.Svært mange eldre bor fortsatt hjemme uten å kunne ivareta sine personlige interesser eller egen økonomi.
Fylkesmannen oppnevner da verge som skal ivareta dette, en side ved samfunnsordningen som folk flest tar for gitt, og som vi gjerne ser på som et gode. Vergen får et godt honorar for dette.
Fylkesmannen presenterer vergeordningen slik på sine nettsider: «En verge ivaretar interessene til en person som enten er mindreårig, eller som har fått oppnevnt verge, og handler på dennes vegne. Det kan oppnevnes verge for den som trenger hjelp til å ivareta sine egne interesser, enten økonomisk eller på annen måte».
Ser sjelden vergen
Mine erfaringer kommer fra innsiden av en eldrebolig i Oslo, der jeg er leder for Kampen Omsorg+ (Kirkens Bymisjon). Kampen Omsorg+ er boliger for eldre som ikke har behov for sykehjemsplass, men som har store problemer med å klare seg i egen bolig. I jobben som leder av Kampen Omsorg+ treffer jeg ofte på beboere som har oppnevnt verge, men påfallende få verger.
En av eksemplene er fra dagene før Stortingsvalget i høst. Jeg spurte om beboeren "Ole" ville stemme ved forhåndsvalget.
-Jeg har jo ingen penger, var svaret som møtte meg.
-Jeg hadde 27000 i banken for noen år siden, nå har jeg ingenting å betale med.
"Ole" har selvsagt penger, men kontanter – penger i hånden, penger til å disponere selv har han ikke hatt de siste to årene. Jeg forklarer at en verge - en advokat, passer på pengene, men "Ole" vil vite hvem som har bestemt dette?
-Jeg kommer ingen sted uten penger, fortsetter han. "Ole" ville gjerne stemme ved forhåndsvalget. Vi gikk i gang med å finne bukse som passet (når han skulle ut), enda jeg burde vite at det ikke lyktes. Det er mer enn et halvt år siden jeg etterspurte penger til passende bukser hos vergen, og fikk til svar at jeg måtte legge ut selv.
Skamfull over å ikke ha fulgt opp kleshandelen, ser jeg en løsning ved at valgfunksjonærene kan komme til "Ole" - det vel går an å stemme bukseløs?
Les også: Grep inn da "Ole" (92) ikke lenger hadde klær til å gå ut
Uåpnet post
Legitimasjon er neste utfordring, for "Ole" husker ikke om han har bankkort eller pass. Jeg kommer på at det sikkert ligger et valgkort i postkassa, og med "Ole"s tillatelse og generalnøkkel åpnet jeg den. Et ras av konvolutter faller i gulvet - brev fra des 2016, innkalling til geriatrisk poliklinikk, vedtaksbrev fra bydel, NAV, bankbrev, ubetalte regninger, og et brev fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus om at vergen har søkt - og blitt innvilget, høyeste vergemålssats for "ivaretakelse av både personlige og økonomiske forhold".
10000 kr pr. år mottar en av byens advokater for oppdraget med å forvalte "Ole"s midler.
Saken er ikke unik. Vi som arbeider blant folk som har sluttet å forstå sitt ve og vel, men som fortsatt regnes som selvstendig hjemmeboende har, lignende eksempler. Hjemmehjelpstjenesten forteller blant annet om matleveranser fra "rett hjem-butikkene" som opphører, fordi verge ikke har betalt for varene.
Rett til egne penger?
Jeg er ikke ute etter å ta advokater som har inntekt av vergemålsarbeid, men stiller spørsmål ved om noen vesentlige sider ved folks behov og rettigheter blir oversett der vergemålsarbeid kun utføres via avtalegiro. Er det god advokatpraksis eller yrkesetikk at en som ivaretar andres personlige interesser aldri ser sin vergemålskandidat, at post blir oversett , helseinformasjon og behandlingstilbud forblir uåpnet? Er det god praksis at eldre lever uten egne penger, at man aldri kan kjøpe kaffe, ta taxi eller gjøre ting som krever direkte betaling?
Kan hende mener vi at det er et godt nok mål, at uselvstendig alderdom forblir skjult og pengeløs? Er det ikke godt nok har Fylkesmannen en jobb å gjøre.
Personlig frihet
Det må stilles krav til vergen som sørger for at ikke bare utgifter ivaretas, men at enkeltpersoners behov blir sikret. Nå opplever mange at de er bundet ved bruk av egne midler, og at deres personlige frihet ikke lenger finnes.