Fem spørsmål til utviklingsminister Heikki Holmås: Norge må gå i bresjen for å sette hensynet til sivile somaliere foran interesser som hindrer en positiv utvikling.

Etter over 20 år med krig og vanstyre står Somalia nå ved et veiskille - med ny grunnlov, føderalt parlament og nyvalgt president. Norge er i gang med å legge en ny strategi for sitt engasjement i Somalia, hvilket er bra så lenge hensynet til sivilbefolkningen kommer først. Flyktninghjelpen inviterer utviklingsminister Heikki Holmås med flere til debatt om veien videre for Somalia på Litteraturhuset i kveld, torsdag 4. oktober.

1,3 millioner somaliere, av en befolkning på rundt ni millioner, er i dag på flukt i eget land og lever under svært vanskelige forhold. Over én million er stuet sammen i overfylte flyktningleirer i nabolandene. Folk sulter, mangler tak over hodet, helsehjelp, utdanning med mer. Over to millioner somaliere har akutt behov for humanitær hjelp, men behovene er mye større enn hjelpen som er tilgjengelig. I iveren over politisk og sikkerhetsmessig framgang i enkelte sørlige og sentrale områder, og det internasjonale samfunnets hunger etter å vise at årelang politisk og militær støtte har ført fram, er det enda mindre interesse enn vanlig for å gjøre noe med den humanitære krisen i landet. Donorer kutter i humanitære midler og det skapes et feilaktig inntrykk av at sikkerhetssituasjonen er bedre enn den faktisk er. Nabolandet Kenya, som har gjort en enorm innsats for å huse en halv million somaliske flyktninger gjennom mange år, presser nå på for at flyktningene skal sendes hjem, noe som i mange tilfeller vil være direkte livsfarlig slik situasjonen er nå.

Væpnede konflikter og naturkatastrofer fortsetter å drive folk på flukt: Bare i september ble over 10.000 personer fordrevet fra havnebyen Kismayo i forbindelse med den militære offensiven fra regjeringshæren og AU-styrken AMISOM. Ingen har oversikt over hvor mange kvinner og barn som er blitt drept av bombeangrepene. Uskyldige sivile gutter og menn er blitt skutt, mistenkt for å tilhøre fienden. Samtidig, i den sentrale Hiraan-regionen har flere mistet livet og tusener blitt hjemløse som følge av flom. Hjelpeorganisasjoner som Flyktninghjelpen jobber på spreng for å komme befolkningen til unnsetning der sikkerheten er forsvarlig. Men fortsatt er store områder av det sentrale- og sørlige Somalia veldige farlige også for hjelpearbeidere, som ikke skånes i konflikten til tross for at det betyr at mange færre somaliere får tilgang til livsviktig hjelp.

Utfordringene for det nye lederskapet i Somalia handler om sikkerhet, politisk styre, korrupsjon og utnyttelse av naturressurser, for ikke å snakke om å bygge infrastruktur og samfunnsinstitusjoner fra bunnen av. Maktbildet er svært fragmentert. Med internasjonal støtte er det blitt etablert flere titalls selvstyrte områder med ledere som er mer eller mindre selvstendige fra sentralmakten. Somaliland er det beste eksempelet på et område som har klart å skape stabilitet og utvikling, men også der pågår væpnet konflikt med utbrytergrupper.

Det blir ikke mindre komplisert av at også det internasjonale samfunnet har en splittet tilnærming til Somalia. Grovt sett kan man dele aktørene i fire: regionale aktører som den Afrikanske Union og IGAD, araberstatene gjennom blant andre den Arabiske Liga og Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC), FN og vestlige aktører som «Kontaktgruppen for Somalia» der Norge er med - og sist men ikke minst Tyrkia, som de senere årene er blitt en stor bilateral bidragsyter og støttespiller til regjeringen. For at det nye politiske lederskapet skal kunne ha legitimitet og tillit i befolkningen, er det viktig at det reflekterer folkets grunnleggende behov i sine gjerninger, og at det klarer å regulere samarbeidet med det internasjonale samfunnet på en konstruktiv måte.

I forkant av dagens debatt på Litteraturhuset stiller vi følgende fem spørsmål til utviklingsminister Heikki Holmås:

1. Hvordan vil Norge aktivt ta ansvar for at hensynet til sivilbefolkningen gis førsteprioritet i alt internasjonalt engasjement med Somalia?

2. Vil Norge opprettholde den humanitære støtten til Somalia?

3. Vil Norge gå i bresjen for å satse på utdanning og yrkesopplæring til barn og ungdom?

4. Vil Norge og det internasjonale samfunnet støtte Somalia i å finne varige løsninger for folk på flukt?

5. Hvilke krav stiller Norge og hvordan vil Norge bistå de nye styresmaktene i å bekjempe korrupsjon?

Et nytt Somalia? Flyktninghjelpen og Dagsavisen arrangerer debatt på Litteraturhuset i Oslo kl. 18 i kveld. I panelet: Utviklingsminister Heikki Holmås, generalsekretær i Flyktninghjelpen Elisabeth Rasmusson, eksilsomalier Lul Hassan Kulmye og forsker Stig Jarle Hansen.

Denne uken har norske styrker begynt uttrekningen av Faryab. Fra offisielt hold fremstiller Norge innsatsen som vellykket og framtidsutsiktene som nøkternt positive.

