despoti", har blant annet sin bakgrunn i den interne splittelsen i det israelskjødiske samfunnet.

Diskusjoner om hva "jødiskhet" innebærer, uttrykker en fragmentering i det israelske samfunnet som et mangfold av politiske, religiøse og sekulære grupperinger, agendaer og diskurser. Dette har klare konsekvenser også for Israels forhold til palestinerne, sitt eget nærområde og til verdenssamfunnet for øvrig.

I boka "Iranophobia" hevder israeleren Haggai Ram, som historiker og ekspert på relasjonene mellom islam og det jødiske samfunn, at Israels forhold til Iran i stor grad preges av en politisk diskurs og kulturell rangering i det israelskjødiske samfunnet mellom hva som oppfattes som moderne (rasjonelle, europeiske) og tradisjonalistiske (orientalske) jøder(Ram, H. "Iranophobia. The logic of an Israeli Obsession" Stanford University Press 2009). Behovet for Iran som den store fienden blir ikke mindre viktig for å konsolidere forestillingen om en enhetlig kulturell, nasjonal og jødisk identitet (en identitet som i praksis er fraværende). Skal vi tro Ram så har den jødiske splittelsen i det israelske samfunnet ført til en sterkere orientalisering av den politiske diskursen mellom Israel og Iran hvor sistnevnte - fra israelskjødisk hold – er demonisert som et ”islamsk barbari” og "orientalsk despoti".

Med etableringen av den jødiske nasjonen i 1948, brakte de europeiske jødiske immigrantene med seg kulturelle forskjeller og holdninger som skulle få betydning for den videre utviklingen av det israelskjødiske samfunnet. For israelske jøder med europeisk bakgrunn og opprinnelse, er det to hovedgrupper: østeuropeisk og vesteuropeisk. Førstnevnte - østjødene - opprettholdt i større grad tradisjoner og skikker og skilte seg sterkere ut som en etnisk gruppe. Vestjødene assimilerte seg derimot i langt større grad og framsto slik som mer vestliggjorte, moderne og mindre tradisjonsorienterte, etnisk og kulturelt distinkte. Ifølge Ram er det europeiske skillet mellom vest og østjøder blitt videreført i det israelske samfunnet og har sin parallell i distinksjonen mellom orientalske og moderne jøder. Internt i Israel er det derfor en uformell rangering av israelske jøder avhengig av om de har europeisk eller "orientalsk" opprinnelse (det vil si at sistnevnte, såkalte mizrahim-jøder kommer fra Israels nærområder og naboland i Midtøsten).

Ram viser til at de vestligorienterte ”europeiske" israelske jødene ser på det "orientalske" innslaget i den israelskjødiske kulturen som en hemsko for utviklingen av et moderne Israel i samsvar med den vestlige sivilisasjonens fordringer. Det "orientalske" innslaget i den israelskjødiske kulturen blir betraktet som tradisjonalistisk i motsetning til de vesteuropeiske jødenes modernitet. Dette gjenspeiles i den interne israelskjødiske rangeringen eller kulturelle hierarkiet hvor de ”moderne” europeiske jødene har hatt en tendens til å behandle "orientalske"mizrahim-jøder på en noe nedlatende måte som umoderne og tradisjonsbundne i negativ forstand. 

Orientaliseringen av det jødiske, kan forstås - mer eller mindre - som en videreføring av klassisk orientalisme fra siste halvdel av 1800-tallet som begrunnet og støttet seg på raseteorier om grunnleggende kvalitative forskjeller mellom mennesker. Orientalismen betegner en særskilt tendens som utviklet seg innenfor datidens samfunns og språkvitenskaper i Europa på 1800-tallet til å tilnærme seg "orientalske" språk og kulturer som primitive og underordnede (Said, E. W. ”Orientalism” Vintage Books 1978).

Orientalismen kom til uttrykk i en kulturell usikkerhet i den jødiske kulturen (både hos israelske jøder og diasporajøder) om hva ”jødiskhet” egentlig skulle omfatte. Den kulturelle usikkerheten eller ambivalensen, var et resultat av århundrer med antisemittisme og pogromer som gjorde at jøder – forståelig nok - utviklet en sterk oppmerksomhet på det kulturelle selvet, mentalitet og annerledeshet. Oppmerksomheten omkring det jødiske selvet og utviklingen av sionismen på 1800-tallet kan ses som et kulturelt og eksistensielt forsvar som europeiske jøder rettmessig følte var nødvendig i møte med omverdens fiendeskap og forfølgelser. Utvikling av orientalismen i den vitenskapelige diskursen innenfor human- og språkvitenskapene på 1800-tallet, gikk da også utover jødene da den kulturelle rangeringen og framveksten av "vitenskapelige" raseteorier gjorde at begrepet "jødiskhet" fikk en rasebetoning i negativ forstand. Den kulturelle antisemittismen som hadde herjet Europa siden middelalderen, ble erstattet av en biologisk begrunnet antisemittisme hvor antatte raseforskjeller ble avgjørende i skillet mellom det orientalske/semittiske og det europeiske. De europeiske jødenes utsatte posisjon ble ytterligere bekreftet i tiltagende jødeforfølgelser og pogromer (for eksempel i det tsaristiske Russland på begynnelsen av 1880-årene hvor jødene ble anklaget for å være landsforræderiske og gå fremmede makters ærend).

