Forskning.no ba meg om å lage en reportasje om at et nordiskforskernettverk hadde gjort et metodegjennombrudd som vakte internasjonaloppmerksomhet. Vi tok utgangspunkt i en artikkel der Rasmus Benestad på Meteorologisk institutt var hovedforfatteren. Artikkelen beskrev hvordan de hadde fått mye mer pålitelige resultater fra klimamodellene sine, ved å trekke inn forskere fra statistikk. Disse forskerne hadde bidratt med mer avansert statistisk metode og tallfesting av usikkeriheten i resultatene. Nå dømmer hanhele artikkelen nord og ned fordi jeg har sitert den siste rapporten til FNsklimapanel.
Benestad skriver at reportasjen inneholder flere faktafeil og misvisende påstander. Han tar imidlertid bare opp én problemstilling i løpet av hele artikkelen. Han skriver han er skeptisk til "påstanden hennes om at oppvarmingen skal ha vært “mye mindre” og “gått mye saktere” enn det modellene har forutsagt."
Det faktiske sitatet er " Spådommen var at det skulle bli mye varmere, mye fortere de siste 20 årene. Det ser ut til at (min utheving) oppvarmingen har vært mye mindre og har gått mye saktere enn det modellene forutsa. I tillegg er det vanskelig å lage matematiske formler som beskriver hvordan ekstremvær og vanndamp i form av skyer og regn påvirker temperaturen."
Dette avsnittet er inkludert for å sette metodefremskrittet som blir beskrevet i artikkelen til Benestad i kontekst. Jeg forsøker å forklare hvorfor det er behov for forbedringer i klimamodellene. Informasjonen om at det ser ut til at oppvarmingen har vært mindre og gått saktere enn det modellene forutsa er hentet fra side 743 i den siste rapporten fra FNs klimapanel. Der står det "De fleste simuleringer av den historiske perioden reproduserer ikke den observerte reduksjonen i global middeloverflateoppvarmingstrend over de siste 10 til 15 år". Dette kapittelet er en detaljert evaluering av de klimamodellene som hadde vært i bruk så langt.
I svaret på sitat- og faktasjekket skrev Benestad at dette var en sannhet med visse modifikasjoner. Han forklarte dette på følgende måte. "Det er en sannhet med modifikasjoner, og det er riktig for f.eks. havisutbredelse i Arktis. For global oppvarming, derimot, viser det seg at modellene gir en god beskrivelse. Det har vært litt tvil en liten stund, men så viste det seg at observasjonene ikke ga et fullstendig bilde (pga begrensete målinger i Arktis hvor den siste oppvarmingen har skjedd raskest)."
Redaksjonelt sto vi altså med to vurderinger vi måtte gjøre.
1. Hvem er den mest autoritære kilden i denne sammenhengen? Er det Benestad eller den fagfellevurderte rapporten fra FNs klimapanel?
2. Det var nødvendig å forklare hvorfor artikkelen til Benestad var viktig. Sitatet fra rapporten til FNs klimapanel forklarte hva som var de metodemessige utfordringene på en enkel og grei måte. Ville detaljene som Benestad tok opp i sin innsigelse gjøre publiseringsbragden til temaet hans tydeligere for leserne, eller ville de begrave poenget i detaljer?
Vi valgte derfor å beholde sitatet fra FNs klimapanel. Vi valgte ikke å gå inn i en diskusjon om den faktiske utviklingen av overflatetemperaturen på jorden. Det er et stort tema som krever helt andre kilder og egne reportasjer.
Angrip ballen og ikke spilleren
De siste to tredjedelene av innlegget sitt bruker Benestad på personangrep. Han bruker det meste av tiden på å angripe den norske statistikeren Kjell Stordal, som har forklart hva Benestad og medforfatterne mener med begrepene "Ensemble of simulations" og "Ensemble of opportunity". Jeg snakket blant annet med flere matematikere før jeg fant noen som kunne gi en god forklaring på hva disse begrepene betyr. Stordal var den som kunne forklare det og de amerikanske statistikerne jeg snakket med i etterkant bekreftet hans forklaring.
Begge de to ensemble-begrepene er statistiske fagbegrep som ikke var vanlige utenfor statistikkmiljøet. Siden disse var sentrale begreper i artikkelen Benestad skrev, så var det nødvendig å skrive tydelige forklaringer på hva det er for noe. Både klimamodellering og statistikk er svært tekniske fagområder som er krevende å skrive om for en populærvitenskaplig publikasjon der leserne kommer fra alle deler av samfunnet.
Benestad stiller også spørsmål ved om det var "min egen misoppfattelse" som gjorde at vi valgte å ikke ta hensyn til hans innsigelse. Som jeg skrev ovenfor var det altså en redaksjonell vurdering av kildenes autoritet og hvorvidt disse detaljene var viktig for hovedartikkelen som var avgjørende.
Benestad har helt rett i at jeg i 2008 hadde et journalistikkstipendiat fra den amerikanske tankesmien Competitive Enterprise Institute (CEI). Jeg jobbet med et prosjekt om plantebioteknologi og matsikkerhet. Dette året har nok formet meg i mye mindre grad enn min tenåringstid i Natur og Ungdom og Unge Venstre, men de to organisasjonene var kanskje ikke like relevante for å så tvil om min journalistfaglige integritet.
I snart 17 år har jeg vært fascinert av hva som skjer når forskning skal spille på den politiske arenaen. Det er konflikt som driver forskningen fremover. Forskerne utfordrer og tester hverandres konklusjoner. Dette passer dårlig på den politiske arenaen, som er drevet av konsensus. Jeg har gang på gang sett hvordan arenabyttet fører til at forskere blir redusert til skuespillere som skal fremføre argumentene sine på en scene, enten det handlet om stamcelleforskning i delstatshuset i Missouri, plantebioteknologi i EU eller klima her hjemme. Det er politikerne som har regi og sitter i publikum.
En av effektene av dette er at den forskningsfaglige diskusjonen på den politiske arenaen blir personlig. Forskeren, som nå har tatt på seg debattanthatten, begynner å angripe troverdigheten til de andre forskerne som deltar i debatten. Personangrep er ikke en god måte å ha en debatt om viktige samfunnstema. Det er trist at viktige debatter bryter sammen på den måten, fordi det fører til at folk ikke gidder å lytte lenger. De avfeier argumentene og temaet faller nedover på den politiske agendaen.
Urimelig kritikk av Forskning.no
Forskning.no tok for seg spennende metodeutvikling på et forskningsfelt som holder høy medieprofil, hvor norske forskere var involvert. Benestad, som er hovedkilden i min reportasje, var uenig i et utsagn som kom fra en annen kilde, FNs klimapanel. Dermed mener han at hele artikkelen ødelagt og forskning.no har null troverdighet.
Benestad avslutter med å stille spørsmålet " Spørsmålet jeg sitter igjen med, er om faktafeilene i saken til Johansen er fra CEIs fartstid eller fra Stordal. Hvis journalisten har en skjult agenda, oppfatter jeg det som dårlig presseskikk. Det skaper mistillit."
Svaret på spørsmålet, som Benestad allerede visste fordi jeg har sendt ham sidereferansen fra rapporten til FNs klimapanel, er at utsagnet han er uenig med kommer fra FNs klimapanel. Min tydelig uttalte agenda er å gjøre solid reportasjearbeid på naturvitenskaplige tema. Forskning.no har som formål å gjøre forskning tilgjengelig for det brede publikum. Det hadde vært dårlig presseetikk om vi hadde latt Benestad diktere hvilke kilder vi skulle bruke.