I går trykket Dagsavisen en kronikk som også fokuserer på positive endringer og kommer med gode råd om hvilken bistand Norge bør gi fremover. Flyktninghjelpen er enig i rådene, men mener at både kronikken og Norges offisielle historie overser de mest akutte behovene i Afghanistan: de humanitære.

Det er fortsatt store humanitære behov i Afghanistan, nesten 1/3 av befolkningen lider av matvareusikkerhet og så mange som 2/3 av befolkningen har ikke tilgang til rent drikkevann. Nye mennesker blir stadig drevet på flukt. For disse er grunnleggende behov som husly og beskyttelse mot harde vintre av kritisk betydning. Slike humanitære behov må ikke nedprioriteres på bekostning av mer langsiktig bistand eller det politiske behovet for å beskrive suksess.

Mennesker på flukt er en av de sterkeste indikatorene på den humanitære situasjonen i Afghanistan. Over 600.000 mennesker er internt fordrevet, mange av disse har flyktet både to og tre ganger. 180.000 ble tvunget på flukt bare i fjor. Det er 5. året på rad at dette tallet øker, og det er dessverre ingen ting som tyder på at det vil bli mindre i tiden som kommer, heller tvert i mot. Faryab er den provinsen hvor antall internt fordrevne stiger mest. I tillegg lever 3 millioner Afghanske flyktninger i nabolandene, mange som risikerer å bli returnert til en usikker fremtid.

Flyktninghjelpen arbeider i Faryab uten væpnet militær støtte. Vi leverer både humanitær hjelp og bidrar for varige løsninger for mennesker på flukt. Flyktninghjelpen har vært i Faryab i flere år, og slik vi ser situasjonen på bakken er det nå verre enn for ett år siden. De humanitære behovene er økende.

Når norske styrker trekker seg ut av Faryab, må humanitær nødhjelp opprettholdes. De akutte humanitære behovene kan ikke oversees, men må sees i sammenheng med mer langsiktige tiltak.

42,5 millioner menn, kvinner og barn er på flukt fra krig og konflikt. Dette viser Flyktningregnskapet som blir publisert i dag, , 20. juni, Verdens flyktningdag. Mennesker på flukt har rettigheter – vi har et ansvar å bidra til å opprettholde disse.

42,5 millioner menn, kvinner og barn er på flukt fra krig og konflikt. Dette viser Flyktningregnskapet som blir publisert av Flyktninghjelpen i dag, 20. juni, Verdens flyktningdag. I tillegg ble nærmere 15 millioner mennesker drevet på flukt som følge av naturkatastrofer i 2011, de aller fleste av klimarelaterte kriser. Det viser en rapport Flyktninghjelpen legger frem på konferansen om bærekraftig utvikling i Rio. Bak disse tallene er det milioner av enkeltmennesker og familier som er blitt tvunget til å flykte fra sine hjem på jakt etter beskyttelse.

«Vårt endelige mål bør være å skape en verden uten fordrevne, hjemløse og mennesker uten håp, en verden hvor alle verdenshjørner er tilfluktssteder hvor innbyggerne har frihet og mulighet til å leve i fred.»

Dette var Aung San Suu Kyi’s ord i hennes Nobelforedrag. Hun sa også at en slik perfekt verden ikke er mulig, men at vi må fortsette å forsøke å gjøre en forskjell, og ikke slutte å vise medfølelse for mennesker på flukt.

På Verdens flyktningdag er dette en viktig oppfordring. Med publisering av Flyktningregnskapet ønsker Flyktninghjelpen å sette fokus på de millionene av mennesker som lever et liv på flukt, rettighetene de har, ogansvaret vi alle har for å bidra til å opprettholde disse.

Verdens flyktningesituasjon

I Syria blir stadig flere mennesker drevet på flukt av en konflikt som nå betegnes som borgerkrig. Syriske Røde Halvmåne annslår at over 500.000 mennesker er drevet på flukt. FN anslår at en million mennesker har behov for humanitær nødhjelp. Situasjonen har kun forverret seg etter at demonstrasjonene startet i mars 2011, og fremtiden ser ikke lys ut.

I Kongo har nye kamper blusset opp mellom regjeringshæren og opprørsgrupper. Mer enn 200.000 mennesker er drevet på flukt bare de siste månedene, og totalt er det nå mer enn 2 millioner mennesker på flukt i sitt eget land. Mange av disse har vært på flukt siden 1990-tallet og lever i stadig frykt for overgrep og lemlestelse.

Stadig flere mennesker blir også drevet på flukt i Sør Sudan. Landet som nærmer seg sin ettårsdag som selvstendig stat, står ovenfor mange alvorlige utfordringer. Økonomien er på randen av kollaps, konfliktnivået mellom Nord og Sør øker, og hele landet er midt i en matvarekrise. I denne ekstremt vanskelige situasjonen, er mennesker på flukt de aller mest sårbare.

I Afghanistan øker konfliktnivået, og for femte år på rad har antallet internt fordrevne og drap på sivile økt. Dette er uakseptabelt, og når de Vestlige styrkene nå trekker seg ut, må de humanitære konsekvensene av konflikten i Afghanistan ikke bli glemt i et forsøk på å male et mer positivt bilde av uttrekningen.

Fluktrelaterte utfordringer

Mens nye kriser inntreffer, må vi ikke glemme de som fortsatt lider fra gårsdagens kriser. På grensen mellom Somalia og Kenya ligger verdens største flyktningleir, Dadaab. Her har nærmere en halv million mennesker søkt tilflukt under forferdelige forhold. Mange av disse kom under fjorårets hungersnød, men mange har også levd her i svært mange år.

