En solidaritet som ikke er til å ta feil av

Gjennom mitt arbeid for papirløses rettigheter har jeg blitt godt kjent med mange lengeventende asylbarn. Flere asylbarn har stått fram på talerstoler og på Dagsrevyen og modig kjempet sin kamp foran alles øyne, Neda, Yalda, Jasmin og Nathan er navn som de fleste kjenner. Men alle de lengeværende barna som kalles asylbarn kjemper en stillferdig kamp hver dag i Norge. De kjemper for noe så enkelt som å få til å leve et barneliv. Få være et barn. Leke. Få være en ungdom. Kunne ha en venn. Ingen selvfølgelighet. Eller de kjemper for sin familie. For å kunne håpe på en framtid. Det er en uro som ikke forsvinner.

Kampen er mot en ansiktsløs overmakt, en overmakt som kan la venting i måneder bli til år, og år bli mange år, bli utydelige og henge sammen i en ullen grå uendelighet. Uendeligheten tar gradvis håpet. Men overmakten kan også plutselig banke på døren og storme inn og ta mor og far og barna inn i politibilen og videre til Trandum asylfengsel. Der er det flere nettinggjerder utenpå hverandre.

Overmakten bestemmer at pappa ikke skal jobbe og at det ikke er nok mat. NYe klær kan du glemme.

Selv små barn har avslørt for meg at de følger med og vet hva som foregår: ”Vet du at Pappa satt i fengsel i går”, hvisket en treåring alvorlig til meg, hun mente det var best at jeg visste! Hun tok feil om tid og sted, men fanget presist opp både fortidens brutalitet og dagens aktuelle dirrende frykt.

”Vet du hva som skjer i Norge nå, kan en ungdom spørre, er det noe håp for oss? Hva skjer når Frp kommer? Liker ikke folk sånne som oss?” En annen sier ansvarsfullt, ”jeg forteller foreldrene mine alltid ok ting som hender ute, for at de i det hele tatt skal ha noe positivt å tenke på!”

Hvorfor? Hvorfor vil ikke Norge ha meg? Er det noe galt med oss? Spørsmålet ligger som en vedvarende tristhet i ansiktene til mange av barna. Sjelden er det noen som stiller spørsmålene direkte, det er bedre å være stille. Men Neda spurte oss alle på Dagsrevyen, spørsmålet var formulert slik: ” Jeg liker egentlig Norge, men Norge liker visst ikke meg!”

Markering for humanitet lørdag 22.mars er en markering hvor vi kjemper for helt konkrete politiske mål, vi sier at Engangsløsningen er totalt urettferdig og vilkårlig, vi sier at økt bruk av lukkede mottak truer rettsikkerheten til mennesker på flukt. For meg er det også viktig å slå hull på den ulne grå uendeligheten, og kraftig utfordre den uendelige overmakten! Kom til markeringen og la oss gi barna og deres foreldre dette, å få kjenne en solidaritet, interesse og varme i Norge, som ikke er til å ta feil av! Kom!