Jeg går en tur på sentralstasjonen. Jeg smiler til alle de ikke-skjulte kameraer.
Jeg går ombord på toget. Jeg taster telefonkoden og mine passord og viser all min aktivitet til overvåkingskameraet rett bak meg.
Jeg går av toget og bytter til buss. Jeg slår opp min flotte Mac med kamerakule rett bak meg.
Jeg hopper av og rett inn i butikken. Jeg drar selvfølgelig kort for den tyggegummien jeg kjøper. Kun gamle grandtanter og oldefedre bruker kontanter. For noe gammeldags søppel!
Jeg tar meg en biltur langs fjordkanten. Jeg smiler til fotoboksen, så til bomringekameraet. Den er flott, denne verden.
Jeg går på Meetup. Flott at hele verden kan se at jeg er her, på Meetup.com.
Jeg bruker GPS på mobil. Google vet hvor jeg er. Da kan jeg ikke gå meg vill.
Jeg legger aldri smarttelefonen fra meg. Jeg er avhengig av den.
Jeg går på Friday's. Jeg laster opp matbilde til Instagram. Hele verden må vite hva jeg foretar meg.
Jeg sender avgårde mine e-poster. Jeg ofrer ikke en tanke på kryptering.
Jeg logger meg inn på PayPal. Mitt passord er abc123.
Jeg lar min backup av min smarttelefon gå automatisk opp i skyen, til et sted i verden jeg ikke aner hvor er.
Jeg reiser opp til flyplassen. I sikkerhetskontrollen svarer jeg ja til at vakten kan åpne bagasjen min, uten å blunke – istedenfor at jeg selv i størst mulig grad kan fikse det som måtte være problemet.
Jeg skal meg en tur ut av Schengen. Jeg svarer villig vekk på spørsmål om hvor lenge jeg skal være borte og mine planer for mitt utenlandsopphold.
Jeg kommer hjem. Jeg blir stanset i tollen. Jeg svarer fullt og helt på alle spørsmål om min gjøren og laden på min tur i utlandet.
Jeg logger meg på nettbanken. Jeg overfører penger til utlandet. Jeg blir oppringt av banken og spurt hva denne overførselen skal være godt for. Jeg tenker at det er slik det må være.
Jeg sjekker strømforbruket mitt. Kjempeflott at både jeg, netteier, strømleverandør og evt. andre kan få vite om min aktivitet i min leilighet.
Jeg åpner postkassen. Jeg finner en undersøkelse fra staten om min bolig. Pliktoppfyllende som jeg er, fyller jeg inn ned til minste detalj.
Onkel Politi banker på min dør i min betongleilighet. Jeg stiller ingen spørsmål om ransakelsesordre. Jeg slipper ham inn.
Jeg titter bort på overvåkingspolitiets betongkonstruksjon og tenker at det er fint at de samler inn data om alle. Det kan jo være kjekt å ha.
Jeg beveger meg fritt og bedagelig i denne vidunderlige skogen av betong, asfalt og trafikk.
J.K. Baltzersen er redaktør av antologien Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?, der overvåking er blant temaene.