Dette er en trend som man også ser andre steder, og det er flere og flere flyktninger som lever i såkalte fastlåste situasjoner. På tross av at medienes søkelys skifter, så blir ofte mennesker mer sårbare jo lengre de lever på flukt. Mange av disse er barn som blir født på flukt, og som vokser opp uten mulighet til utdanning og en sikker fremtid.

En annen utfordringer flukt på grunn av klimarelaterte naturkatastrofer. I fjor ble nesten 15 millioner drevet på flukt, i 2011 var tallet over 40 millioner. De aller fleste av disse blir drevet på flukt av værrelaterte kriser, som flom og tørke.Det er et stort kunnskapshull i forhold til hvor mye av dette som er knyttet til klimaforandringer, men det er en utfordring verdenssamfunnet må ta på alvor. 

Derfor deltar jeg og Flyktninghjelpen på konferansen i Rio for å sette fokus på dette temaet.

I tillegg ser vi flere og flere situasjoner hvor årsakene til flukt er en kombinasjon av konflikt og klimatiske forhold.Et eksempel på dette er Sahel, hvor tørke og politisk maktkamp påvirker hverandre i en selvforsterkende negativ sirkel og skaper alvorlige humanitære behov.

Felles for alle fluktkrisene er det at de rammer de mest sårbare hardest. Barn utgjør en stor andel av de 42,5 millionene mennesker som er blitt tvunget til å flykte. Flyktninghjelpen og andre humanitære organisasjoner arbeider for å gi nødhjelp og bygge motstandskraft i lokalsamfunn, men det er politisk vilje som må til for å skape varige løsninger. Ved å publisere Flyktningregnskapet ønsker vi å skape bevissthet og kunnskap om situasjonen til flyktninger og internfordrevene. Mennesker på flukt har rettigheter – Vi har et ansvar å bidra til å opprettholde disse. Da kan vi ikke godta et regnskap i minus. 

-

Flyktningregnskapet og rapporten om fordrivelse som resultat av naturkatastrofer finner du på www.flyktninghjelpen.no

Tenk deg at du ikke har fødselsnummer. Du har ikke pass, førerkort eller bankkort. Du har heller ingen fødselsattest eller noe annet dokument som bekrefter hvem du er. Du har ingen vitnesbyrd fra skolen du gikk på eller attester på arbeidsforhold. Tenk deg så at du skal søke jobb, skrive inn barna på skolen, bestille time hos legen, åpne bankkonto eller leie en leilighet. Ikke lett…

Dette er virkeligheten for svært mange på flukt. Noen har aldri hatt dokumenter. Kanskje har hjemlandet en ytterst mangelfull offentlig sektor som sjelden utsteder dokumenter. Andre måtte flykte i all hast og fikk ikke med seg papirene sine eller de ble ødelagt, beslaglagt eller mistet under flukten. 

Også i Myanmar er dette et problem for de mange hundre tusen som har flyktet.

Menneskerettighetserklæringens artikkel 6 lyder«Ethvert menneske har krav påoveraltåbli anerkjent som et rettssubjekt». Skal denne rettigheten fåpraktiske konsekvenser for den enkelte i dagliglivets møte med det offentlige, er et bevis påpersonlig identitet som regel nødvendig.

Arven fra Nansen

Verdenes første høykommissær for flyktninger, Fridtjof Nansen, var en pionér da han i 1922 introduserte«Nansenpasset», et identitetsdokument som ble utstedt til tusener av flyktninger og som ble internasjonalt anerkjent som pass, selv om innehaveren var statsløs.

Pånittitallet skulle hundretusener av flyktninger fra Mosambik returnere hjem fra nabolandene. I samarbeid med lokale myndigheter–og med faglig støtte fra Statistisk Sentralbyråher hjemme–gjennomførte Flyktninghjelpen et prosjekt med utstedelse av 800 000 nasjonale identitetskort.

I noen land blir utstedelse–eller ikke–av identitetsdokumenter bevisst benyttet foråfavorisere noen grupper–og ekskludere andre. Etter krigen påBalkan hjalp Flyktninghjelpen mange fordrevne somønsketåvende hjem til der de hadde bodd hele sitt liv inntil krigen og etnisk rensning tvang dem påflukt. En som for eksempelønsketåreturnere fra Serbia til Kroatia måtte krysse den nye grensen. Foråfålov til det, måtte man ha statsborgerskap og pass fra Kroatia. Dette ble kun utstedt ved personlig fremmøte og fremvisning av fødselsattest i hjemkommunen i Kroatia. Men dit var det altsåumuligåkomme uten det samme passet…Løsningen for over hundre tusen fordrevne etter konfliktene påBalkan ble personlige utstedte fullmakter til Flyktninghjelpens kontorer og våre ansatte–som uproblematisk kunne krysse grensen frem og tilbake med fullmakter og nyutstedte identitetsdokumenter og andre viktige papirer.

Med disse erfaringene har Flyktninghjelpen senere arbeidet med lignende problemstillinger i over 25 land–blant annet Azerbaijan, Afghanistan, Pakistan, Kongo, Sudan, Colombia.

