Innlegget er skrevet i samarbeid med Knut Haugsvær, virksomhetsleder i Frelsesarmeens rusomsorg i Norge
Redaktøren i Dagsavisen spør hva vi ønsker mer av i avisa. På vegne av oss som jobber med noen av de som sliter mest i et samfunn der de fleste heldigvis har det godt, er vårt svar å vise fram nettopp det gode på vårt felt også. Det tegnes et bilde av norsk ruspolitikk som er novembersvart. Dagsavisen bidrar også til dette, med nylige påstander på kommentarplass om at «Norge er på Europa-toppen i overdoser». Dette er en påstand som gjentatte ganger er tilbakevist av våre fremste fagpersoner på feltet, ved SERAF og Folkehelseinstituttet. Enhver som dør av overdose er en for mye. For de som har mistet noen av sine på denne måten, er det brutalt. Vi skal fortsette innsatsen for å få ned tallene. Men det er feil å framstille landet vårt som en versting. Tvert imot har Norge tatt i bruk svært mange tiltak for å hjelpe de tyngste brukerne, fra sprøyteutdeling og lavterskel helsetilbud til omfattende utbygging av legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Snart er 8.000 mennesker innenfor programmet. I den nye overdosestrategien er det lagt opp til videre spredning av motgiftsspray for å hindre overdosedød, og det deles ut papir for røyking av heroin for å få folk til å bytte risikabel injisering med mindre risikabel røyking. Det gjøres mye.
Vi skal ikke se lenger enn til Sverige for å se at de tiltakene det er bred støtte om i Norge er kontroversielle. Vår opplevelse på rusfeltet er at våre politikere er opptatt av å legge til rette for at folk skal få hjelp ut av rus og for å bidra til økt verdighet i et krevende liv med rusavhengighet. Men det er viktig at den politikken som legges framover er basert på kunnskap, ikke forenklede framstillinger og ideer om enkle løsninger. Den tabloide oppmerksomheten på det negative skaper engasjement, men den kan også gi et inntrykk av at alt går i feil retning og at innsatsen som gjøres i dag er nær resultat- og meningsløs.
Hvert år har Retretten og Frelsesarmeens rusomsorg mange tusen møter med tunge rusavhengige. Vi møter mennesker med vonde livserfaringer og mange med langvarig misbruk. Det finnes få enkle løsninger. Men det finnes veier ut av det livet de lever, og vi ser at det også er mange som finner dem. I Retretten jobber vi etter likemannsprinsippet. Alle våre ansatte vet hva de som kommer innom står i. De har selv vært der en gang. I Frelsesarmeen snakker vi om viktigheten av håpsbærerne. De som kan holde håpet oppe for andre når de ikke klarer det selv. De vi møter har møtt på mange nederlag, men de forteller også om godhet og hjelp.
Når vi svarer på invitasjonen til #viktigstformeg, handler det om hva håpløshetsfokuset gjør med de som trenger håpet mest av alle, nemlig de som faktisk lever liv preget av rusavhengighet. Om historiene som fortelles om rusomsorg og mennesker som er rusavhengige bare handler om elendighet, om systemer som svikter og mennesker som ikke orker mer, så påvirker det selvfølgelig de som sliter med avhengighet. Dersom alt er negativt og håpløst, mister mange sin tro på forandring, håp om å lykkes og mot til å prøve. De mørke historiene er viktige, men de er ikke de eneste historiene. De gode finnes også og de bør fortelles.
For norsk ruspolitikk har ikke spilt fallitt. Å slutte med rus er vanskelig, men vi som står midt i dette ser at det også er mange som får hjelp – og vi ser at de siste årenes satsing på rusomsorg gjør en forskjell. Det finnes mange gode historier også her, det finnes ildsjeler og fagfolk og frivillige som gjør en stor forskjell. Det dystre bildet i avisene er ikke det vi møter til hverdags. Skal vi få en klok ruspolitikk framover, må den være basert på det reelle bildet, ikke slagord og påstander. Da må media også få med at Norge lykkes bedre enn de aller fleste med å holde rusbruken nede. Vi har lav bruk blant voksne. Men enda viktigere: Vi har lav bruk blant unge. Lavere enn de aller fleste land vi sammenligner oss med. Det har stor betydning, fordi ungdom er mer sårbare for skade ved rusbruk. Kjære redaktør, kan dere gi plass også til det gode som skjer? For i et felt med mange som bærer på mye vondt, skjer det også mye godt. I de enkelte møtene og i de store tallene. Det bør Dagsavisens lesere få vite.