Orientalismen og orientalske studier tjente som en bekreftelse på Vestens og Europas selvtilskrevne plassering som det ypperste menneskeheten hadde fremskaffet hvor ikke-europeiske og ikke-vestlige kulturer og samfunn ble betraktet og forstått som kulturelt tilbakestående (ibid). Orientalismens klassifisering av kulturer hadde slik klare politiske implikasjoner og konsekvenser som passet særdeles godt for europeisk kolonialisme og imperialisme.I denne forbindelse er det ikke fritt for å få visse assosiasjoner til samtidens okkupant og kolonimakt Israel sitt forhold til palestinerne som ”de orientalske andre”. Også for Israel har det vært maktpåliggende å skape en nasjonal jødisk historie som utvisker minnet om de fordrevne palestinerne som de opprinnelige beboerne av Palestina (eller Israel etter 1948) og som usynliggjør de israelske palestinernes eksistens. Ifølge den palestinske verdensborger, forsker og litteraturprofessor Edward W. Said ble Israel

”hovedsakelig en stat for jøder. De som ikke var jøder, enten de var i eller utenfor landet, ble juridisk gjort til utlendinger, selv om Israel tidligere var deres hjemland. For første gang siden ødeleggelsen av det andre templet kunne den jødiske identiteten befestes på de gamle stedene. Disse stedene var, som på bibelsk tid, befolket av flere forskjellige nasjoner og raser. Nå var disse menneskene blitt fremmede eller tvunget ut i eksil. Eller begge deler.” (s.50, Said, E.W. ”Freud og det fremmede” J.W. Cappelens forlag a.s. 2004)

Said tilskriver den jødiske nasjonalismen (sionismen) til grusomhetene som jødene ble utsatt for særlig på 1900-tallet, grusomheter som kulminerte med tilintetgjørelsen – Holocaust - og som tvang dem ”til å omfavne nasjonalstaten (som er ”den paradoksale fullbyrdelsen av den jødiske tragedien”) selv om jødene tidligere hadde forfektet ideen om ”det internasjonale fellesskapet av likesinnede, fordi jødene ikke var belemret med ortodoksi og nasjonalisme, jødisk og ikke-jødisk.” (s.61, Said, E.W. ibid).

Jødenes grufulle historiske erfaringer i Europa utgjør et betydelig historisk bakteppe for samtidens utfordringer i Midtøsten, det være seg i konflikten som Israel har hatt gående med palestinerne siden 1948 eller det mildt sagt anstrengte forholdet til Iran. Jødene som selv hadde fått merke raseinndelingens perverterte logikk og rasismen praktisert i all dens grusomhet, forholdt seg plutselig til dannelsen av en jødisk nasjon hvor det å skille mellom det europeiske og ikke-europeiske (”orientalske”) fikk en avgjørende betydning. Dannelsen av den israelske staten og utviklingen etterpå uttrykker ikke bare det problematiske og ambivalente forholdet jødene har til seg selv og egen identitet, men vises også i de sammensatte og utfordrende relasjonene som Israel og israelske jøder har til palestinerne, sine arabiske nabofolk og etter hvert også til det persiske Iran etter den islamske revolusjonen i 1979.

Kampen i det israelske samfunnet om definisjonsmakt om hvem som på best mulig måte uttrykker det israelskjødiske, er ikke minst knyttet til spørsmål om lojalitet til nasjonen på tvers av kulturelle forskjeller uavhengig av om israelske jøder har europeisk bakgrunn eller opprinnelig kommer fra Israels nærområder i Midtøsten (mizrahim-jøder). Den israelske høyresiden prøver i denne forbindelse å diskreditere og stigmatisere israelske jøder som våger å kritisere Israels rolle som militær okkupasjonsmakt og bosettingspolitikken med stadig nye annekteringer av palestinsk land og eiendommer. Jøder som kritiserer egne myndigheter, blir framstilt som unasjonale og landsforrædere og dermed mindre jødiske fordi ”jødiskhet” etter høyresidens oppfatning handler om å utvise en ubetinget lojalitet til den israelske staten til tross for dens militære maktbruk og angrep på den palestinske sivilbefolkningen, brudd på internasjonale avtaler og folkerett.