ID-kort

I Myanmar gjørøktåpenhet og liberalisering det nåmulig at vi kan starte aktiviteter rettet mot andre grunnleggende menneskerettigheter. Presidenten har nettopp godkjent et samarbeidsprosjekt mellom Folkeregisteret og Flyktninghjelpen–som skal sikre utstedelse av identitetspapirer til internt fordrevne og andre uten dokumenter, slik at de selv kan hevde noen av sine rettigheter.

Med ID-kort kan man flytte påseg. Detåkunne bevege seg fritt innen eget land er en grunnleggende rettighet–og avgjørende foråfåjobb dersom det ikke er arbeid der man bor. Der er langt enklereåstanse en person ved en kontrollpost dersom vedkommende ikke kan dokumentere hvem man er. Dette gjelder spesielt mellom områder som har vært under kontroll av ulike grupper, enten det er staten selv eller en av opprørsbevegelsene. Med et ID-kort har man rett tilåpassere.

Med ID-kort kan man stemme i valg. Dette vil være spesielt viktig ved valget påny nasjonalforsamling i 2015.

Et barn med ID-kort kan skrives inn påskolen. I dag er andelen barn uten skolegang i Myanmar svært høy sammenlignet med andre land i regionen.

Prosjektets første fase for utstedelse av 100 000 identitetskort har en kostnadsramme påca. 2,7 millioner kroner. Dette betyr at hvert kort koster 27 kroner, alt inkludert. En forutsetning er imidlertid at kortet er gratis for den enkelte. For en familie i Myanmar kan prisen simpelthen være langt mer enn de harårutte med, og da faller poenget bort.

Selve arbeidet utføres av mobile team som reiser ut til distriktene der folk oppholder seg–og utsteder kortene påstedet. Samtidig registreres opplysningene og dataregistre bygges opp. For dem som nåikke har noe papir påhvem de er, benyttes vitneutsagn og bekreftelser fra andre, for eksempel landsbyledere.

Vi regner med at det i dag er litt under en halv million mennesker påflukt i eget land i Myanmar. Dette prosjektet starter i Kayin-provinsen–som er den delen av landet med flest fordrevne. Det er også130 000 flyktninger i leire over grensen i Thailand. I tillegg har kanskje såmye som to millioner burmesere reist til nabolandene, hovedsakelig somøkonomiske migranter.

Det er mye som skal falle påplass i Myanmar etter mange tiår med borgerkrig og militærdiktatur. Overgangen fra regimets omfattende kontroll-logikk til beskyttelse og respekt for individuelle rettigheter krever tett oppfølging og nye samarbeidsformer mellom staten og det sivile samfunn. Det er avgjørende at forholdet mellom den enkelte borger og statsmakten bedres–og at grunnleggende menneskerettigheter får fotfeste. Vår erfaring er at nettopp identitetskort er et viktig og konkret bidrag til at dette faktisk skjer. Nansen har slettes ikke gått ut på dato.

Vold mot kvinner er i dag et av de største utviklingshindringene – enten det gjelder utvikling av fred og forsoning, økonomisk og sosial utvikling eller demokratisk utvikling.

Daglig voldtas hundrevis av jenter i Den demokratiske republikken Kongo. På et helt år blir det mange hundre tusen. I følge FN vil 70 % av alle kvinner bli utsatt for kjønnsbasert vold én eller flere ganger i løpet av livet, og én av fem kvinner vil oppleve en voldtekt eller et voldtektsforsøk. Dette er groteskt, ufattelig og uakseptabelt. Men det er samtidig virkeligheten.

Flyktninghjelpen jobber i 20 av verdens verste konfliktområder – daglig ser vi hvordan systematisk bruk av voldtekt og overgrep forkrøpler jenter og kvinner. Men mer enn det – vi ser hvordan voldtekt og vold mot kvinner forkrøpler hele samfunn. Vold mot kvinner er i dag et av de største utviklingshindringene – enten det gjelder utvikling av fred og forsoning, økonomisk og sosial utvikling eller demokratisk utvikling. I samfunn som preges av høy grad av vold mot kvinner får man verken fred, økonomisk utvikling eller demokrati. Basert på vårt arbeid med kvinner på flukt har Flyktninghjelpen utviklet fire anbefalinger vi mener bør utgjøre kjernen i en ny norsk strategi for å stanse de overgrep mot kvinner:

Vi trenger ingen flere resolusjoner

For det første må de mange, gode resolusjoner som er vedtatt de siste år av FN, gis et reelt innhold og implementeres på bakken. Bare i løpet av det siste tiår har man sett vedtagelsen av Resolusjon 1325 - om kvinner, fred og sikkerhet, resolusjon 1820 - som fordømmer seksualisert vold som våpen i krig, resolusjon 1888 - som etablerer spesielle enheter som jobber direkte mot seksualisert vold som våpen i krig, resolusjon 1889 - om ivaretakelse av kvinners interesser og deltagelse i fredsbyggende prosesser og fredsbevarende arbeid, og resolusjon 1960 – om nødvendigheten av å få slutt på straffefrihet for overgripere under krig og konflikt, og ansvarliggjøre stater for å sørge for at respekt for internasjonal humanitær rett og menneskerettigheter blir overholdt. Problemet er bare det at samtidig som antallet resolusjoner stiger, så stiger også antallet kvinner som opplever overgrep. Verdenssamfunnet må nå stanse fokuset på å få vedtatt nye resolusjoner og i stedet jobbe med å implementere de som eksisterer.

