Vi hører det stadig vekk, om kunstnere som omsetter for millioner i løpet av noen få uker. Håkon Bleken og Pushwagner, Vebjørn Sand og Nico Widerberg. Det er noen som tjener gode penger. Og så er det alle de andre. Som overlever på stipender og ett og annet utsmykkingsoppdrag. Og som lager minst like god og viktig kunst som kjendisene der oppe i millionklassen.
Regjeringen ønsker at kunstnere av alle slag skal leve av kunsten sin. Skape inntekter selv og omsette kunsten internasjonalt. Det er vel og bra at kulturministeren ser at det er et problem at mye av inntektene norske kunstnere genererer internasjonalt havner i lommene på utenlandske agenter og distributører. Å få dette over på norske hender er en oppgave som passer for kunstneriske medier med mulighet for massedistribusjon, som film, litteratur og musikk. Det er mye vanskeligere å tjene penger på (internasjonal) massedistribusjon hvis du opererer innen billedkunst- og scenekunstfeltet. Men selv «Børning»-regissøren Hallvard Bræin sier at han ikke har tjent penger på suksessen med den første filmen. Til Aftenposten sa han sist lørdag: «– Vi tapte penger. Det bor for få folk i Norge. Men kinoene tjente heldigvis penger.»
Les det én gang til: «Men kinoene tjente heldigvis penger.» Det mange i kunstfeltet peker på er at veksten i kulturfeltet, som den rødgrønne regjeringen og Arbeiderpartiets kulturministre sørget for, primært har kommet distribusjons- og organisasjonsleddet til gode. I billedkunstfeltet er det byråkratene, formidlerne og museene som har fått flere jobber. De fleste billedkunstnere lever fortsatt på eksistensminimum, og må gjerne ha både en og to jobber ved siden av for å ha råd til å utøve det yrket de er utdannet til. Gjennomsnittsinntekten for billedkunstnere er ikke to millioner, men godt under 89.000 kroner.
Kunne du overlevd med mindre enn 100.000 kroner? Selvfølgelig ikke. Det blå-blå statsbudsjettet «prioriterer å gi økninger til kreativ næring og bransjetiltak, fremfor kunstnerisk utvikling og bedre levekår for kunstnere.» Det stod det å lese i en melding fra Kulturrådet, som refererte til Utvalget for Statens stipend og garantiinntekter for kunstnere. Fredag 7. oktober avholdt de, for første gang i sin historie, et ekstraordinært utvalgsmøte for å kunne uttrykke sin bekymring for utviklingen i statens kulturpolitikk.
Bekymringen skyldes at alt snakket om å støtte kreative næringer glemmer at det er noen som skal produsere innholdet som alle næringsmenneskene skal jobbe med. «I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2017 gis det ingen økning i antall arbeidsstipender, og knapt noen økning i størrelsen på stipendene.» står det også i meldingen fra Kulturrådet. Stipendutvalget er også bekymret for at budsjettet brukes distriktspolitisk med et forslag om å flytte forvaltningen av Statens kunstnerstipend til et kontor utenfor Oslo. Det viktige er ikke hvor administrasjonen sitter. Det som teller er kvaliteten på dem som fyller komiteene som vurderer stipendsøkerne. De syv millionene regjeringen vil bruke på dette gjør større nytte som stipender til produksjonsdyktige kunstnere.
Det som ga ideen til denne kommentaren var en gledelig nyhet. Nylig ble kandidatene til Lorch Schives kunstpris offentliggjort. Knut Henrik Henriksen, Mattias Härenstam, Lars Laumann og Vibeke Tandberg har ett år på seg til å lage nye kunstverk til prisutstillingen i Trondheim kunstmuseum neste høst. Det får de betalt for. Så skal juryen velge ut én vinner som får prisen på 500.000 kroner.
Det er en modell andre burde lære av. Og slike priser er jo en velsignelse for den blåblå regjeringens kulturpolitikk. Men all erfaring tilsier at næringslivet ikke er til å stole på i det lange løp. Det har vært mange slike priser fra næringslivet – Statoil, Royal Caribbean, Carnegie for bare å nevne noen, men de har det til felles at de er blitt nedlagt. Kulturminister Widveys prestisjeprosjekt, gaveforsterkningsordningen, ble tatt vel imot, men problemet for kunstnerne er at den går til distribusjonsleddet.
Noen vil sikkert spørre hvorfor vi skal bruke penger på kunst og kultur når nasjonen sliter økonomisk? At kunstnerne ikke lager kunst folk vil ha? Det gjorde ikke Edvard Munch heller. Han var så kontroversiell at han til slutt ble populær. Da stod rikfolket i kø for å få ham til å male portretter av dem. Munch overlevde og ble vårt nasjonale ikon fordi han fikk stipend av staten i starten. Kunst og kultur er det limet som binder oss sammen, og skal vi ha noe å gi som gjør barn og voksnes liv verdifulle må vi ha kunstnere som produserer innhold.
På Facebook-sidene til lederne i billedkunstnernes organisasjoner er det fullt av heiainnlegg for Venstre og Kristelig Folkeparti. De la frem sine alternative budsjetter denne uken, og de rommer tiltak som styrker kunstnernes produksjonsmuligheter. Så gjenstår det å se om forhandlingene som pågår resulterer i kulturpolitiske virkemidler som økning av stipendrammene. Det er nesten rørende når billedkunstnernes styreleder Hilde Tørdal skriver dette: «(…) vi trenger dette løftet nå så sårt, etter å ha sett svart på hvitt hvilken virkelighet kunstnerne lever i, som lønnstapere gjennom tidenes Kulturløft og smertegrensen er for lengst nådd. Er det ikke innholdet som teller?».
Ja, det er innholdet som teller. Og det er det kunstnerne som lager. Ikke kulturbyråkrater og museumsfolk. Derfor trenger kulturpolitikken et løft.