Blind lojalitet blir i denne sammenhengen det viktigste kriterium for den israelskjødiske nasjonale identiteten. Likhetstegn mellom uforbeholden lojalitet og nasjonal identitet, forsøker å skape en ubrytelig enhet mellom nasjonen, staten og individet og mellom en forestilling om den kollektive nasjonale kulturen i idealisert forstand og enkeltindividets selvutslettende oppslutning om den samme nasjonen. Kritikk av nasjonen eller staten blir derfor å betrakte som forræderi siden ”den riktige” forståelsen av det israelskjødiske er å utvise en uforbeholden støtte til den israelske staten. Kravet til å utvise absolutt lojalitet blir nok desto viktigere når ”det endelige oppgjøret” med Iran settes i gang.

Jeg anser forsvaret for bruk av niqab i det offentlige rom som et utslag av en misforstått toleranse.

Noen ganger må jeg klype meg grundig og hardt i armen for å lure på om jeg er våken eller om jeg er inne i en eller annen absurd drømmetilstand. Det er heldigvis ikke ofte det skjer, men det er en slik tilstand jeg føler at tilhengerne av niqab setter meg i. Det er ikke tilhengere som islamistene eller de religiøst konservative som fremkaller en slik tilstand hos meg. Fra det holdet er det ikke annet å forvente, men de som virkelig fremkaller det absurde er de presumptivt opplyste, de som anser seg som progressive, oppgående og velmenende på den politiske venstresida med akademisk ballast - og som forsvarer bruken av niqab.

Bakgrunnen for den pågående niqab-debatten er at Nils Aarsæther, professor i samfunnsplanlegging ved Universitetet i Tromsø, forståelig nok ikke godtar bruk av niqab i sine forelesninger. Han vil gjerne se den han snakker med ansikt til ansikt som jo burde være en forutsetning for enhver god og konstruktiv samtale, ikke minst i det offentlige rom. Aarsæther understreket i den forbindelse at det ”handler om hvordan man samhandler med hverandre, og viktigheten ved at kommunikasjon ikke er maskert.” (15.02.12 Nordlys).

Reaksjonene på Aarsæthers niqab-nekt lot ikke vente på seg. I kronikken ”Niqab og kommunikasjon” (27.02.12 Nordlys)ble Aarsæthers beslutning imøtegått av førsteamanuensis Britt Kramvig, førsteamanuensis Geir R. Karlsen, førsteamanuensis Anniken Førde, stipendiat Eva Braaten og stipendiat Ingrid Kielland (ISS, UiT). De nevnte universitetsakademikerne forsvarte bruken av niqab også hos studenter i en forlesningssituasjon som handler grunnleggende om å kommunisere. I denne forbindelse er det etter mitt syn fullstendig riktig som Nordlys-journalist Tone Jensen skriver i innlegget ”Niqab, burka og bh” (Nordlys 01.03.12), at forsvaret for Niqab som fremføres av velmenende universitetsakademikere er ”et mer eller mindre groteskt utslag av en kulturrelativisme der alt skal tolereres, og ingen ting kritiseres”.

Jeg anser forsvaret for bruk av niqab i det offentlige rom som et utslag av en misforstått toleranse som gir unødvendige gratispoenger til antiislamister og motstanderne av multikulturalismen. Slik fremstår forsvarerne av niqab som ”nyttige idioter” for ekstreme religiøse krefter innenfor en religion hvor moderate og demokratisk innstilte muslimer daglig utsettes for press, trusler og trakasseringer fra konservative islamske miljøer og ytterliggående islamister.

De velmenende akademiske niqab-forsvarerne som sitter bak sine akademiske murer, synes ikke å ha tatt inn over seg virkeligheten utenfor universitetsveggene og den sterke symbolladede betydning som bruken av niqab og burka har, ikke minst i islamske miljøer. Det er ikke bare ”retten til å kle seg som man vil” eller ”religionsfriheten” man dekker seg bak. Religiøse klesplagg som niqab og burka er tunge ideologiske symboler for de mest ytterliggående, antidemokratiske kreftene i det islamske samfunnet slik man finner dem representert i land som Saudi-Arabia, Iran og hos Taliban-tilhengere i Afghanistan. Jeg kan ikke akkurat si at norske universitetsakademikere på generelt grunnlag, hvorav flere antageligvis har sine sympatier på den politiske venstrefløyen, er overrepresentert i demonstrasjoner mot massive alvorlige menneskerettighetsbrudd og overgrep begått av ytterliggående islamister i Allahs navn.

Samtidens islamister i islamske regimer som Saudi-Arabia og Iran er ikke ulike de kristne autoritetene og mørkemennene i middelalderens Europa som fram til opplysningstida, forfulgte og drepte for fote såkalte ”kjettere” som hadde våget å tale Roma midt i mot eller som representerte et noe annet syn enn de klerikale overhodene. Det er altså det mest udemokratiske og middelalderske ved islam som de nevnte ”progressive” universitetsakademikere tar i sitt forsvar når de støtter og går god for bruken av niqab i forelesningssalen. Forstå det den som kan.