Norsk helsevesen har gjennomgått store endringer siden 1970-årene. Da betjente lokal-, fylkes-, sentral- og spesialsykehus sine lokalsamfunn og pasientgrupper i bygd og by. Universitetssykehus sørget for landets medisinske spissfunksjoner. Pasientene fikk behandling som krevdes etter den tids forskning, utvikling og normer, og vanligvis uten hensyn til kostnader. Pasienten var i fokus. Få farlige eller resistente mikrober lurte i horisonten og antibiotika virket. Personalet fulgte gode hygieniske retningslinjer og hadde tid til pasienten som ofte lå (for) lenge på sykehuset.
Sykehusledelse
I 1980-årene ble legenes «enerett» til å lede sykehus, avdelinger og til makt over økonomiske midler svekket. Det økonomiske grunnlaget ble lagt under lupen. Mange lege-ledere ble utkonkurrert av sykepleiere med lederutdanning. Offentlige lønnstrinn forsvant, og lønnsstigen ble en personlig hysj-sak mellom leder og ansatte. Bedriftsøkonomer og andre ikke-helsefagsutdannede ble ofte ledere for sykehus. Lederstriden blomstret opp, økonomien kom i fokus, mens pasienten begynte å falle ut av fokus.
Samtidig skjedde et bygningsmessig forfall og forslumming av norske sykehus. Ressurser til bygg og vedlikehold ble benyttet til pasientbehandling, «brannslukkingstiltak» og ad hoc løsninger. Sykehusbudsjettene ble laget i etterkant – når budsjettåret var omme, noe som avslørte en elendig økonomisk planlegging og styring av ressursene; det samme skjer fremdeles.
Økonomiske innsparinger fra 1990-årene var respons på rask utvikling i medisin; ny teknologi, økende etterspørsel, og økende lønnsutgifter i form av «personlig» avlønning. Mens lønningsposen økte ble «fabrikkpasienten» etablert med kostnadsanalyser for pasientens sykdommer- fra hjerteinfarkt til inngrodd tånegl. Det ble gjort tids-, bestillings- og kostnadsanalyser av mange aktiviteter som medførte et enormt byråkrati. Dette kostet: sykehuset ble innadvendt og bygningsmessig forslummet. Pasientens rolle var på vei ut – først til korridoren, dernest ofte for tidlig utskrevet.
Nye sykehus
Det ble bygget en rekke nye sykehus som Regionsykehuset i Tromsø, Barnesykehuset ved Ullevål universitetssykehus, Rikshospitalet, St. Olavs Hospital, Sørlandet Sykehus, Akershus universitetssykehus og Østfold sykehus. De enorme utgiftene til nybygg gikk som regel utenfor helsebudsjettet. Likevel ble en ukjent del tatt inn fra det løpende helsebudsjettet ved å holde igjen ressurser til vedlikehold, ombygging og nødvendige nybygg i eksisterende sykehus.
Redusert aktivitet og kapasitet
Til tross for de nye sykehusene, ble en femtedel av pasientsengene fjernet, for å spare penger. Fra 1990 til i dag er 5.600 pasientsenger i spesialisthelsetjenesten (somatikk og psykiatri) helt forsvunnet (fra 25.200 til 19.600), dvs. en nedskjæring på hele 22 % – eller nedlegging av mer enn tre sykehus i størrelsen Oslo universitetssykehus (OUS)! Det totale antall pasientsenger per 1.000 innbyggere, ble redusert fra seks til tre i perioden 1990 til 2014.
New public management (NPM)
De siste 20 år har Norges helseutgifter som andel av brutto nasjonalprodukt (BNP) ligget på gjennomsnittet – eller under, sammenliknet med 35–40 andre OECD-land. Likevel er «norsk helsevesen for dyrt», noe som la basis for industriens inntog i norsk helsevesen. NPM ble en flaggsak som førte befolkningen bak lyset.
Industrispråket overtok med «helseforetak», «produkt» og «gevinst» i stedet for sykehus, pasient og redusert behandling. De regionale helseforetak (RHF) hadde som formål å øke «gevinsten» samtidig som «pasienten skulle være i sentrum». Fusjoner, fisjoner, nedlegging av sykehus og arbeidsplasser, og oppkjøp ble de nye moteord i helsebutikken, men «gevinsten» forsvant og det gjorte også mange pasienter.
Oslo universitetssykehus ble etablert i 2009 ved fusjonering av de fire Oslo-sykehusene til mega-konsern. Fusjoner havarerer som regel i industrien og OUS kollapset i 2011 etter alvorlige slitasjeproblemer, «sykemelding» av sykehusfusjonen, nedlegging av landets eneste barnesykehus og spredning av syke barn i alle aldre mellom forskjellige overbelastede avdelinger ved Rikshospitalet. Stedlig sykehusledelse forsvant. Tverrgående, monstrøse klinikker skulle bygge bro mellom sykehusdelene, men la et solid glavalag mellom personell og sentral ledelse.
Kompetansestrid blomstret opp på alle plan. Konkurranse om blant annet hjertekirurgiske og nevrokirurgiske pasienter mellom Ullevål og Rikshospitalet fikk tragiske utfall for pasienter og personell. Radiumhospitalet og Aker ble forsøkt lagt ned helt fra starten av med kompetanseflukt i alle retninger. OUS ble større, mindre lønnsomt, hadde færre ansatte i forhold til antall pasienter, mer gjeld og mindre tid til sine pasienter enn de beste sykehusene i USA. Bare ett sykehus i USA (i New York) var kjent større enn OUS.
Likevel var ikke dette nok. OUS skulle bli universitetsby, Campus, betegnet som «elefantsykehus på monsterlokk» (VG). Behov for et «elefantsykehus» samlet på Rikshospitalet ble delvis skrinlagt i februar 2015. Men forslumming av bygg og teknisk utstyr, og forsømmelse av pasienter, – fortsetter, siden penger til vedlikehold har vært holdt tilbake.
Smittevernansvar ble endret fra 2005 ved at lovpålagt ansvar for hygiene og smittevern ble overført fra sykehus til RHF-ene. Hygieneprosedyrer som skulle sikre smittevern for pasienter, personell og besøkende, forsvant. Antall resistente og uheldige mikrober økte i sykehusmiljøet og blant pasientene, og fulgte med pasienter og personalet ut til primærhelsetjenesten. Pasienten ble enda mer perifer og pasientsikkerheten var kraftig svekket. Ved OUS forsvant sykehusets infeksjonskontrollprogram – helt til media (VG) avdekket saken ved Helsetilsynet, høsten 2014.
Samhandlingsreformen kom i 2012 med krav om å ta imot primært behandlede, dårlige sykehuspasienter til ikke-kompetent primærhelsetjeneste med stor mangel på sykehjemsplasser, og med risiko for smitteoverføring. Negative effekter av samhandlingsreformen er beskrevet og Helsedirektoratet uttrykker bekymring. Studier fra Sverige viser en klart økt risiko for død innen 30 dager postoperativt for hofteopererte pasienter ved for kort postoperativ liggetid i sykehus (