ANNONSE
siri0403

04-03-2016

Er du en halvstudert røver?

Det er deprimerende å innse at historiene om mennesket i så stor grad er blitt fortalt fra ett kjønns perspektiv.

For noen måneder siden holdt jeg foredrag for kvinnelige prester i Follo-distriktet. Jeg skal innrømme at jeg var litt spent, både om jeg ville klare å la være å banne i løpet av den drøye timen jeg skulle tilbringe i kirken (klarte det ikke), og på hvordan prestene ville ta imot mitt budskap, som tross alt inneholder en del spark mot den norske kirkens verdikonservative familiesyn.

Men formiddagen gikk bra, og prestene var et nysgjerrig og engasjert publikum. I diskusjonen etter foredraget kom det fram at flere hadde studert feministisk teologi, noe som slett ikke alltid var et pluss på CV-en, kunne de fortelle. I en del religiøse miljøer er det nokså upopulært å komme trekkende med analyser om forholdet mellom kjønn og makt. Én av prestene fortalte også om de negative reaksjonene dersom de forsøker å veksle mellom å omtale Gud som «Han» og «Hun» i liturgien. Motstanden mot dette språklige grepet forklares gjerne med at du kjønner Gud ved å bruke pronomenet «hun». Og det er nærmest som en synd å regne. «Han» blir derimot oppfattet som både kjønnsnøytralt og aktverdig.

Holdninger som dette går selvsagt rett i kjernen på Simone de Beauvoirs budskap i boka «Det annet kjønn» fra 1949: Mannen er normen, kvinnen er unntaket. Denne våren er det 30 år siden hun døde, men tekstene hennes føles fortsatt rykende aktuelle. For Beauvoir var en genial kodeknekker: Svært mange av mekanismene hun peker på, springer ut fra det samme enkle faktum: at menn regjerte alene da samfunnets ulike institusjoner ble dannet, noe som igjen har ført til at selve systemet er lagt opp med mannen som mal. Menns smak, vurderinger og perspektiv har satt premissene for samfunnets syn på kvalitet og relevans. Du behøver slett ikke ha lest franskkvinnens bøker for å forstå tesen – i løpet av livets gang vil de fleste kvinner få øye på formelen, som gjentar seg i så mange samfunnsfelt.

Jeg omgås mange skrivende kvinner: sakprosaforfattere, oversettere, journalister og romanforfattere. Ja, til og med en og annen poet. Kanskje er det derfor tematikken iblant føles så altoppslukende, nærmest prekær. For det er ikke underlig at mange kvinner som skriver gjennomgår en form for sorgprosess når de til fulle forstår omfanget av den uretten som er blitt gjort mot våre forgjengere. Kvinners historier utgjør en sørgelig liten andel i det enorme havet av bøker som er skrevet siden Gutenberg oppfant trykkpressa midt på 1400-tallet. Det er svimlende å tenke på alt kulturen vår har mistet fordi kvinner i århundrer ble utestengt fra kunst, litteratur, religion og akademia. Og det er deprimerende å innse at historiene om mennesket i så stor grad er blitt fortalt fra det andre kjønnets perspektiv, med oss kvinner som en form for krydder eller tilbehør: kone, mor, elskerinne eller muse. Alltid i en birolle.

Likevel er det begrenset hvor langt vi kan komme videre med bare sinne og fortvilelse. Så kanskje er det på tide med et strategiskifte? I det siste har vi sett flere gode eksempler på at kvinners litteratur er blitt tilbudt som en slags selvhjelp for menn.

Forfatteren Ellisiv Lindkvist skrev nylig et innlegg på bloggen Forlagsliv, der hun fortalte om en bekjent filosofistudent som var veldig opptatt av Hegel, Heidegger, Habermas og Hamsun. Han snakket utrettelig om Kant og Kafka, og kunne samtidig ikke forstå hvorfor han ikke forsto kvinner. Med tiden begynte han imidlertid å snuse på bøker skrevet av den andre halvdelen av befolkningen, som Brøgger, Ekman og Løveid, Jong, Woolf og Duras. Og da skal du se det ble fart på sakene! Han møtte en kvinne som studerte litteraturvitenskap (Lindkvist selv?), som ble mektig imponert over hans bitekstualitet – det vil si viljen til å lese både kvinnelige og mannlige forfattere. Og sammen levde de lykkelige.

Den smått beryktede svenske litteraturprofessoren Ebba Witt-Brattström er også opptatt av fordelene ved å være bitekstuell. Hun bruker begrepet «halvbildad» om alle de beleste mennene i kulturlivet, som bare har lest andre menn. På norsk kan vi kanskje benytte det forslitte uttrykket «halvstudert røver». Det er først når du lytter til historiene fra begge sider, at du oppnår du virkelig dannelse.

For som Klassekampens litteraturkritiker Bjørn Ivar Fyksen var inne på i sin omtale av Brattströms seneste bok, «Kulturmannen och andra texter», så får man et «noe mangelfullt bilde av for eksempel seksualitet av bare å lese Jan Kjærstad og Philip Roth» og «et litt pussig syn på familieliv ved utelukkende å lese Solstad, Sofokles og Shakespeare.»

Norske medier har vært mest opptatt av å finne ut hvem kulturmannen egentlig er, og oppfordringen «Gi oss et navn!» preger dekningen her hjemme. Men Brattströms poeng er at han ikke er en bestemt mann – Kulturmannen er en arketype. Det er en beskrivelse av ideen om at Den store litteraturen skapes av det mannlige geniet som sitter ensom i sitt tårn. Kulturmannen bør altså oppfattes som et samlebegrep for de mekanismer som stadig sørger for å oppvurdere menns kulturelle verk og nedvurdere kvinners. Og han lever dermed i oss alle når vi internaliserer disse refleksene.

«Kulturmannen buktaler gjennom oss hver gang vi velger å namedroppe en mannsklassiker for å unngå ubehaget som oppstår når vi nevner en kvinneklassiker som mennene i selskapet ikke har lest», skriver Brattström.

Å skrive ut kvinnelitteratur på blå resept kan altså både være et triks for moderne samlivsterapeuter, bidra til å fullbyrde menns dannelse, samt være et middel for å drive ut våre indre kulturmenn.


"nyemeninger"

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!