Debatt

En verden full av våpen

Ordet nedrustning er blitt et fremmedord. Verden ruster seg. I spissen marsjerer NATO.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Med en målsetting om at alle NATOs medlemsland skal bruke minst to prosent av sitt brutto nasjonalprodukt på forsvar innen 2024, går våpenindustrien lysende tider i møte. En tilfreds generalsekretær Jens Stoltenberg har konstatert at medlemslandene «har skiftet gir», og at det brukes stadig mer på det militære: «Trenden går oppover, og vi har til hensikt å holde det slik». Faren er likevel at man i sin iver etter å etterkomme kravene fra USA og president Donald Trump, foretar store feilinvesteringer og hodeløst øser ut penger til flere våpen.

Et mer uforutsigbart Russland gjør det nødvendig å opprettholde et troverdig forsvar. For Norge er det snakk om en nødvendig modernisering som vil kreve nye investeringer. Men her er det også snakk om prioritering. Det norske forsvarets oppgave er å verne om Norges selvstendighet og suverenitet. Da er det et spørsmål om vi egentlig trenger det enormt kostbare jagerflyet F-35, som først og fremst er utviklet for angrep inn på fiendtlig territorium, ikke for å avskjære krenkelser av norsk luftrom.

I Tyskland er NATOs krav om opprustning del av den pågående valgkampen foran valget på ny Forbundsdag 24. september. Den kristeligdemokratiske forsvarsminister Ursula von der Leyen går inn for en betydelig økning av forsvarsbudsjettet. Sosialdemokratene, SPD, stritter imot. Skal Tyskland nå målet om to prosent, må forsvarsutgiftene økes fra 40 til 70 milliarder dollar i året. Det er mer enn det Russland bruker på forsvaret. Det er Russlands annektering av Krim og russisk støtte til opprøret øst i Ukraina som først og fremst har utløst den rustningsspiralen verden nå er på vei inn i. Måten det skjedde på, er det all grunn til å fordømme. Men det skal to parter til for å skape en konflikt. Vestlig støtte til maktskiftet (eller kuppet) da den folkevalgte president Viktor Janukovic ble avsatt i februar 2014, skapte stor usikkerhet i Moskva, og utløste okkupasjonen av Krim. Åpenbart fryktet man at NATO, og framfor alt USA, snart kunne få overta den uhyre viktige russiske flåtebasen i Sevastopol på Krim -- uten at det rettferdiggjør okkupasjonen.

Holdningen til Russland har helt siden Sovjetunionens oppløsning i altfor stor grad vært preget av selvtilfreds vestlig arroganse. Kulturforskjellene er store, man forstår rett og slett ikke hverandre. For vestlige land er utvidelsen av NATO østover et resultat av ethvert lands rett til selv å bestemme sin egen alliansetilknytning. «NATO truer ingen», er holdningen. Men Russland ser en aggressiv fiende som rykker dem stadig nærmere, og etter beste evne forsøker å omringe deres russiske moderland. Ukraina kan bli neste skritt, og vil kunne innebære NATO-installasjoner mindre enn 50 mil fra Moskva. Det skremmer et Russland der store avstander er det som tre ganger har reddet landet fra vestlige invasjoner: Carl XII i 1708, Napoleon i 1812 og Hitler i 1942.

Manglende evne til kommunikasjon er et stort problem. Forsøk på dialog kjører seg fast i gjensidige anklager om NATO-utvidelsen, nye NATO-baser, russiske provokasjoner, Kosovokrigen og Russland-Ukraina-konflikten. Situasjonen er faktisk verre nå enn det den var under den kalde krigen. I 1975, med kald krig på sitt kaldeste og atomtrusselen overhengende, klarte partene å bli enige om Helsingforserklæringen. Den avtalen la grunnlaget for avspenning med sikre grenser og klart definerte interesseområder. At russiske ledere fortsatt holder fast på det nå temmelig utdaterte begrepet interessesfærer, utgjør en betydelig del av dagens problemer.

Russland ser med bekymring på Ukrainas ønske om å slutte seg til NATO. «Det vil ikke styrke stabilitet og sikkerhet i Europa», har Russlands forsvarsminister Sergej Sjoigu sagt. Generalsekretær Stoltenberg har besøkt Ukraina sammen med president Trump. Da ble det skapt forventninger om et snarlig ukrainsk NATO-medlemskap. Det man nå ønsker, er en såkalt MAP, Membership Action Plan, som er første skritt. Her blir det krevd politiske, økonomiske og militære reformer som måles årlig. Under oppholdet i Kiev fastslo Stoltenberg at Russland ikke vil kunne stoppe Ukrainas medlemskap. Ingen har slik vetorett, bare Ukraina selv og de allierte kan bestemme, sa han.Ett betydelig hinder er det likevel for Ukraina: NATOs regler fastslår at ingen land med uløste territoriale konflikter kan bli medlem. Medlemsland må løse sine internasjonale stridigheter med fredelige midler, heter det. Da må det forhandles med Moskva. Striden øst i Ukraina kan nok løses ved forhandlingsbordet. Krim blir verre. Russland vil aldri oppgi Krim frivillig og fredelig. Dermed kan prisen for ukrainsk NATO-medlemskap bli at Ukraina går med på å avstå Krim. Om det går, er likevel tvilsomt. Å avgi Krim vil sitte langt inne i Kiev, det samme i Moskva med Ukraina i NATO. Men det kunne dempe opprustningsvanviddet.

Mer fra: Debatt