Debatt

Endelig valgår!

Det er mange grunner til at landet trenger et nytt politisk flertall og en annen regjering. Den viktigste av dem handler om arbeid.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi har nå den høyeste andelen arbeidsledige på et kvart århundre. Samtidig ser vi at det nesten ikke skapes nye jobber. For Arbeiderpartiet er arbeid til alle jobb nummer en. Vi ønsker å legge til rette for at det skapes flere arbeidsplasser, og at vi har et trygt og godt arbeidsliv for alle.

Skal vi klare det, må vi styrke kompetansen i det norske arbeidslivet, og sette oss i stand til å ta i bruk ny teknologi. I møte med digitalisering og robotisering er det ikke gitt at arbeidsplassene blir flere. Derfor trenger vi en politikk for å sette norsk industri og næringsliv i stand til å møte denne utviklingen som en mulighet, og gi arbeidstakerne den kompetansen de trenger. Utdanningsinstitusjonene må kobles tettere på arbeidslivet, og de ansatte må få tydeligere rettigheter til å etterutdanne seg. Målet med en slik kompetansereform må være økt konkurransekraft for bedriftene, og mestring og muligheter for den enkelte arbeidstaker.

I dag ser vi at stadig flere unge faller utenfor både arbeidsliv og utdanning. Vi vil ha et arbeidsliv med plass til alle. Bransjer som før sysselsatte og utdannet mange unge mennesker, er blitt satt under press av høy arbeidsinnvandring og økt lavlønnskonkurranse. Dette må møtes med en politikk for flere lærlingplasser, mindre sosial dumping, og for et arbeidsmarked der konkurransen handler om kompetanse og produktivitet fremfor lavlønn.

For norsk næringsliv har det vært et viktig konkurransefortrinn at vi har trygge, initiativrike og kompetente arbeidstakere. Derfor må vi videreutvikle den norske arbeidslivsmodellen. Det betyr tiltak for økt organisasjonsgrad, og en kraftig innsats mot dumping av lønns- og arbeidsvilkår og mot arbeidslivskriminalitet.

Oppsummert handler det om trygghet for arbeid – og trygghet i arbeid. Norge har handlefrihet til å rydde opp i en lang rekke kritiske forhold i arbeidslivet for å sikre at norske lønns- og arbeidsvilkår gjelder. Dagens regjering bruker ikke denne handlefriheten. Tvert imot, de er på hælene. Ifølge kontrolletatene og regjeringen selv er arbeidslivskriminaliteten blitt «mer omfattende, grovere og mer sammensatt» på deres vakt.

En politikk for arbeid til alle – og godt arbeid til alle – handler om å bevare Norge som et land der vi står i øyehøyde med hverandre. Ingenting truer likheten så sterkt som økende arbeidsløshet. Høyre og Frp har feilet i møte med dette voksende samfunnsproblemet. Samtidig har de gjennom sin politikk aktivt bidratt til å forsterke forskjellene. Siv Jensens «vekstfremmende skattelettelser» har ikke bidratt til jobbvekst. Til gjengjeld har de fungert som et kirurgisk presist virkemiddel for å øke forskjellene mellom de aller rikeste i Norge og resten.

Mye av den voksende ulikheten skyldes ikke et arbeidsuhell, men politiske veivalg. Det overrasker ikke. Finansminister Siv Jensens parti fastslår i sitt handlingsprogram at det «ikke er en offentlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet.»

Her finner vi et grunnleggende skille i norsk politikk. Både velferdsstaten vår og arbeiderbevegelsen er bygget på en idé om å utjevne forskjeller. Fremskrittspartiet er bygd på det motsatte.

Den sosiale likheten i Norge er i stor grad et resultat av at alle har tilgang til gode og universelle velferdstjenester, som er finansiert gjennom et spleiselag over skatteseddelen. Fremskrittspartiet ble til for å kutte i disse inntektene – men har samtidig hatt det vanskelig for ikke å øke utgiftene. Det er ikke bærekraftig.

I årene som kommer vil det bli trangere på statsbudsjettet, blant annet fordi vi blir flere eldre. For oss som vil forsvare og bygge ut velferdsstaten, er det derfor viktig å ta nye grep. Vi må for eksempel vri oppmerksomheten fra sykehjem til hjem, og sette kommunene i stand til å ta i bruk ny velferdsteknologi – i stedet for å sløse bort ressursene på en innholdsløs lovfesting av rett til institusjonsplass, slik regjeringen har gjort.

I tillegg må vi sørge for at de som jobber i offentlig sektor bruker mindre tid på rapportering, og at mer av pengene går til de kloke og varme hendene i velferdsstatens førstelinje. Vi må bruke ressursene våre på lærere, sykepleiere og politifolk, ikke sentraliseringsreformer, unødvendig byråkrati og konsulentselskaper.

Den sosiale utjevningen arbeiderbevegelsen gikk i spissen for, trues nå.

• Av en mangelfull innsats mot arbeidsløsheten.

• Av handlingslammelse i kampen mot sosial dumping.

• Av regjeringens skattepolitikk.

• Og av at regjeringen ikke evner å prioritere de viktige oppgavene velferdsstaten vår står overfor.

Derfor trenger vi en ny regjering i Norge.

Mer fra: Debatt