Invester i jenter

For det andre må den direkte hjelpen som gis de som blir utsatt for overgrep øke. Det er en kronisk mangel på direkte bistand til de jenter og kvinner som blir utsatt for overgrep, både hva gjelder hjelp til å lege fysiske sår, men også traumebehandling og psyko-sosial hjelp. Flyktninghjelpens har valgt å bruke våre omfattende skoleprogrammer i arbeidet mot voldtekt og generell vold. I en krisesituasjon er det å komme i gang med skolehverdagen særdeles viktig, både for å beskytte jenter og gutter, og fordi den grad av normalitet en skole kan representere er et godt sted å bearbeide de traumer som et overgrep fremkaller.

Ansvarliggjør forbryterne

For det tredje må den de-facto strafferiheten man i dag har for de som begår ovegrep i krigs- og konfliktområder stanses. Nesten ingen som voldtar blir straffet for det, og nesten ingen som planlegger storskala voldtekt som middel for å terrorisisere eller drive en befolkning på flukt, blir tatt. Med straffefrihet vil voldtektene fortsette og det er derfor helt avgjørende at rettsinstitusjoner lokalt, nasjonalt og internasjonalt forfølger, dømmer og straffer de som begår overgrepene.

Menn, engasjer dere!

Og til slutt; vi må få menn til engasjere seg i anti-voldtektsarbeidet. I dag er anti-voldtektsarbeidet i hovedsak noe som kvinner holder på med. Og kvinner har lite makt. I Norge har kvinner makt, men globalt er maktforholdet grunnleggende skjevt. Og spørsmål som primært kvinner holder på med, får ikke den tyngde sakene egentlig har. Voldtekt er et eksempel på slik sak. Voldtekt diskuteres i svært liten grad i de fora der den reelle makten sitter. I et godt innlegg under Fokus sin 16-dagerskampanje mot vold mot kvinner, skrev utviklingsminister Erik Solheim følgende: "Overgrep og vold utøvd mot kvinner blir ofte ansett som kulturelt betinget eller som private anliggender. Som noe mindre alvorlig enn andre typer lovbrudd. Til og med krigsforbrytelser hvor kvinner er de typiske ofrene, som voldtekt i væpnede konflikter, er gjennom tidene forbigått, glemt og ansett som uheldige konsekvenser av krigen."

Solheim har rett. Vi må kjempe for at voldtekt diskuteres i de fora som virkelig har makt – enten vi snakker om FNs sikkerhetsråd på globalt plan, nasjonale parliamenter, eller de eldstes råd og andre tradisjonelle maktfora. Kun da vil de grotekste overgrepene, som i dag rammer tusenvis av jenter og kvinner, stanse.

Norges Myanmarpolitikk må balansere de positive endringene med de langsiktige aspektene ved landets etniske konflikter, de humanitære utfordringene og de potensielt negative konsekvensene med for raske og store investeringer.

Utviklingen i Myanmar går med rekordfart, og denne uken er utenriksminister Støre på sitt første besøk til landet som er mest kjent for sitt militære diktatur og verdens fremste frihetsforkjemper. På bare ett år har det skjedd enorme positive endringer i landet. Mange tusen politiske fanger er frigitt. Valg, om enn med mange demokratiske mangler, er gjennomført. Fredssamtaler er innledet mellom regjeringen og ulike geriljagrupper. Ytringsfriheten utvikles. Disse positive endringene må følges opp med en ny politikk fra det internasjonale samfunn. Men en ny politikk må balansere de positive endringene med de langsiktige aspektene ved landets etniske konflikter, de store humanitære utfordringene og de potensielt negative konsekvensene med for raske og store investeringer.

En hovedprioritering i norsk Myanmar-politikkbør være å bidra til dialog og langsiktig fred. De mange etniske konfliktene for økt selvbestemmelse og mot undertrykking har preget Myanmar siden 1948. Det er disse konfliktene som er bakteppet for militærregimet, undertrykningen og dermed sanksjonene – alt som har ført til tragiske konsekvenser for sivilbefolkningen. Til tross for nylige fredssamtaler med svært positive signaler, pågår kamper blant annet i Kachinprovinsen, hvor en 17 år gammel fredsavtale brøt sammen i fjor sommer. Her har konflikten utviklet seg negativt, og omlag 58 000 mennesker er drevet på flukt bare i løpet av det siste halvåret. Dette er bare en av flere pågående etniske konflikter, hvorav flere står på et kritisk vippepunkt mellom konflikt og fredsavtaler. Å bidra til fred og understreke behovet for en genuin politisk inkludering av de mange etniske minoritetene bør derfor være en prioritering for Norge.

En annen og relatert prioritering bør være humanitær bistand. Tross sine store naturressurser er Myanmar, med sin 149. plass på verdens fattigdomsliste, et land der mange mennesker lever i kritisk nød. Selv om landet fortsatt sliter med ettervirkningen av syklonen Nargis fra 2008, er det de ustabile konfliktsituasjonene i landet som er hovedkildene til de humanitære utfordringene. Bare i den sørøstølige delen er mer en 400　000 mennesker fortsatt internt fordrevne som følge av konflikter i landet. Mange av disse lever i kritisk fattigdom. Tilgang til helse-, utdanningstilbud og arbeid er vanskelig. Flyktninghjelpen jobber i disse områdene med å bygge hus, skoler og helsesentre for internt fordrevne.

