Nina Kristiansen beskylder i Aftenposten torsdag norske forskere for å være gjerrige med kunnskapen sin, og får det til å virke som om at flertallet av forskerne ikke ønsker kontakt med media. Som formidlingsansvarlig ved et forskningssenter opplever jeg langt oftere den motsatte situasjonen, nemlig at de færreste journalister er opptatt av ny forskning med mindre den er sensasjonell.
Nina Kristiansen skriver ”NTNU fant ut at bare 20 prosent av forskerne formidlet sin forskning ut i media i løpet av en 12 måneders periode. Det står nok ikke bedre til på andre forskningsinstitusjoner”. Betyr det nødvendigvis at de resterende 80 % sitter og gnukker på sin kunnskap? Eller kan det like godt bety at norske journalister ikke er like interessert i det de resterende 80 % forsker på?
Når man leser Kristiansens hjertesukk av en spalte kan man få inntrykk av at journalister maser på vrange forskerne dagen lang som nekter å dele av sin kunnskap. Mine erfaringer med forskningsformidling er noen ganske andre. Man må skrive ganske mange pressemeldinger før man får napp. Som regel får man et standardisert avslag eller man hører ikke noe i det hele tatt fra redaksjonen eller journalisten den er sendt inn til. Forskningen skal helst være sensasjonell, vinklet til en norsk kontekst eller være i vinden akkurat nå. Det er ikke så rart at mye forskning faller utenfor disse kategoriene. På Senter for utvikling og miljø ved Universitet i Oslo forsker vi på mange interessante ting, som energibruk i Sør og Nord, kinesisk versus vestlig bistand til Afrika, globale vaksinasjonsprogram Norge støtter, utfordringer knyttet til norsk avskogingsbistand med mer. Min erfaring er at de fleste forskerne mer enn gjerne vil formidle sin viten om disse temaene til norsk presse, men at norsk presse ikke nødvendigvis er så veldig interessert.
Nina Kristiansen skriver også om journalister som gjør så godt de kan med å oversette forskernes fagspråk og faglige sjargonger. Men jeg vil si at vi like ofte opplever journalister som ringer med en sak og en vinkling de har bestemt selv og bare vil ha en professor til å underbygge et poeng de har bestemt seg for på forhånd. Selv om Forskning.no og Viten-spaltene som Nina Kristiansen jobber med er friske pust som i større grad lar forskerne fortelle om hva de faktiske forsker på, er det store flertallet av medier mest glad i å sette sin egen agenda.
Som formidlingsansvarlig skal jeg ikke nekte for at jeg kommer oppe i noen av de samme utfordringene som Nina Kristiansen gjør, med å få forskere til å tørre å snakke om et felt utenfor sitt spesialområdet og komfortsone, eller utfordringen med å luke bort fagord uten at forskerne synes teksten blir banal eller for forenklet. Men i 90 prosent av tilfellene er ikke hovedproblemet å få forskere til å snakke, men å få pressen til å høre. Det er mye lettere å komme på trykk hvis pressen kan få et sitat a la ”norsk bistand lykkes ikke” eller ”kildesortering er bortkastet tid” men de færreste ønsker å komme med så generelle påstander, og er det noe rart? I en forskertradisjon er man opplært til at påstander må kunne belegges med funn i egen eller andres forskning, og mange kvier seg derfor for å uttale seg om noe de er usikre på om de har belegg for. Skal det formidles mer forskning må både forskere og journalister gi og ta.
Nina Kristiansen gjør en viktig jobb med forskning.no som vårt senter har bidratt til flere ganger. Samspillet mellom hva som har nyhetsverdi og hva det faktisk forskes på er en vanskelig prosess som ofte krever tålmodighet fra både journalister og forskere hvis det skal lykkes. Men å skylde bare på forskerne i denne sammenheng blir litt for enkelt.
Hilde H Holsten
Formidlingsansvarlig ved Senter for utvikling og miljø, Universitet i Oslo