Av William Lafferty, professor og tidl. leder for ProSus
Da er vi enige i at:
(1) Klimapolitikken dreier seg om en «kritisk» tilstand der (i motsetning til det som står i Strands «kommentar») ekstraordinære politiske midler – bl.a. et enda sterkere klimaforlik enn det som i dag er på plass mellom alle partier unntatt Frp – må tas i bruk.
(2) At en effektiv løsning på Norges nasjonale rolle i klimapolitikken ikke kan utarbeides via «den daglige politikken i Stortinget», med «partiene i konkurranse med hverandre». (Det er nemlig en påstand i motsatt retning som fremmes i «kommentaren»).
Men da har vi en «ekte» uenighet igjen. Strand sier i sitt siste innlegg at Lafferty «argumenterer for nødvendigheten av å ruste opp internasjonal politikk for å ta knekken på klimatrusselen». Dette har jeg ikke sagt. Det finnes ingenting i mitt innlegg om internasjonal politikk. Jeg snakker om samme sak som Strand: Norges håndtering av det nasjonale klimapolitiske ansvaret. Mitt syn – med støtte fra mer enn 20-års forskning – er at den norske varianten på «konkurransedemokrati» ikke er tilstrekkelig for å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser med hensyn til klimagassutslipp.
Om en medieperson av Arne Strands format kan være enig i dette, er det veldig bra for «saken».