Til de konfliktrelaterte humanitære utfordringene hører også flyktningene i Thailand med. I flere tiår har flyktninger fra Myanmar bodd i flyktningleire like over grensen. Positive signaler etter fredsforhandlingene mellom myndighetene og Karen National Union (KNU), har for første gang skapt reelle håp om retur. Det første trinnet er å få på plass en omfattende fredsavtale med politisk representasjon..Vi oppfordrer Norge også til å være en aktiv støttespiller i forhold til de humanitære utfordringene en slik retur vil innebære.

Den tredje utfordringen til Støre gjelder en balansert økonomisk politikk mellom Myanmar og Norge. Myanmar opplever nå en enorm økning i investeringer, men mange av disse investeringene går til næringer som ikke nødvendigvis fører til økonomisk vekst og sosial utvikling. Det meste av investeringene går til områder som er forbundet med alvorlige menneskerettighetsbrudd, inkludert olje- og gassektoren, uthenting av andre naturresurser, gigantiske plantasjer og inngripende infrastrukturprosjekter.

Den 14. januar i år besluttet Norge å trekke tilbake anbefalingen om ikke å investere i Myanmar. Flyktninghjelpen har gjentatte ganger uttalt at økte investeringer og bistand er nødvendig for å støtte en positiv utvikling. Samtidig vil vi understreke at dette ikke bør innebære ukritisk godkjennelse av alle former for investeringer, og vi oppfordrer Norge til å beholde et kritisk fokus på konsekvensene av investeringene. De nye økonomiske relasjoner mellom Myanmar og Norge bør bygges opp på en slik måte at de midler som nå sprøytes inn i Myanmars økonomi ikke plyndrer landet for dets store naturressurser, at investeringer ikke utdyper etniske og politiske skillelinjer, og at den økonomiske veksten som vil komme blir best mulig fordelt.

Mye skjer i Myanmar, det meste overveldende positivt, men utfordringene er fortsatt mange. Om de grunnleggende aspektene ved de etniske konfliktene ikke blir løst, og de alvorlige humanitære behovene ikke blir adressert, kan situasjonen utvikle seg negativt. Det samme gjelder investeringer og økonomisk utvikling. Myanmar viser svært positive tendenser også her, men de enorme investeringene som er på vei kan gå på bekostning av lokalbefolkning og sårbare gruppers behov. Norge har spilt en aktiv rolle i Myanmar de siste årene hvor mye positivt har skjedd. Flyktninghjelpen oppfordrer Norge til å fortsette å spille en aktiv rolle med vekt på fred og politisk dialog, humanitære behov og rettferdig investeringer.

Den virkelige testen om hva resolusjon 1325 kan brukes til, foregår i land der kvinner lever under forhold som er preget av krig og konflikt.

Atle Sommerfeldt, generalsekretær Kirkens Nødhjelp, Liv Tørres generalsekretær, Norsk Folkehjelp, Torild Skogsholm, generalsekretær CARE, John Peder Egenæs, generalsekretær Amnesty International, Gro Lindstad, daglig leder FOKUS og Mari Holmboe Ruge, Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF).

For 11 år siden vedtok FNs sikkerhetsråd for første gang en resolusjon som løftet fram kvinners betydning for å skape fred og sikkerhet i verden. Budskapet i resolusjonen er blitt konkretisert og synliggjort av fredsprisvinnerne Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol Karman. Fredsprisen forplikter norske myndigheter til å trappe opp gjennomføringen av resolusjon 1325.

Det er langt fram før verdens kvinner har fått sin rettmessige plass som forhandlere og fredsbyggere. Men Leymah Gbowee fra Liberia og Tawakkol Karman fra Jemen har vist verden betydningen av kvinners aktive deltakelse uten andre våpen enn deres egen styrke. I Liberia sto kvinner sammen på tvers av trosskiller midt i borgerkrigen og fikk fredsavtale. Ved hjelp av de liberiske kvinnenes kamp på grasrota ble Ellen Johnson Sirleaf løftet fram til å bli Afrikas første valgte kvinnelige president.
 
Da Thorbjørn Jagland presenterte de tre prisvinnerne, slo han fast: «Vi kan ikke oppnå demokrati og varig fred i verden med mindre kvinner får de samme muligheter som menn til å påvirke utviklingen på alle plan i samfunnet. Resolusjon 1325 gjorde for første gang overgrep mot kvinner i krig og konflikt til et internasjonalt sikkerhetsanliggende». Kvinners manglende deltakelse i fredsprosesser blir i henhold til resolusjonen også sett på som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet.

Alle FNs medlemsland er forpliktet av Sikkerhetsrådets resolusjoner. I resolusjon 1325 blir regjeringene pålagt å øke kvinnerepresentasjonen i alle konfliktløsningstiltak og fredsforhandlinger. Flere kvinner skal inn i fredsbevarende styrker, og kvinners perspektiver skal innarbeides i gjenoppbyggingsprogrammer etter krig og konflikt. Videre anerkjenner resolusjonen betydningen av kvinners fredsinitiativer.

