Vi har i de siste tiår vært vitne til sjablonger som «Islam er giftig og diametralt mot vår vestlige humanistiske og demokratiske arv», og «muslimer er inkapable til å utvikle seg». Problemet med høyrepopulistisk kritikk, som har fått stadig mer vind i seilene, er at den opererer med en dogmatisk todelt modell: «oss» versus «dem». Hvor «oss» symboliserer demokrati, humanisme, rasjonalitet, vitenskap, og «dem» blir et omvendt speilbilde: despotisme, nepotisme, anti-humanisme, anti-rasjonalisme, arkaisme og supernaturalisme. Dermed skinner det gjennom et tankemønster som hemmer konstruktiv dialog og muligheter for å finne et «felles rom» hvor man inndrar både islamske ideer og vestlige tanker for å forme en mer nøktern islamkritisk diskurs. Både utenfra og innenfra kritikk er nyttig. Men, kritikkens kontekst er viktig å ta i betraktning. Altså: Hvem utfører krikken? Med hvilke intensjoner? På hvilken måte utføres kritikken? La meg tydeliggjøre med noen konkrete eksempler:
I norsk kontekst er særlig Hege Storhaug en utenforstående som på iherdig vis kritiserer islam og muslimer. Det har vedkommende, i et åpent, demokratisk land, all rett til. Men, problemet ligger i hennes polemiske intensjoner, med en tydelig politisk agenda. Storhaugs kritikk er så å si en «totalkritikk» mot islam som sådan, og ikke en kritikk av en spesifikk islamfortolkning, fortolkninger eller muslimske praksiser farget av kulturelle og lokale faktorer. Dermed skinner det gjennom en essensialistisk tankegang, som innebærer at islam «i seg selv» er kvinneunderkuende, voldsgenererende, arkaisk og statisk. En slik tilnærming er både feilaktig og fryktinngytende da den bidrar til å opprettholde skremselsbilder av islam og muslimer som skadelige krefter, med det primære formål å gjennomsyre Kongeriket Norge med drakoniske sharialover.
På den annen side har vi professor Oddbjørn Leirvik, som også er en utenforstående. Men Leirviks kritikk er rettet mot visse tolkningstradisjoner av og noen problematiske passasjer i Koranen. Denne tilnærmingen er både konstruktiv og saklig. Leirvik tar høyde for de mangfoldige tolkningsstrategiene som har eksistert i den klassiske islamske perioden. En slik dialogisk tilnærming åpner muligheter for alternative tolkninger i harmoni med moderne sensitivitet, humanisme og menneskerettighetstenkning.
Når det gjelder intra-kritikk, så gjør det også en forskjell om kritikken kommer fra for eksempel den muslimske feministen Amina Wadud på den ene siden eller fra den nederlandske forfatteren og politikeren Ayan Hirsi Ali på den annen. Wadud retter energisk kritikk mot patriarkalske fortolkninger av koranen, som har bidratt til å legitimere skjeve sosiale strukturer og degraderende holdninger overfor kvinnens individ, men vedkommendes kritikk er primært sett rettet mot en spesifikk tolkningsmetodologi (mannsdominert versjon) og ikke islam «som sådan». Ayan Hirsi Ali, derimot, utskiller en islamkritikk som neglisjerer potensielle emansipatoriske (les: frigjørende) lesninger av koranen. Formålene med kritikk er helt avgjørende om kritikken anses som konstruktiv eller negativ, om kritikken skaper rom for positiv dialog eller om den stenger dørene for byggende samtaler. Altså, utføres kritikken i en konfliktfylt situasjon med politiske overtoner eller er kritikken utført i en dialogisk kontekst, som kan sikre utbredelsen av nye tanker og ideer?
