Det er ganske få av oss som aldri har tangert den store norske frivillige massebevegelsen som går under navnet norsk idrett. Enten du er deltaker, slektning, tilskuer eller moderat mosjonist streifer du bevegelsen uten at du føler at du er innenfor de olympiske ringer av den grunn.
I år er Oslo Idrettskrets 100 år. Siden 1917 har altså idretten i landets hovedstad vært organisert under en paraply mange kanskje forbinder med byråkrater, men de som jobber der er ganske genuint opptatt av å tilrettelegge for topp- og breddeidrett. Tidligere idrettspresident Børre Rognlien var lenge veldig sentral i Oslo. Denne uka valgte han å legge fram reiseregningene sine fra OL i 2014 i Dagbladet fordi han fikk inntrykk av at norsk idretts omdømme står og faller med det.
Så tabloid kan altså verden bli. Tallene fra Sotsji og det såkalte Norway House er interessante, fordi det forteller om en internasjonal kultur rundt toppidrett. Og Norge er en betydelig idrettsnasjon. Derfor er åpenhet viktig. Men den virkeligheten er ganske ekstremt langt fra norsk idrettshverdag. Og det er den sistnevnte som er viktigst å ta vare på. Det gjøres i stor grad i dag.
I en kronikk om Oslo Idrettskrets’ jubileum skriver idrettsprofessor Matti Goksøyr: «Osloidretten har aldri vært større eller mer mangfoldig enn i 2017». Man feirer ikke idrettskretser. Man feirer lagene og klubbene når de runder 25, 50, 75 og 100 år. Nå er det ganske mange 100-åringer her i landet.
Men idrettskretsens funksjon er å utvikle og analysere behov for anlegg. Kretsene er blitt kommunenes beste rådgivere fordi de sitter på kompetansen. Her finner vi de store regnestykkene som er avgjørende for idrettens utvikling. Men reiseregningene må stemme for det. Enten de er nye eller gamle.