Den virkelige testen om hva resolusjon 1325 kan brukes til, foregår i land der kvinner lever under forhold som er preget av krig og konflikt. Freds- og sikkerhetspolitikken er fortsatt mannsdominert på samme måte som krigene hovedsakelig utkjempes mellom menn. Mens krigen utkjempes, må kvinner ta økt ansvar for å holde samfunnet i gang. De må skaffe vann og mat til barna mens skoler ødelegges, økonomien peker nedover og landsbyer utslettes. Kvinner blir systematisk voldtatt, som et ledd i en bevisst krigsstrategi. Det spiller liten rolle for disse kvinnene at det finnes resolusjoner og handlingsplaner som ivaretar deres sikkerhet på papiret. Det spiller også liten rolle når under tre prosent av dem som har signert fredsavtaler siden 1992 er kvinner og når fredsavtalene er på menns premisser. Avtaler som ensidig fokuserer på våpenhvile og grensetrekking tar ikke kvinner på alvor. De blir heller ikke bærekraftige på lengre sikt. En bærekraftig fredsavtale må ta opp underliggende konfliktspørsmål som sikre vannkilder, skoler, helsetilbud, rehabilitering av ofre for seksuelle overgrep og troverdige rettsoppgjør. Derfor må kvinner delta minst på lik linje med menn i forhandlingene.

Initiativet til resolusjonen kom fra kvinne-, freds- og menneskerettighetsorganisasjoner. Sikkerhetsrådet hadde lydhøre medlemsland som fikk saken på rådets dagsorden: Bangladesh, Canada, Nederland, Jamaica og Namibia. Etter omfattende forarbeid og lobbyvirksomhet fra organisasjonene hadde så Sikkerhetsrådet sin store debatt om «Kvinner, fred og sikkerhet» på FN-dagen 24. oktober 2000. Norge deltok, som et av meget få vestlige land. En uke senere ble resolusjonen enstemmig vedtatt.

I 2001 engasjerte FN to eksperter – den tidligere finske forsvarsministeren Elisabeth Rehn og Ellen Johnson Sirleaf fra Liberia – som reiste til konflikt- og krigsområder i 14 land. De fikk førstehånds beskrivelser av hvordan voldtekt, ydmykelse og tvangsprostitusjon ble brukt som en bevisst strategi i krigføring og også i forbindelse med fredsbevarende operasjoner. Rapporten «Women, War, Peace» har bidratt til å vise verden hvilke lidelser og krenkelser som følger av det noen kynikere lettvint har kalt «boys will be boys». Resolusjon 1325 og flere etterfølgende resolusjoner har erkjent at seksualisert vold som våpen i krig både er en krigsforbrytelse og en trussel mot fred og sikkerhet. I Bosnia avdekket modige kvinner fra FN-systemet på 90-tallet seksuelle overgrep, trafficking og påtvunget prostitusjon som FNs eget fredsbevarende personell var ansvarlige for. Hun som varslet sine overordnede, mistet jobben. De ansvarlige gikk fri. Saken er nylig blitt aktualisert gjennom filmen «The Whistleblower», som har vakt oppsikt både i og utenfor FN.

I 2001 ble Norge medlem av Sikkerhetsrådet. Likestillingssentret kom raskt på banen og foreslo blant annet økt representasjon av kvinner i fredsprosesser med norsk støtte – om nødvendig ved kvotering, at norske midler til fredsbygging gjenspeiler at kvinner og menn kan ha ulike perspektiver, samarbeid med frivillig sektor samt retningslinjer mot sexkjøp for FN-styrker. Kravene er like aktuelle i dag.

Forum Norge 1325 håper at årets fredspris inspirerer norske myndigheter og det internasjonale samfunn til et mer forpliktende og systematisk arbeid med å støtte fredsinitiativer som kvinner selv mobiliserer til. Norske myndigheter har også et ansvar for å bidra til at FN feier for egen dør når det gjelder seksuelle overgrep begått av fredsbevarende styrker, samt å sikre kvinners rettssikkerhet under og etter krig.

Etter 14 års utslettende borgerkrig har situasjonen i Liberia gått fremover de siste årene. Derfor er det ekstra tragisk hvis utviklingen nå settes i revers.

Folk på gatene i Monrovia ble engstelige da de like før helgen fikk høre at opposisjonskandidat og hovedutfordrer Winston Tubman kom til å trekke seg fra gårsdagens presidentvalg. Han hevder at sittende president Ellen Johnson-Sirleaf jukset i første omgang 11. oktober der hun fikk nærmere 44 prosent av stemmene, mens han selv kom på andre plass med nær 33 prosent oppslutning.

Forrige uke tok jeg med meg Høyreleder Erna Solberg på en rundreise i landet i forbindelse med Artistgalla på TV2 den 17. desember, til inntekt for barn på flukt i Liberia. Da vi kom tilbake fra bushen til hovedstaden før helgen, var det usikkerheten rundt valget samtalene handlet om. Med boikott og lav oppslutning sier det seg selv at den videre perioden for Johnson-Sirleaf kan bli problematisk. Opposisjonen kan undergrave hennes autoritet all den tid de hevder at hun er ulovlig valgt. FN og internasjonale observatører mener at valget har gått riktig for seg, men det spiller ingen rolle for den tidligere FN-diplomaten Tubman som nå bruker radio aktivt for å spre sin misnøye over Johnson-Sirleaf.

Liberia er et av verdens fattigste land med en infrastruktur som ligger brakk og barn som vokser opp med de samme fasilitetene som Norge kunne by på på 1800-tallet. Gårsdagens valg kunne vært en historisk anledning til å konsolidere fred og demokrati i det borgerkrigsherjede landet. I stedet ble det massedemonstrasjoner og to personer ble drept i gatene i hovedstaden.