I dagens polariserte samfunnsklima, hvor islam assosieres med de-humaniserende doktriner og praksiser, er det absolutt nødvendig med en nytolkning av islamske kilder, forankret i prinsippet om kritisk tenkning (ijtihad). Religiøse kilder som blant andre hadithlitteraturen må granskes med et historisk-kritisk blikk, med hensyn til koranens kjerneprinsipper, moderne humanisme og menneskerettigheter. Praksiser som diskriminering og marginalisering av det feminine kjønn i patriarkalske samfunn, blasfemilover og apostasitanken er elementer som praktiseres på basis av kanoniserte hadithberetninger og fiqh-litteraturen (rettsvitenskap), som undergraver Koranens fundamentale budskap om kjønnslikeverd, individuell autonomi og den frie tanke.
Muslimer, som genuint ønsker å bekjempe radikale og ekstremistiske holdninger i samfunnet, må åpne seg for et kreativt og kritisk arbeid med sin egen tradisjon for å utskille en islamfortolkning som fokuserer på Koranens humanistiske idealer som egalitarisme, pluralisme, demokrati, menneskerettigheter, dialog, dannelse og sosio-politisk rettferdighet. En reformorientert islamfortolkning er tidens krav, og ikke en gammelmodig, ritualistisk islam som ivaretar «tingenes tilstand». Her må imamer ansatt ved diverse moskemiljøer løfte blikket fra sekteriske interesser for å bidra til en positiv mentalitetsendring. I norsk kontekst er moskemiljøene fortsatt dominert av en ortodoks-konservativ kultur, som opprettholder ideen om blind imitasjon (taqlid) av fortidens autoriteter. Med andre ord: fokuset bør skiftes fra en «ritualistisk» islamforståelse, som underkjenner menneskets konkrete vilkår til fordel for en «eskatologisk lykketilstand» gjennom å tilfredsstille en diktatorlignende Gudsforståelse, til en humanistisk islamtolkning som setter menneskets iboende ukrenkelighet, dets velferd og menneskets innbyrdes avhengighet til naturen og andre biologiske skapninger i sentrum. Dette idealet kommer tydelig til uttrykk i formålsparagrafen for barnehagen og skolen i Norge, hvor respekt for mennesket blir sidestilt med respekt for naturen.
Vi har i den siste tid vært vitne til oppkomsten av unge muslimske stemmer, som ikke kun kritiserer Amerikas aggressive geo-politikk eller den jødiske zionismen, men også former for islamsk trosuttrykk som er preget av ekstremistiske, totalitære og diskriminerende holdninger. Til tross for framveksten av et fåtall unge frimodige muslimske krefter, er majoriteten fortsatt taus. En mulig faktor er kritikkens kontekster og muslimenes identitetskamp i et svært turbulent globalt klima. I dagens islamfiendtlige kulturklima, hvor muslimene blir uglesett samt diskriminert basert på deres identitet, er det vanskelig å forholde seg selvkritisk til sin egen tro. For evnen til en selvkritisk tilnærming forutsetter overskudd, og et trygt fundament samt aksept i samfunnet. Uten aksept i samfunnet blir selv konstruktiv kritikk tolket og opplevd som negativt. Derfor er det svært vesentlig med en «bevissthetsendring» fra «oss» til «vi». Et fruktbart møtepunkt for både sekulære og reformorienterte muslimske stemmer er troen på menneskeverdet og menneskets uavhendelige rettigheter, med en utvidelse av den gylne regel. Som den tyske etikeren Hans Jonas beretter: «Handle slik at virkningene av din handling er forenlig med et permanent ekte menneskelig liv på kloden.
Både muslimer og ikke-muslimer bør, i humanitetens ånd, danne en felles plattform som kan bane veien for en mer nøktern forståelse av (selv)kritikk og dens avgjørende betydning for å få bukt med diskriminerende og voldelige fortolkninger, om ikke for oss så iallfall for de kommende generasjoner. De engasjerende og frimodige muslimske kreftene i samfunnet må reaktualisere prinsippet om kritisk nytenkning av de islamske kildene, om det så innebærer et brudd med fortidens markante (religiøse) autoriteter. En sunn dose av islamkritikk er nødvendig.