Debatt

Endeløse emneknagger

#Metoo, #jegharopplevd, #firstharassed, #prataomdet. Forsøkene har vært mange.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hvor mange emneknaggmarkeringer må spinnes viralt før seksuell trakassering tas på alvor av dem med makt til å endre?

Med mindre du bor under en stein har du trolig fått med deg skandaleopprullingen rundt Hollywood-mogul Harvey Weinstein. I flere tiår har mannen fått ture mer eller mindre fritt fram som et seksuelt rovdyr, han har truet og forgrepet seg på kvinner i egen bransje, tilbudt jobber mot seksuelle tjenester og generelt tatt for seg. Oppførselen har vært godt kjent blant kolleger og i underholdningsbransjen generelt, men ikke før en The New Yorker-artikkel om hans atferd nylig gikk i trykken, har hans ofre stått fram en masse.

Avsløringene har satt i gang en stor, internasjonal debatt om seksuell trakassering. Den begynte i underholdningsbransjen. Så, via emneknaggen #metoo, slo debatten ut av Hollywood og spredde seg blant kvinner over hele verden. Ved å poste under emneknaggen #metoo opplyser millioner av kvinner nå om hvordan de selv har opplevd seksuell trakassering. Antallet bekjente bare i min egen Facebook-feed som har sluttet seg til kampanjen, er overveldende. Men likevel er det noe som skurrer for meg. Det handler ikke om initiativet i seg selv eller deltakernes engasjement, for det er modig og som sagt overveldende i omfang. Problemet for meg er først og fremst at dette ser ut til bli nok en samtale om seksuell trakassering drevet fram og holdt i live mer eller mindre kun av kvinner. For som en bekjent formulerte så godt på Facebook: Det burde ikke være ofrenes jobb alene å bære den emosjonelle børen.

Når så godt som nesten alle kvinner har kjent på en eller annen form for seksuell trassering, betyr det også at veldig mange menn, utover veletablerte overgripere, må ta inn over seg at de har utsatt kvinner for uønsket, seksuell aggresjon. Sikkert ofte fordi de ikke selv vet helt hva det er som utgjør seksuell trakassering. Og om de skal lære seg det, er det enormt viktig at også menn engasjerer seg i samtalen nå – at opplysningen går på tvers av kjønn. Menn må ta inn over seg at det de kanskje bare anser for å være høylytt garderobeprat – sammen med uønskede penisbilder i meldings-innboksen, plystring på gaten og rumpeklapsing ved kopimaskinen – i sum er svært degraderende for mange kvinner. Disse eksemplene har varierende alvorlighetsgrad og kvinner er ikke nødvendigvis fintfølende porselensdukker som alltid må håndteres med ytterste forsiktighet. Men det er altså den rene, skjære massen av denne typen seksuell aggresjon som gjør at mange kvinner opplever varierende grad av utrygghet i egen hverdag. Ingen, verken kvinne eller mann, kjenner hele historien til menneskene rundt seg, men det er den som skaper konteksten til hvordan trakassering oppleves. Og det må vi ta hensyn til, selv om mange kanskje synes det virker både overdrevent og dølt. Dessuten er vi alle forskjellige og uønskede seksuelle tilnærminger kan absolutt være skremmende allerede fra første gang de inntreffer.

Denne samtalen burde også struktureres. Når så mange av oss har for dårlig kunnskap om ikke bare hva som utgjør seksuell trakassering, men også om skyld og grensesetting, er det åpenbart at dette må inn på pensum, både i skoler og på arbeidsplasser. I et ferskt Si;D-innlegg i Aftenposten forteller en 15 år gammel jente billedlig om hvordan det oppsto stor uenighet mellom jentene og guttene i klassen hennes, da de diskuterte plassering av skyld etter en voldtekt. Det var uenighet i klassen både knyttet til hva voldtekt var og hvem sin eventuelle skyld det var. I et Aftenposten-intervju fortalte nylig politietterforsker Eirik Husby Sæther, forfatter av boken «Pornomani», at han har sett flere overgrepssaker som minner om porno, der gutter tolker jenters nei som en del av det seksuelle spillet. Sæther fortalte også at han har møtt flere gutter som tror det er vanlig at jenter fantaserer om voldtekt. Det #metoo faktisk synliggjør er hvor internalisert det latterliggjorte begrepet pornokultur er. Hvordan samfunnet vårt er så gjennomsyret av seksuell aggresjon mot kvinner at vi reagerer med skam, skyld og taushet når det rammer oss. Eventuelt reagerer vi nesten ikke i det hele tatt, fordi det er så godt som forventet at du som kvinne kommer til å oppleve å bli trakassert.

Vi har tall fra NOVA, FAFO og lignende institusjoner som bekrefter, utover den siste tids kampanjer, at seksuell trakassering er et stort problem blant både unge og voksne i Norge. Dersom det personlige virkelig skal klare å bli politisk denne gangen, så må vi få på plass forskningsbaserte opplysningskampanjer, der menn også tar del i samtalen. Vi må gi seksuell trakassering reelle konsekvenser, konsekvenser som både motiverer til å melde fra og som avskrekker fra å utføre handlingen. Det er ikke mer enn snaue to år siden #jegharopplevd fikk noe av den samme oppmerksomheten som #metoo får i Norge nå. Sosiale mediekampanjer kan skaffe enorm publisitet fort, men de har dessverre også en tendens til å renne raskt ut i emneknagg-sanden. Solidaritet og åpenhet er kjempeviktig, men jeg håper så inderlig at engasjementet denne gangen i tillegg resulterer i håndfaste, målbare strukturelle endringer.

Menn må ta inn over seg at de har utsatt kvinner for uønsket, seksuell aggresjon

Mer fra: Debatt