Det er avgjørende for Liberias videre fremtid at sikkerhetssituasjonen forblir stabil. I møtet med den liberiske presidenten sist fredag, understreket hun til Solberg og meg at hun var bekymret ikke bare for situasjonen i sitt eget land, men også for den ustabile situasjonen i regionen. Også vi i Flyktninghjelpen er bekymret for uroligheter i forbindelse med kommende valg i nabolandene Elfenbenskysten, Guinea og Sierra Leone. Johnson-Sirleaf var tydelig på at hvis det nå bryter ut konflikt i ett av landene, så vil det ramme alle.

Liberia fikk 170 000 flyktninger over landegrensen da presidentvalget i Elfenbenskysten utviklet seg til konflikt og massedrap i desember i fjor. 11. desember skal det være valg på nasjonalforsamling i landet og det spekuleres nå i om det kommer til å føre til nye konflikter mellom de politiske leirene i nord og sør. Flyktninghjelpen er derfor opptatt av at ingen av flyktningene i Liberia må bli presset til å reise hjem før det er helt trygt. Vi berømmer Johnson-Sirleaf for å holde landegrensen åpen og tillate at vi setter opp flyktningleirer og gir mat og husly til flyktningene. Samtidig er vi bekymret over ryktene om leiesoldater som beveger seg fritt over grensen og om våpenlagre gravd ned i bushen. Historien har gjentatte ganger vist hvor lite som skal til før en skjør fred i Vest-Afrika raskt kan blusse opp i konflikt.

Åtte år etter at krigen sluttet, er Liberia på vei med å stable seg på bena. Potensialet, ikke minst i forhold til å utvinne sine store naturressurser, er stort og det er på høy tid at det skapes gode levekår for sine lille befolkning. En ny konflikt nå vil sette sivilsamfunnet mange år tilbake. Derfor er det viktig at Norge og det internasjonale samfunnet støtter opp om Liberia og regionen i tiden fremover politisk og med humanitær støtte, selv om ikke TV-kameraene er rettet mot den delen av verden.

I dag markeres Nansens 150-jubileeum med både Kongen, FNs generalsekretær og statsministeren tilstede i Oslo. Nansens ånd lever videre og hans engasjement og bragder er en del av vår kulturarv. Men vi kunne trengt en Nansen i regjeringen nå.

Nansen utmerket seg som polfarer, vitenskapsmann, diplomat og humanist. Felles for alle disse sidene av ham er engasjement og mot i kampen for det han trodde på. Samtidig som han var et forbilde og sentral skikkelse i byggingen av den moderne norske staten, var han en verdensborger, en mann som så utviklingen av sitt moderland som en del av en europeisk og global utvikling. Hans vitenskaplige arbeid og polare bragder gav ham en unik status. Aller viktigst var kanskje hans humanitære engasjement som fikk betydning for millioner av mennesker.

Da Europa skaket i sine sammenføyninger etter oppløsningen av Det ottomanske riket, revolusjonen i Russland og 1. verdenskrig, var millioner på flukt fra krig og sult. Nansen engasjerte seg utvetydig i arbeidet for å hjelpe flyktningene. I løpet av en femårsperiode hadde han reddet hundretusener fra sultedøden i Russland og skaffet beskyttelse til millioner av flyktninger. At han klarte å utstyre de papirløse flyktningene med gyldig pass utstedt og signert Nansen selv, sier noe om hvilken respekt han nøt. I 1921 ble han utnevnt til høykommissær for flyktninger av Folkeforbundet, som var forløperen til FN.

Når norske politikere kappstrides om å ha den strengste innvandringspolitikken virker distansen til Nansen og hans verdensanskuelse stor. Nansens mot og handlekraft er vanskelig å finne igjen på den norske politiske arena i 2011.

Også på Nansens tid ble flyktninger sett på som en trussel og tilført stigma i en allerede utsatt posisjon. Jøder, armenere og andre folkegrupper ble utsatt for forfølgelse og fordrivelse, og jødene var ennå ikke sikret adgang til kongeriket Norge. Nansen var en mann med perspektiv. Han valgte å bruke sin opparbeidede posisjon å tale flyktningenes sak og finne praktiske politiske løsninger på konkrete, prekære utfordringer. For eksempel kunne ikke flyktningene på Nansens tid ta seg arbeid, gifte seg, ei heller dø, uten at det skapte byråkratiske problemer. Nansenpasset ble et identitetsdokument som ga flyktningene et minimum av rettigheter. Marc Chagall, Igor Stravinskij og Vladimir Nabokov fikk passet og er alle en del av vår kulturarv. Allikevel opplever asylsøkere i dagens Norge mange av de samme problemene som russiske flyktninger som ble fratatt sine pass av Sovjetstaten. Har norske myndigheter glemt betydningen av Nansens arbeid?

På mine reiser til de landene vi arbeider i ser jeg Nansens ånd og arv utspille seg hos hjelpearbeidere fra mange ulike nasjoner. Akkurat nå er det på Afrikas Horn vi finner mennesker med enormt engasjement som ofrer mye for å hjelpe de hundretusener somaliere som søker trygghet i Kenya og Etiopia. Nansen inspirerte og fortsetter å inspirere mennesker over hele verden. Vi har stor grunn til å være stolt av 150-åringen. Men vi har også en arv å forvalte. Nansen viste vei. Er vi i dag beredt til å følge i hans spor?